- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne meninger.
Kan man referere kildens svar når han avslår intervju? Og skal anonyme kilder få anklage sine konkurrenter for umoral?
Dette var noen av spørsmålene som ble diskutert i PFUs oktober-møte.
Utvalget hadde seks klagesaker til full behandling, men i én klage mot Sandefjords Blad som gjaldt publisering av fødselsnumrene til huseiere i en bryggekonflikt, endte utvalget opp med å utsette konklusjonen til november-møtet.
Når kilden avslår intervju
En klagesak handlet om pressens plikt til å klargjøre premisser i kontakten med kilder (punkt 3.3 i Vær Varsom-plakaten).
En sogneprest hadde avslått NRKs intervjuforespørsel via SMS. Han svarte at han ikke ville gi noen kommentar, men også at han ønsket fred og ro, og at journalisters ønske om konflikt fikk stå for deres egen regning.
Spørsmålet PFU måtte ta stilling til, handlet om hvorvidt det var akseptabelt av NRK å gjengi hele SMS-svaret, når klager så tydelig hadde sagt at han ikke ville la seg intervjue eller kommentere saken.
På den ene siden var det relevant å fortelle publikum at redaksjonen hadde forsøkt å få kommentar fra klager, og forklare hvorfor han ikke ønsket å stille til intervju. På den andre siden handlet det om et svar som ikke var gitt i en intervjusituasjon.
Det er viktig at kilder kan ha kontakt med mediene uten å risikere at man blir sitert på ethvert utsagn. Journalistene skal klargjøre om man er i en bakgrunnssamtale eller i et intervju.
Presseetikk er samtidig ikke matematikk; skjønnet må alltid inn i vurderingene, og PFUs oppgave er å vurdere om og hvor skadelig publiseringen er for omtalte presseetisk sett.
I dette tilfellet landet PFU på at NRKs gjengivelse var i grenselandet for hva som kan aksepteres. NRK kunne ha tatt ny kontakt med kilden for å klargjøre at redaksjonen ville publisere hele SMS-svaret. Når PFU kom til at NRKs håndtering ikke utgjorde et presseetisk brudd, vektla utvalget at svaret kunne leses som en del av kildens avslag om intervju, som de var i sin rett til å sitere, og at det var begrenset hvor rammende det publiserte fremsto. I tillegg pekte utvalget på at det handlet om en sak som gjaldt kildens offentlige rolle som sogneprest.
NRK ble likevel felt i saken; overtrampet gjaldt feil i en tittel (VVP 4.4), og feilen var så rammende at NRKs rettelse ikke veide opp for overtrampet.
Les mer om saken her.
Personkarakteristikk og anonyme kilder
I januar 2021 ble VVP 3.1, om bruk av anonyme kilder, innskjerpet med følgende tilleggsformulering: «Kilder bør som hovedregel ikke få fremsette negative personkarakteristikker anonymt.» Revideringen skjedde blant annet fordi det er svært krevende å forsvare seg når man ikke vet hvem kritikeren er. Det er også problematisk for publikum å vurdere kritikken og eventuelle bakenforliggende motiv, når kilden forblir skjult.
I en klagesak mot Bergensavisen ble det reviderte VVP-punktet for første gang prøvd fullt ut. I flere artikler ble en bostyrer kritisert for å ta for mye betalt for arbeidet, og i én av publiseringene kom kritikken fra anonyme kilder.
Som det går frem av VVP 3.1 er utgangspunktet åpenhet; kilden skal som hovedregel identifiseres. Anonyme kilder skal bare brukes når det ikke finnes annen mulighet for å få frem vesentlige opplysninger. Hensyn til tredjeparter og kildevern kan være grunner for å anonymisere.
I den aktuelle saken kom det frem at det var konkurrenter som sto bak kritikken, men PFU fant ingen vektige argumenter for at disse kildene ikke skulle kunne stå åpent frem. Kildene tilførte ikke saken noe vesentlig, og PFU konkluderte med at Bergensavisen har brutt god presseskikk på punkt 3.1 i VVP.
I tillegg mente PFU at bruddet ble forsterket av at en av kildene fikk komme til orde med en anonym personkarakteristikk av klager, om at klager mangler moral.
Les mer om saken her.
Belastning ved omfangsrik dekning
Klagen mot Bergensavisen berørte også belastningen kritiserte parter kan oppleve når en sak dekkes bredt, med flere artikler over en periode. I slike sammenhenger er det sentralt at mediene utviser tilstrekkelig saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, jf. VVP 4.1.
PFU konkluderte med at Bergensavisen hadde innfridd dette kravet, og at klager måtte tåle det kritiske søkelyset som gjaldt hans offentlige rolle som bostyrer.
Også Fremover gikk fri i en klage som gjaldt løpende dekning av en sak; i flere artikler omtalte Fremover en navngitt mann og hans Facebook-ytring om rådmannen i kommunen. Flere oppfattet ytringen som en trussel. Ytringen ble etter hvert anmeldt, og saken senere henlagt.
Frifinnelsen mot Fremover var imidlertid ikke like klar som i klagen mot Bergensavisen; Fremovers søkelys var rettet mot en privatperson, uten noen fremtredende samfunnsrolle.
Mediene må alltid vurdere hva som er nødvendig å publisere opp mot belastningen for den som omtales, jf. VVP 4.1, og PFU stilte blant annet spørsmål ved Fremovers gjentakende bruk av klagers navn i dekningen.
PFU landet likevel på en frifinnelse, fordi mannen hadde fått imøtegå de faktiske beskyldningene der det var påkrevd. Dessuten mente utvalget at mannen måtte akseptere å bli navngitt, da den omdiskuterte ytringen allerede var del av den offentlige debatten. Han hadde selv publisert den under fullt navn i en åpen Facebook-gruppe med flere tusen medlemmer.
Les mer om saken her.
Belastninger ved ulykker
Ulykker er en naturlig del av løpende nyhetsdekning, men mediene må ta hensyn til at ulykker er belastende for de involverte og deres nærmeste. For mange kan medieomtalen oppleves som en tilleggsbelastning. Det er viktig at redaksjonene tenker over hva medieomtale kan bety for berørte.
Det er spesielt viktig at redaksjonene vurderer hvilke bilder og detaljer som skal publiseres.
En klage mot Tvedestrandsposten aktualiserte tematikken. Et tilleggsmoment her var at involverte var mindreårige, og barn og unge har et ekstra vern i presseetikken, jf. VVP 4.8.
I det aktuelle tilfellet kom PFU til at Tvedestrandsposten hadde utvist tilstrekkelig hensyn. Hendelsen var omtalt nøkternt – en motorsykkel og en veteranbil hadde kollidert. Ingen ble tildelt skyld eller satt i et negativt lys. Det ble heller ikke publisert identifiserende opplysninger om klageren, altså tenåringen som hadde kjørt motorsykkelen.
Bildene som ble publisert kort tid etter ulykken, var tatt på lang avstand og fremsto ikke nærgående. Det mest nærgående bildet, som viste den ødelagte motorsykkelen, ble publisert to dager etter ulykken. Utvalget vektla også at avisen publiserte etter å ha fått opplysning om at det ikke handlet om alvorlig personskade. PFU bemerket imidlertid at Tvedestrandsposten kunne unngått å omtale konkret skade, siden mediene skal være forsiktige med å omtale helseopplysninger. PFU landet likevel på frifinnelse, fordi det var relevant å opplyse om skadeomfang, og opplysningen ikke var av den typen privat karakter som strider mot VVP 4.3.
Les mer om saken her.
En avgrenset identifisering
Én sak fikk lukket behandling, da et sentralt punkt i klagen handlet om identifisering (VVP 4.7). Dette er et av de vanskeligste punktene i presseetikken.
Klageren, som hadde en betrodd lederstilling i Forsvaret, og som i NRKs omtale ble anklaget for seksuell trakassering og upassende oppførsel overfor yngre kvinner med lavere grad, mente seg blant annet identifisert gjennom et klipp som viste ham med en spesiell type uniform (ansiktet var sladdet).
Her konstaterte PFU at det handlet om en delvis identifisering, og at artikkelen utvilsomt var belastende for klageren. Samtidig handlet det om viktig journalistikk; en tematikk pressen skal sette søkelys på.
PFU konkluderte med at den avgrensede identifiseringen som NRK hadde gjort, kunne aksepteres. I begrunnelsen viste PFU til klagers rolle; det handlet om en person i en overordnet, offentlig stilling. I en slik posisjon må man i større grad tåle søkelys på forhold som er knyttet til tjenesteutøvelsen. Det handlet dessuten ikke om en sterk identifisering siden omtalte ikke kunne gjenkjennes for «folk flest», men kun for en avgrenset krets i Forsvaret.
Les mer om saken her.
