Sindre Thoresen Lønnes gikk fra å ha hele Norge som arbeidsplass til å dekke et dalføre

Under fagkonferansen Gull&Gråstein sist helg, ble fotograf Sindre Thoresen Lønnes hedret for beste videoreportasje med den lille historien ”Drilltroppen”. Av tre nominerte videoinnslag var to levert av Lønnes.

– Gratulerer!

– Tusen takk! Det var ekstra stas å slå seg selv, og NRK, som var nominert med det tredje innslaget.

– «Drilltroppen» er en sjarmerende liten hverdagshistorie. Hvordan ble den til?

– Hallingdølen har et kulturmagasin på nett-TV hver måned der det er tre videoreportasjer. Det nærmet seg 17. mai, og jeg bestemte meg for å gjøre noe på drilltroppen, som nærmest er en institusjon i lokalsamfunnet. Nesten samtlige jenter på barneskolen på Torpo i Ål driller.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

For at barna skulle bli kjent med ham, dro Lønnes på øving. Der møtte han Silje, og forsto at hun egnet seg utmerket som hovedperson i historien.

– Hun var utadvendt og hadde en morsom måte å drille på, forteller Lønnes.

Han besøkte familien og gjorde intervjuet med Silje. I forkant bestemte han seg for anslaget i filmen; han plasserte hver av drilljentene foran et grønt sceneteppe i gymsalen på Torpo skole, og lot dem få kjøre en drillsekvens.

– På den måten fikk alle vist frem hva de kunne, de fikk sine sekunder med «fame». Anslaget er artig og det setter stemningen, dessuten forstår man fort hva filmen handler om.

I resten av den lille filmen er Lønnes flue på veggen. Han setter en mygg på hovedpersonen og tar opp lyd fra omgivelsene med en mikrofon på kamera. Alt er filmet med ett speilreflekskamera. Å lage 2-5 minutters videoer med DSLR-kamera om et miljø eller en person er noe Lønnes har spesialisert seg på.

– For meg er det viktig å ha så lite utstyr og ta så liten plass som mulig. Da blir folk mindre observante på at jeg er der.

Tilfeldig møte i fjellheimen

Lønnes har studert fotojournalistikk ved Høyskolen i Oslo og Akershus. I fjerde semester fikk han fast jobb som fotojournalist i Den Norske Turistforening (DNT), og kombinerte den med studiene det siste året.

For et friluftsmenneske var det på mange måter drømmejobben. Men han var ansatt i kommunikasjonsavdelingen, og vinklingen «norsk natur er best» var gitt på forhånd. I helgene brukte han og fotograf-samboeren Hilde Mesics Kleven mye tid på å reise ut av byen for å bruke naturen.

I påsken 2014, ved en tilfeldighet, møtte han daværende redaktør i Hallingdølen på hyttetur. Samtidig gikk avisas fotograf gjennom 40 år av med pensjon. Redaktøren kjente til Lønnes, fordi han hadde solgt et reportasjeprosjekt fra studietiden til avisen. Og Lønnes kjente til området fordi han hadde jobbet som fotolærer på folkehøgskolen på Gol. I januar 2015 tok han kontakt og spurte redaktøren om det var mulighet for jobb. Slik endte han opp som fotojournalist og fotoansvarlig i lokalavisen med snaue 9.000 eksemplarer i opplag.

– Det var en overgang. Jeg hadde hatt hele Norge som arbeidsplass, og nå skulle jeg dekke et dalføre. Men faktisk kommer jeg meg oftere ut i naturen nå enn da jeg jobbet i DNT, forteller Lønnes.

Han tok bilder av mennesker i sin gamle jobb også, men det var for det meste folk som var på tur på fritiden. I Hallingdølen kan han fortelle historier fra hverdagen, og hele spekteret som følger med.

Får ideer av avisannonser

Lønnes fotograferer, lager video og skriver. Å sjonglere alt kan være en utfordring, men samtidig ligger friheten til å lage store reportasjer nettopp i det at han kan levere alt.

– Vi har begrensede ressurser, og papir er førsteprioritet. Jeg klarer ikke å lage mange reportasjer i året med samme kvalitet som «Drilltroppen». Potensialet i en historie kan jeg virkelig hente frem når jeg kan konsentrere meg om enten å filme eller å fotografere.

For å utvikle seg og få ny inspirasjon, følger Lønnes med på hva kollegaer og tidligere medstudenter jobber med. Ideene finner han overalt.

– Jeg er alltid ute, jeg prater med folk. Også er annonsene i avisa en kilde til gode ideer. Her om dagen fikk jeg vite at det skulle være landsmønstring i kaninavling på Ål! 760 kaniner skal bedømmes og det arrangeres NM i kaninhopping. Der ligger det sikkert mange gode historier og absurde øyeblikk. Bare synd at redaksjonen skal ha seminar den helgen.

Lønnes liker å jobbe i lokalavis. Her forholder han seg til et begrenset geografisk område, hvor det er lett å få oversikt over det som skjer. De gode historiene er tett på – på godt og vondt.

– Det er klart at det kan være en utfordring at man treffer de samme folkene på butikken som man har laget sak om. Jeg prøver å ta alle jeg møter seriøst, og skildrer dem og det de driver med på en oppriktig og god måte. Jeg ønsker at de skal være stolte av å ha blitt fotografert eller filmet for avisen. At vi kan ta hverandre i hånden når vi møtes senere er viktig.

Prisbelønt lokalavis

Fire ganger har Hallingdølen blitt kåret til Årets lokalavis av Landslaget for lokalaviser – i 2005, 2008, 2013 og 2015. Av mange utmerkelser i European Newspaper Award ble avisen blant annet kåret til den beste lokalavisen i Europa i 2013.

– Hva er det dere gjør riktig?

– Vi er ikke malstyrt, men har dyktige designere på huset som er kreative og lager spennende layout, spesielt i magasinene og på helgereportasjene. Vi er heller ikke en konsernavis, og styres derfor ikke av noen utenfra. Hallingdølen satser stort på bilder. Hvis saken i utgangspunktet er en to-spalter, men bildet er godt, kan vi godt finne på å slå det opp over ti spalter med en kort tekst. Vi tar oss friheter når vi har bra materiale.

Som fotoansvarlig gir Lønnes journalistkollegaene tilbakemeldinger på bildene og videoene deres. Han gir ros – og minner om hvordan de kan bruke lys og komposisjon for å få enda bedre resultat. Selv møtte han også på utfordringer da han begynte i jobben.

– Jeg må skrive på nynorsk. For en gutt fra Groruddalen var det naturligvis en omstilling. Men jeg har funnet ut at nynorskspråket er mye rikere, og jeg føler at skildringer blir bedre. Også har jeg en kompetent desk og et korrekturprogram å lene meg til.