Sigurd Fandango brukte telelinse, viltkamera, megafon og mekanisk lokkevalp – og fikk endelig fanget sjakalen på kamera for D2

D2-fotograf Sigurd Fandango og journalistkollega Ola Jordheim Halvorsen har fulgt den sjenerte sjakalens fotspor fra Svartehavet til Nord-Norge. Resultatet ble en 21 siders lang reportasje, den lengste i D2 noensinne.

– Vi følte at dette var en historie som fortjente å bli fortalt i en lang reportasje, sier Fandango til Journalisten.

Sjakalen ligner litt på en rev og litt på en ulv. Inntil nylig hadde den aldri blitt sett i Norge. Men i 2019 ble den observert av en sauebonde i Lakselv i Finnmark.

Ifølge reportasjen er sjakalens erobring av det europeiske kontinentet en av de raskeste pattedyrekspansjonene i verden noensinne.

– For oss er sjakalen et helt nytt dyr. Det sier noe om hvor raskt naturen kan endre seg. Når vi tenker på dyrene vi har i Norge, tenker vi kanskje at slik har det alltid vært. Men ting kan forandre seg veldig fort, sier Fandango.

Større sammenheng

Halvorsen og Fandango har samarbeidet om flere store reportasjer om norske villdyr. Bak sakene deres om orrhanen, kråken, gjedden eller haren, forteller de om større temaer som klimakrisen og rovdyrpolitikken.

– Alle disse sakene handler om hvordan vi forholder oss til natur og hvordan den er i endring. Det handler også om vår appetitt for å kontrollere, skyte eller spise dyr.

I likhet med tidligere reportasjer fra D2-duoen, handler den om sjakalen om noe større enn bare at dyret har funnet veien til Norge.

– Her fikk vi anledning til å ta turen gjennom et Europa som er i endring, også politisk.

Turen startet ved grensen mellom Romania og Ukraina, kort vei fra Slangeøya der den første russiske bomben falt i år. Reportasjen finner rom til observasjoner og samtaler med mennesker i nød. Her er det ikke bare dyr som ønsker å trekke nordover, men også mennesker preget av konflikt, håpløshet og rekordhøye temperaturer.

– Saken handler i stor grad også om mennesker og hvordan deres forhold til natur er annerledes enn her i Norge.

Fra presse- til naturfotograf

Halvorsen brukte to måneder på prosjektet og reiste i sjakalens fotspor fra Svartehavet i Romania, gjennom Latvia, Estland og Finland til Nord-Norge. Fandango fikk på sin side i oppgave å illustrere saken, og hadde som et viktig mål å fotografere en sjakal. Han var med Halvorsen i til sammen to uker, og reiste til ytterpunktene: Romania og Nord-Norge.

– Jeg hadde et håp om å fotografere den norske sjakalen, men det har bare blitt observert to individer til sammen. Det skal mye flaks til å treffe på dem, men vi prøvde likevel, sier Fandango.

I kalde Lakselv, der sjakalen hadde blitt observert bare et døgn tidligere, satte Fandango opp viltkamera med nattmodus. Det skulle ta bilder på autopilot dersom dyret dukket opp igjen. Planen var egentlig å sitte hele natten under fullmånen med telelinsen klar, men på grunn av et forferdelig uvær dro de tilbake til hotellet og håpet på at nattkameraet skulle gjøre jobben. Sjakalen dukket ikke opp.

– Jeg skjønte at jeg måtte være forberedt på det. Å illustrere en slik sak handler i stor grad om å tematisere, lete, lytte og se etter andre ting som er relevante.

Da Fandango ikke traff på sjakalen i Norge, endte han opp med å bruke flere visuelle metaforer.

Han hadde blant annet med seg en megafon, og brukte denne som et symbol på leteaksjonen etter sjakalen. Sjakalforskere bruker nemlig megafon til å komme i kontakt med dyret ved å spille av sjakaluling.

– Det er et sosialt dyr som responderer på lyd, forklarer Fandango.

Mekanisk lokkevalp

I Donau-deltaet, på grensen mellom Romania og Ukraina, ligger et naturreservat som er kjent for sjakalbestanden. Her sa Fandangos guide at det likevel ville være optimistisk å få øye på det sjenerte dyret.

– De to største utfordringene er at sjakalen løper sin vei med en gang den ser et menneske, og at den er aktiv på natten, mens en fotograf trenger jo gjerne lys, sier Fandango.

Men fotografen kom ikke uforberedt. Med en telelinse som fylte en hel koffert, viltkameraer og en mekanisk lokkevalp med logrende hale, fikk han flere suksessfulle bilder.

– Det var veldig morsomt. Vi prøvde å lokke frem dyret med alle mulige metoder. Det er noe absurd ved å stå på et iskaldt jorde med en grillpølse i den ene hånden og en megafon i den andre, ler han.

Best resultat fikk Fandango da han hang viltkameraet rett over en død hest i Romania. Kadaveret lokket nemlig sjakalen bedre enn lokkevalpen.

– Utenfor komfortsonen min

Fandango syns det har vært en interessant avveksling fra jobben som fotojournalist å prøve ut nye metoder på oppdrag. Men han anser seg selv ikke som en naturfotograf helt ennå, selv om han begynner å ha ganske stor liste med reportasjer om norske villdyr.

Tidligere har han blant annet måttet improvisere og brukt en utstoppet hare ute i fersk snø som illustrasjon.

– Men jeg har aldri sittet ute i et kamuflasjetelt hele natten som en hardcore naturfotograf. Det er fortsatt litt utenfor komfortsonen min, sier Fandango.

Noe han personlig syns er positivt med prosjektet er at han følte han gikk tilbake til fotografiets opprinnelige funksjon, som handler om å ta bilder av ting som mennesker ikke kan se med egne øyne, sier Fandango.

– I dag har mennesker så mange bilder i hodet, av alt fra kjendiser til steder. Alt er bare et klikk eller googlesøk unna. Fotografi ble jo oppfunnet for å kunne vise hvordan ting så ut.

At ordet «sjakal» ikke fremkaller så mange bilder hos folk, gjorde dermed prosjektet ekstra spennende, avslutter D2-fotografen.

D2-duoen lagde også en videodokumentar om jakten på sjakalen og arbeidet med reportasjen.

Slik lagde D2 en tolvsides reportasje om en orrhane