Her står de i kø for å kjøpe papiravisa

Det tuter fra havna og rister i veggene. Klokken har bikket to med bare et par minutter og ute i regnværet er Hurtigruta allerede på vei ut i fjorden. Nede i kjelleren har papiret satt seg fast i valsen og inne i den lune resepsjonen har eldre, tippende menn fylt opp lokalet. De er hvite i håret og kjent for å stå i kø langt ut på gata dersom dagens avis er mer enn ti minutter forsinket.

– Det direkte løssalget er hovedgrunnen til at vi fortsatt har trykkeri. Vi selger opp mot 1.000 aviser uten distribusjonskostnader tre ganger i uka, sier redaktør Morten Hofstad stolt.

Frihet med tredagersavis

Helgelands Blad startet driften i 1904 og har i dag fem faste journalister. Avisa dekker kystdistriktet fra Vega og opp til Polarsirkelen, et område preget av små øysamfunn og langsomme fergeforbindelser. I dag er det forskningsarbeid på lakselusfangere, en uttalelse fra Træna kommunestyre, en ferdigskrevet adopsjonssak og den samiske kulturminneuka som står på menyen. Inne i de halvtrange glassburene knaster journalistene på tastaturene.

I ett av dem sitter John Ulvøy med beina slengt på bordet.

– Blir jeg stressa så blir det bare dritt det jeg skriver, jeg må strekke litt på ryggen, flirer han fornøyd.

Med papiravis mandag, onsdag og fredag har journalistene muligheten til å hente inn stoff både tirsdager og torsdager uten å ofre deadline en tanke. Ulvøy brukte som flere andre på huset gårsdagen til å dra på reportasjetur, og i dag er han «nødt til å lage noe fornuftig på det», som han sier selv.

Selv har den erfarne journalisten jobbet i byen med 6.000 innbyggere i over 18 år. Men å kjenne sitt eget dekningsområde så godt som han gjør mener Ulvøy både har sine fordeler og ulemper.

– Det er tidsbesparende fordi jeg alltid vet hvem jeg skal gå til for å få svar på det jeg lurer på. Jeg kjenner strukturene og jeg fanger fort opp dersom de jeg snakker med har skjulte motiver, sier han.

«En dumskolt av en lokalavistulling»

Ulempen med å være så tett på lokalsamfunnet han dekker er når venner og familie er innblandet i sakene han har på blokka. Skjer det, er reglene klare: En annen journalist må overta saken. Og så hender det jo at ikke alle er like fornøyde med negativ omtale i avisa.

– Den største ulempen med å være lokaljournalist er at du møter folk du har skrevet om i andre sammenhenger, du er nødt til å se dem i øynene. Det er jo en yrkesrisiko vi har, og vi får jo spørsmål om hvorfor vi har skrevet sånn og sånn, men stort sett er det jo saklig.

Og selvsagt har han gode historier på lager. Som den gangen han skrev en kort sak om mannen var blitt dømt for promillekjøring. På et utested noen dager senere kjente Ulvøy plutselig en hånd på skulderen, og der stod han: Fyllekjøreren selv. Men det var ikke bråk han var ute etter, mannen ville bare demonstrere sine unike koordinasjonsevner ved å gå baklengs i en rett linje med lukkede øyne.

– Det måtte jo overbevise selv en dumskolt av en lokalavistulling om at han var blitt svært urettferdig behandlet at den dømmende makt.

Etter et par skritt snublet den dømte mannen i sine egne ben, falt baklengs og traff gulvet med et smell, men på umulig vis klarte han å la være å søle ølskvetten han hadde igjen i glasset.

– «Ser du», sa han, «eg reddæ ølet, sjøl om eg e full, men bil, nei dæ får eg itje kjør!»

Kjenner på mediekrisen

For til tross for et imponerende direktesalg i en rik kommune uten direkte konkurrenter har mediekrisen selvsagt også nådd den 113 år gamle avisa i Nordland. Redaksjonen forsøker derfor stadig å kompensere med nye ideer. Blant dem er bladet HavPuls, som gis ut som innstikk i Finansavisen i kystdistriktene. Bladet gir flere annonsekroner i kassa og vil forhåpentligvis sikre arbeidsplassene noen år fremover. Hvor lenge nye påfunn og et opplag på 4.300 aviser kan holde papirutgaven i live er derimot usikkert.

– Vi er i en slags glidende overgang til det digitale, men enn så lenge er løssalget godt nok til at papiravisa er inntektsbærende, forklarer redaktør Hofstad.

Skynder seg sakte mot en digital hverdag

Redaktøren geleider oss videre inn i bedriften, gjennom gamle dører og opp bratte trapper i huset fra 1920. På veggen i gangen til det som en gang var gammelsjefens bolig skuler Kristofer, Kalf og Svein Forfang ned på de ansatte. I dag er det fjerdegenerasjon og daglig leder Dag Forfang som styrer skuta inn mot den digitale hverdagen. Hvis de nå bare får velsignelse fra de tynnhårede herrene i resepsjonen.

– På et eller annet tidspunkt vil det jo ikke lenger lønne seg å trykke på papir, men du skal være veldig sikker på at du har med deg leserne først. Vi følger utviklingen og skynder oss sakte, men selv her har papirformatet sin slutt, definitivt, forklarer Hofstad.

Avishistorie på godt og vondt

I et mørkt rom med et enkelt lysstoffrør som eneste kilde til opplysning krabber redaktøren opp på en stol. Fingrene løper ned langs de loslitte permene. «Enda flere jøder?» lyder en overskrift datert 17. juli 1935. Hofstad blar raskt videre. Vi blar tilbake. «Straks Hitler kom til makten i Tyskland for tre år siden, oppvartet arbeiderparti- og kommunistpressen med daglige, mer og mindre grufulle beretninger om at jødene i det tyske rike blev forfulgt. Endel blev satt i konsentrasjonsleir, andre ble drept og resten måtte rømme landet. Det endte med at folk måtte tro at jødene på det nærmeste var utryddet. Men nettop i disse dager går en ny bølge meldinger om jødeforfølgelse i Tyskland i den radikale presse. Altså er de vel ikke utryddet allikevel! – Det er dog ikke mord og leir det dreier seg om denne gang, men at jødene ikke får gå på vannet. På badestrender er opslått plakater, hvorpå står: Jøder ønskes ikke her».

– De ble jo anklaget for å være nazister, men det var jo ekstremt polarisert før krigen. Enten var du blodrød kommunist ellers var du nazist. Det var ingenting i mellom der, unnskylder Hofstad raskt.