Frøydis Falch Urbye utenfor Ságats røde brakke i Karasjok. Foto: Stein Torger Svala
Frøydis Falch Urbye utenfor Ságats røde brakke i Karasjok. Foto: Stein Torger Svala

Frøydis flyttet 175 mil fra hjem=stedet til fast journalist=jobb i Karasjok

– Det viser at det er muligheter. Jeg hadde flaks, men det går, sier fotojournalisten i Ságat.

Publisert Sist oppdatert

SÁGAT

• Norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark.

• Hovedkontor i Lakselv og lokalkontorer i Karasjok, Kirkenes, Tana, Oslo og på Evenes.

• Ságat betyr nyheter på samisk.

• Netto totalopplag på 2.833 eksemplarer i fjor, opp 1,8 prosent fra 2.782 eksemplarer året før.

• Avisen hadde et driftsunderskudd på 561.000 kroner i 2015 av en omsetning på 18,4 millioner kroner. Rundt 10 millioner av inntektene er statlige midler i form av tilskudd til samiske aviser over statsbudsjettet.

• Porsanger kommune er største eier med 40 prosent.

• Geir Wulff er daglig leder og ansvarlig redaktør siden 1978.

– Jeg er jævlig heldig og føler jeg hadde sykt mye flaks. Også tenker jeg selv at jeg er tøff som turte å søke jobb i Karasjok.

Det sier 28 år gamle Frøydis Falch Urbye på telefon fra den norskspråklige samiske avisens lokalkontor i byen med institusjoner som Sametinget og NRK Sápmi. Der deler hun arbeidsplass med mangeårig politisk journalist Stein Torger Svala.

– Det går

Urbye var ferdig utdannet som fotojournalist fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) i sommer. Før hun fikk jobben i Karasjok hadde hun vært i Finnmark kun én gang – og det var på jobbintervjuet i avisens redaksjonslokaler i Lakselv.

– Det var opp og ned på samme dag.

På jobbintervjuet hadde hun tre reportasjer og én nyhetssak å vise til. I tillegg til fotoutdanningen, selvsagt.

– Det viser at det er muligheter. Jeg fikk jobb. 19 dager etter at jeg hadde levert eksamen. Jeg hadde flaks, men det går.

Noe av grunnen til at hun fikk jobb er at Ságat ønsket seg en reporter uten bindinger til lokalmiljøet med rundt 2.700 innbyggere.

– Den rollen føler jeg at jeg fyller til det hele og fulle. Jeg vet ikke hvem noen er, men det er litt fint og. Jeg kan være helt åpen og har ingen forhold til the good guys eller the bad guys.

Går på swing

Nå har hun vært i jobben i én måned. En uke før første arbeidsdag reiste hun fra hjemstedet på Røa i Oslo med full-lastet bil og en valp. Sistnevnte gjorde at hun ikke kunne ta snarveien om Finland, en vei som ville gitt en effektiv kjøretur på 21 timer, fordi hunden ikke er rabiesvaksinert.

– Det var litt spesielt. Jeg hadde hele livet i bilen. Jeg brukte en uke opp og tok det som en ferie.

Hadde hun reist tilsvarende avstand sørover hadde hun kommet til Innsbruck, Østerrike.

Møtet med arbeidshverdagen beskriver hun som en stor overgang. I Karasjok skal hun fylle rollen som politisk journalist og fotograf. Hun skal levere kulturstoff og reportasjer.

– Vi er bare to, så vi dekker alt som skjer.

Men det har blitt en myk start. Kollegaen Svala har introdusert henne for Sametinget og kommunestyret. Urbye prøver å bli kjent med folk og forstå kulturen.

– Hvordan jobber du for å bli det?

Reportasje om det internasjonale miljøet på Engholm Husky i Karasjok. Foto: Frøydis Falch Urbye
Reportasje om det internasjonale miljøet på Engholm Husky i Karasjok. Foto: Frøydis Falch Urbye

– Jeg går på swing, ler Urbye med en mild latter.

– Jeg tror svaret er at man må gjøre alt som skjer når man kommer til et lite sted og man er avhengig av å bli kjent med folk litt raskt. Også gjør jeg ting som står på oppslagstavla på Prix.

Målet er å levere én sak hver dag. Under oppstarten har arbeidsgiveren vært tålmodig. Men nå mener Urbye det begynner å løsne.

– Det er en god følelse.

Grenseshopping i Finland

28-åringen er fra fotoutdanningen ved HiOA mest kjent med å ta bilder. Men førsteåret går fotostudentene sammen med journaliststudentene. Samtidig med studiene har Urbye blant annet jobbet som frilansfotograf for Dagsavisen.

Da spørsmålet om yrkesvalg dukket opp mot slutten av utdannelse, erkjente hun at man ikke får jobb som pressefotograf. Valget stod mellom å etablere seg som frilansfotograf og trygge økonomien med bryllups- og barnefotografering eller å satse på journalistikken.

Urbye ville satse tyngre på det journalistiske enn utelukkende det fotografiske. Fotoerfaringen mener hun var en ekstra styrke som kom godt med da hun søkte jobb.

– Det er et pluss når man søker seg til lokalaviser. Jeg liker å bruke kameraet til å fortelle historier og jobbe journalistisk med fotoapparatet.

Blant saker hun har dekket den første måneden i Ságat er grenseshopping i finske Karigasniemi, utstilling av Siri Hermansen, den vernede bedriften Kapro i Karasjok og konsert med Maria Arredondo i Karasjok kirke.

– Jeg ser etter de visuelle historiene hvor det skjer litt ting.

Den første saken hun lagde handlet om en kvinnelig prest som ble nektet å ha gudstjeneste på Finnmarksvidda.

– Det var fint å ha som første sak. Oi, dette er et annerledes samfunn enn hva jeg er vant til, sier Urbye.

Starter på lavt nivå

Senere skal hun også dekke Sametinget og kommunepolitikken i Karasjok.

– Jeg håper at jeg etter hvert forstår og kan sette meg inn i politikken for å dekke den ordentlig.

– Hva gjør du for å få til det da?

– Jeg leser avisene for å følge med på hva som skjer. Jeg har en plan om å se Oddasat hver dag og lese meg opp på politikk.

Oddasat er NRKs daglige nyhetssending på samisk.

– Jeg visste ikke engang at de hadde egne samiske politiske partier her, så jeg har startet på et lavt nivå.

Og nettopp det samiske språket er noe Urbye også har en ambisjon om å lære.

– Noen av de som kommer hit lærer seg samisk. Jeg vil bli en av dem, men jeg har ikke begynt ennå. Kurset starter opp i vinter.

Fotojournalisten sier hun fortsatt er på stadiet hvor det er eksotisk å se gamle damer i bybildet med samekofte og samelue. Og det knytter seg spenning til vinteren og mørketiden.

– Jeg er veldig usikker på hvordan det blir. De sier det blir litt skumring på dagtid. Jeg håper det går bra. I fjor var det minus 43 grader på vinteren.

Iblant tar hun opp Google Maps og ser den blå prikken som plasserer henne 175 mil fra hjemstedet på Røa.

– Det er litt trist óg.

Klar for å tråkke i salaten

Men den tanken forsvinner nok når intervjuet dreier over på situasjonen i mediebransjen.

– Det virker umulig å få jobb nå. I hvert fall som relativt nyutdannet. Nå får jeg virkelig en erfaring gjennom å jobbe i lokalavis. Jeg har aldri skrevet noe om kunst, men så, plutselig må jeg skrive om kunst. Det gjør noe med selvtilliten å se at det går.

Urbye mener at noen år som lokaljournalist vil gi henne tryggheten til å søke jobber senere som for eksempel krever erfaring på å skrive om kultur.

Samepresident Aili Keskitalo og kunstner Siri Hermansen under åpningen av «True North» på Sámi Dáiddaguovddáš. Foto: Frøydis Falch Urbye
Samepresident Aili Keskitalo og kunstner Siri Hermansen under åpningen av «True North» på Sámi Dáiddaguovddáš. Foto: Frøydis Falch Urbye

– Jeg får dekket mange felter, det er bra. Og så er det stor frihet å jobbe i en liten avis. Mye er opptil meg selv.

Det at hun er en «utenfra» tror hun også er en styrke.

– Jeg kommer nok til å tråkke i noen salater. Men så kommer man unna med det fordi man har en dialekt, eller ikke har dialekt. Det er mer greit. I tillegg til at jeg ikke har noen bindinger er det positivt at jeg kan se saker fra nye perspektiver.

Klansamfunn

Ansvarlig redaktør Geir Wulff gir Urbye de beste skussmål og sier hun er blitt en fargeklatt i redaksjonen.

– Selv om vi er en samisk avis er det en fordel med en som ser på ting med friske øyne, og ikke bare er navlebeskuende. Hun skrev en spennende søknad og var sulten på å gjøre et godt journalistisk arbeid.

– På godt og ondt er det samiske samfunnet enkelte steder et klansamfunn med sterke bindinger. Derfor tenkte vi at det kan være en styrke med noen i redaksjonen som lettere kan se nøytralt og objektiv på konflikter og tvister som måtte opptå.

Powered by Labrador CMS