Mobiltelefonen revolusjonerer reportasje=journalistikken

HELL (Journalisten): Bringer deg nærmere objektet. Gjør det lettere å bli en del av flokken.

Publisert   Sist oppdatert

Du har kanskje sett den videoen. Mennesker som løper over et jorde. Midt blant dem ei lita jenta i gul genser som skriker av frykt. 

Sammen med flere kolleger i Adresseavisen, og norsk presse forøvrig, dro Åge Winge sørover for å dekke flyktningestrømmen i fjor høst. Men han ønsket ikke å sende hjem daglige nyheter. Winge, skjønner du, er hekta på lange reportasjer. Nesten som en junkie.

Denne gangen ble det til «Jenta i den gule genseren».

Noe av det som gjør denne reportasjen spesiell, er at nesten hele rigget er gjort med en iPhone 6. Med denne tok han noen timer video-opptak, og noen hundre bilder. Han brukte også telefonen til lydopptak og som notatblokk. Winge er ikke spesielt opptatt av teknologi, men det er et mål at utstyret skal være lett og enkelt å bruke.

Vil ikke begrenses

Mobiltelefonen blir flittig brukt av alle journalister. Vi ringer, vi melder, oppdaterer Facebook, leser nyheter og så videre. Men tilbakemeldinger fra flere redaktører Jounralisten.no har snakket med gjennom det siste halvåret er at den ikke sitter like løst når medarbeiderne samler innholdet i nyhetsjournalistikken.

Winge fikk i helgen to priser for<br>reportasjen.<br>Foto: Martin Huseby Jensen
Winge fikk i helgen to priser for
reportasjen.
Foto: Martin Huseby Jensen

Winge har derimot brukt telefonen som kamera på flere reportasjeturer. 

Noen ganger også med mobilappen «Hipstamatic» som gjør at bildene minner om gamle polaroidbilder. Som i reportasjen «Veien til Ullevål» hvor han før en cupfinale med Rosenborg kjørte den snareste veien fra Trondheim til Oslo, og hvor han underveis stoppet for å snakke med tilfeldige personer uten å ha gjort noen research på forhånd.

Under reisen med flyktningene brukte han mobilen som et vanlig kamera, uten spesielle mobilapper som gir bildene filter.

Når vi møtes under Hellkonferansen er det ennå noen timer til Winge gjør storeslem på den trønderske journalistprisen og tildeles prisen for årets bilde, og selveste hovedprisen for hele reportasjen. Men det vet han ikke ennå. 

– Mobilkameraet har gjort det lettere for meg som journalist å operere alene. Å bruke mobiltelefonen til å fotografere, i stedet for et ordinært, profesjonelt kamera, gjør også at du noen ganger kommer tettere innpå folk. Dermed blir det lettere å finne historiene.

Dessuten er det billigere å sende Winge land og strand rundt alene med mobiltelefonenen.  

Holde på fotoavdelinger

Men Winge er opptatt av at journallister utstyrt med mobilkamera ikke er noe argument for å redusere avisenes fotoavdelinger. 

– Fotojournalistikk er minst like viktig nå som tidligere, og noen av de norske fotografene lager reportasjer i verdensklasse. Noen av dem gjør det også helt alene, uten å reise sammen med en journalist.

Winge sier han først og fremst er journalist med pennen som sitt viktigste redskap. Mens en fotograf er en journalist med kameraet som sitt verktøy. 

– Men all reportasjejournalistikk, enten det er med kamera, penn eller mikrofon, bør jo handle om å komme nærmest mulig det som skjer, og formidle historier som i beste fall treffer leserne i magen.

Som oftest synes han det er best å jobbe sammen med en fotograf, men noen ganger fungerer det fint å reise alene. Du er alene om å fotografere, filme, observere, intervjue, alene om logistikken, men det skjerper deg. Og i din egen sårbarhet kan det være lettere for andre å åpne seg, sier han.

Noen ganger er også den tekniske kvaliteten god nok, selv om bildene er tatt med et mobilkamera. Under årets Dokumentarfestival i Trondheim ble tre av mobilbildene hans blåst opp og brukt på festivalens fotoutstilling. Og videohistorien, som er endel av reportasjen «Jenta i den gule genseren», er nominert til Årets bilde.

Da den ble vurdert var ikke juryen klar over at den var laget på mobiltelefon, forklarer Sveinung Uddu Ystad. Han leder Pressefotografenes klubb og var juryleder på konferansen. 

Kamera kunne ødelagt

Winge mener han med vanlig kamerautstyr ikke ville fått tilgang til noen av de stedene der var sammen med familien Omar og de andre han reiste med. Blant annet på politibussen som fraktet dem til en strengt bevoktet flyktningecamp i Ungarn. Selv med et pocketkamera, eller synlig notatblokk, ville han antagelig blitt stanset av politi og andre myndighetspersoner.

Mohammad Kher Al-Sheik Omar med<br>barnebarnet Nour på to år.<br>Foto: Åge Winge
Mohammad Kher Al-Sheik Omar med
barnebarnet Nour på to år.
Foto: Åge Winge

Men først befinner han seg på jernbanestasjonen Keleti i Budapest. 

Her møter Winge en syrer og datteren hans som forteller hvordan de er blitt behandlet i en provisorisk flyktningleir ved den lille landsbyen Röszke på grensa mellom Ungarn og Serbia. Journalisten bestemmer seg for å dra dit, kanskje er det nettopp her hans historie som featurejournalist ligger. 

– På lang avstand så det ut som et festivalområde, men på nært hold minnet det mer om en søppeldynge hvor noen hadde vært opptil flere dager uten særlig vann og mat. Og rundt leiren stod politiet som en lenke for å hindre flyktningene i å komme videre nordover før de var registrerte. 

Plutselig løper noen hundre mennesker mot sperringene, og midt i dette kaoset hører han skrikene til ei lita jente i en gul genser som i armene på sin onkel er blitt skilt fra sin mor som har kommet forbi politiet.

– Ganske tidlig bestemmer jeg meg for å følge henne, og den gule genseren hennes gjør at jeg lettere finner tilbake til dem når jeg et par ganger mister dem av syne i de høye maisåkrene. 

Jeg tar ikke sjansen
på å bruke notisblokken

Men flukten går altså først over et jorde. Her er det mange journalister. Deriblant ungarske Petra László. Kjent som journalisten som sparket to barn og spente bein på en eldre mann som bar på et lite barn.

Winge fikk ikke med seg denne hendelsen, han var opptatt med å følge den lille jenta og familien hennes. Rundt dem er politi, de hører sirener og et politihelikopter henger over dem i lufta. I nesten fire timer holder han følge med familien over jorder, gjennom høye åkre og langs jernbanespor. Han oppfatter at politiet forsøker å gjete dem i en bestemt retning, og til slutt blir de anholdt og sortert etter statsborgerskap. Da er Winge eneste journalist igjen på stedet. Han utgir seg for å være en av syrerne, og presses inn på en politibuss fullastet med mennesker.

– Jeg tar ikke sjansen på å bruke notisblokken ombord på politibussen fordi det kan avsløre meg som journalist, så jeg begynner å notere på telefonen. Det er ingen som reagerer på at jeg skriver på mobiltelefonen, de fleste flyktningene har smarttelefoner som de bruker til å følge med på kart og sende meldinger.

Vist til en celle

De blir kjørt videre til en ny leir. Denne ligger på grensen til Romania. Stikk i strid med løftene om å bli fraktet til Budapest. Målet hans er å komme seg inn i leiren som er strengt bevoktet. Her er han forsiktig med å ta bilder fordi de mange vaktene som vokter flyktningene har gitt beskjed om at telefonene skal pakkes bort. 

Da var det bare å legge
kortene på bordet,
spille en litt naiv journalist

Men det oppstår et problem. I leiren skal flyktningene registreres. Ved første kontroll registreres Winge som syrisk flyktning og får det gule armbåndet. Men når de senere på natten skal avgi fingeravtrykk og skrive under på noen dokumenter, er det vanskelig å spille syrisk flyktning foran en arabisk tolk.

– Da var det bare å legge kortene på bordet, spille en litt naiv journalist og spørre om det var mulig å overnatte for en billig penge. Det siste ble selvsagt kontant avvist, jeg hadde jo ikke akkurat kommet til noe hotell.

Winge blir først vist til en celle, og deretter tilkalles sjefen for leiren. Etter en lengre samtale, hvor Winge legitimerer seg som norsk journalist og opplysningene hans registrert, blir han fulgt til porten.

Før han begynte å følge jenta i den gule genseren, hadde han fylt bagen med noen klær, brød og vann, et par batteribanker for mobilen og en sovepose. Mat og drikke hadde han delt med familien under flukten. 

Det er midt på natten, men han tar ikke sjansen på å sove. Flyktninger blir skysset inn og ut av leiren hele tiden, og han er redd for å miste dem han hadde begynt å følge. 

Kanskje kunne han hentet dem inn andre steder ved å bruke telefonen, men det var viktig for ham at reisen sammen med dem skulle være rammen på historien. Og mister du litt av historien, sier han, står du i fare for å miste hele.

Utenfor porten møter han noen som har ventet i opp til ni dager på slektninger og venner innenfor, og som vaktene har gitt beskjed om at de kan slippe ut dersom det betales store summer i «kausjon». Men neste ettermiddag kommer familien Omar og de andre personene Winge følger, ut av leiren.

Grensen mellom journalist og venn

Noen etiske betenkeligheter er det ved prosjektet, erkjenner han. Når har flyktet i følge fra ungarsk politi, vært sammen på busser og tog, vandret gjennom byer. tilbragt netter sammenog delt brød: Hvor går grensen mellom journalist og venn? 

Winge bruker 25 år gamle Hassan som eksempel. Når den unge mannen forteller om torturen han har vært gjennom i Syria, spør ikke Winge om å få se merker etter mishandlingen. Han får seg ikke til det. 

Hvordan kan han da vurdere sannhetsgehalten i det som fortelles?

– Det er snakk om beretninger mennesker har med seg. Beretninger som er nærmest umulig å sjekke, men vi vet hvordan det er på innsiden av Syria. Historiene som blir fortalt er så detaljert og gjentagende at det blir opp til mottagerne å ta stilling til det. Jeg er ikke tvil om at det han sier er sant.

Hassan forteller også om møter med journalister på sin ferd nordover gjennom kontinentet. Disse skal ha sine tre minutter, og så er de ferdig. Hvorfor tar ikke også Winge inn på et hotell? Han ser sliten ut og alle aksepterer om han gjør dette, han kan jo komme tilbake morgenen etter.

Da er vi tilbake til den angsten for å gå glipp av historier. Samt nærheten og omtanken man begynner å føle for menneskene man følger. 

Han sier at det på slike jobber er et mål å viske litt ut forskjellen mellom ham selv som journalist og dem han følger, selv om det i virkeligheten er et hav mellom hans egen og flyktningenes situasjon. Han sier det handler om å komme nær, likeverdighet, om å få andre til å åpne seg gjennom selv å åpne seg. Dette sneier han også innom i reportasjen.

Winge bruker ikke begrepet «walraffing» om metoden, selv om arbeidsmåten hans har noen felles trekk med reportasjer under cover slik den tyske journalisten Günter Wallraff dyrket dem. Selv om den bare skjer over tre intense døgn. 

I løpet av våren skal han til Tyskland for å møte Nour, jenta i den gule genseren, familien hennes og de andre han reiste sammen med. De fleste av dem har lest reportasjen, en venn av Hassan fikk den oversatt til arabisk.

Tilbake til mobilen.

De gangene han hadde nettilgang under reisen, lastet han bilder og filmer opp i en lagringssky. Men så er det uansett dette med telefonens minne. 

Foto: Martin Huseby Jensen
Foto: Martin Huseby Jensen

Journalistene i Adresseavisen er utstyrt med den typen iPhone som har minst lagringskapasitet. 16 GB. På den siste mobilreportasjen Winge gjorde før han  reiste på denne turen, gikk han tom for lagringsplass og måtte låne telefonen til to av dem han skulle fotografere. Som igjen sendte bildene av seg selv til Winge på epost.

Han ler og sier han før fluktreportasjen insisterte på å få den typen iPhone med størst lagringskapasitet. 128 GB.

Og om mobilen tar gode nok bilder rent teknisk?

–  Jeg har vært rundt og snakka om denne reportasjen flere steder, og på Røros viste de noen av filmklippene på et fullskala kinolerret. Det så bra ut det, altså.