Journalist Einar Odden (innfelt) står bak reportasjen om den 88 år gamle kvinnen som mistet 400.000 da hun var satt under vegemål. Faksimile/Foto GD
Journalist Einar Odden (innfelt) står bak reportasjen om den 88 år gamle kvinnen som mistet 400.000 da hun var satt under vegemål. Faksimile/Foto GD

– Det er så nedrig og ekkelt at vi har et offentlig system som prøver å lure seg unna og ikke fortelle sannheten

Journalist Einar Odden (innfelt) om sin egen sak om at en 88 år gammel kvinne tapte 400.000 kroner på et ti måneder langt vergemål.

Publisert   Sist oppdatert

Lørdag 22. oktober publiserte Gudbrandsdølen Dagningen (GD) historien om 88 år gamle Gerd Thordis Dyrud som tapte 400.000 kroner i løpet av ti måneder hun var satt under vergemål. Sønnen ble ifølge GD ikke varslet om at moren hadde fått verge før fire måneder etterpå.

Umiddelbar skepsis

Reportasjen har vakt stor oppsikt og er blant annet sitert av en rekke riksmedier. Det er journalist Einar Odden som gravde den opp og skrev den ut. Det er en engasjert journalist som forteller Journalisten om hvordan saken ble til.

– Det er så nedrig og ekkelt at vi har et offentlig system som prøver å lure seg unna og ikke fortelle sannheten, sier Odden til Journalisten.

Fylkesmannen uttaler til avisen at de har lært mye av saken, og at nye rutiner er utviklet på bakgrunn av artikkelen.

I GDs reportasje kommer det blant annet fram at vergen betalte et renholdsselskap 160.000 kroner for å vaske huset, uten at vaskingen faktisk ble gjort. Huset ble også tømt for store verdier, som blant annet sølvtøy.

Odden forteller at historien fikk en litt trang fødsel da han fikk første henvendelse fra sønnen til den syke kvinnen.

– Jeg fikk en telefon fra en mann som jeg der og da opplevde hadde vanskelig for å redegjøre for saken. Jeg var skeptisk. Så begynte han å sende kopier av dokumenter, sier Odden til Journalisten.

Men skepsisen fortsatte også etter det første møtet med sønnen.

– Han var intens og insisterte på ting som for eksempel at Fylkesmannen er et menneske. Jeg var litt streng med’n.

Men som Odden sier, og som det også kommer fram av reportasjen, så er sønnens historie litt uvanlig. Han har nemlig bodd tre tiår utenfor Norges grenser og hadde i mange år liten kontakt med moren, som sønnen selv sier han nesten mistet til Jesus.

Fortellingen som bidrag

Og jo mer Einar Odden gikk gjennom dokumentene han hadde fått oversendt, jo mer skjønte han at her var det virkelig en sak.

– Dette viser at man aldri bare skal kaste saker.

Odden utarbeidet en tidslinje for hendelsene i saken og leste dokumentene. Han fikk et 30-minutters kræsjkurs i vergemålsloven fra en bekjent som også tar på seg oppdrag som verge. Og han fikk god hjelp av kvinnens sønn, som blant annet har dokumentasjon i form av tidspunkter for og innhold fra telefonsamtaler.

– Dette med dokumentasjonen har vært viktig for meg. Jeg har solide vitner som står klare til å stå fram i retten hvis det skulle bli nødvendig.

Da journalisten var sikker på dokumentasjonen og hadde kronologien satt, ble alle problemer for hans del løst slik at han kunne skrive historien ut.

– Jeg lykkes med å lage fortellingen, «kan dette være sant?» Fortellingen er mitt bidrag. Det skrekkelige står det offentlige for. Dokumentasjonen står sønnen for og overgrepet er skjedd mot den gamle.

– Du skriver et sted i saken at sønnen har prøvd å redde ikke bare morens verdier, men også sine egne. Hvilke vurderinger gjorde du rundt det?

– Jeg har observert ham og moren og sett et kjærlig forhold mellom de to.

Journalistisk fabelaktig

Det eneste han selv har sett som utfordrende med saken har vært detaljrikdommen. Mange lesere har ifølge Odden ment at reportasjen var for detaljert. Men hadde han visst at saken ville vekke så stor oppsikt sier han at han ville pøst på med enda mer, og ytterligere to sider i papirutgaven.

– Dette har vært lett fordi det er en så grov sak med stor ulikhet mellom partene med en 88 år gammel syk dame og en sønn på den ene siden og storsamfunnet som ikke har mot eller verdighet til å innrømme feil og gjøre det godt igjen på den andre. Det er som om at jeg skulle spille landskamp alene mot Brasil. Så stor er avstanden mellom partene, sier en engasjert Odden på telefon.

Selv om han selv ikke beskriver seg som noen racer på digitale verktøy, roser han den dokumentasjonsverdien en digital verden gir.

– Det er journalististisk fabelaktig. Du har all dokumentasjon, og her har det vært over 100 sider. Også har sønnen hatt klisterhjerne så jeg har kunnet spørre ham om datoer.

Det noe spesielle er også at journalisten og avisen hadde en stram deadline på seg for å publisere saken i tide. 1. november gikk nemlig Einar Odden av med pensjon, og derfor måtte saken ut den 22. oktober slik at han kunne følge den opp i uken etter første publisering.

Feighet

Kristian Skullerud. Foto: GD
Kristian Skullerud. Foto: GD

I reportasjen rettes det sterk kritikk mot vergen og et renholdsfirma som har fakturert 160.000 kroner for vaskingen som ikke er utført. Begge kommer til orde i reportasjen, men identifiseres ikke.

– Det må du spørre redaktøren om, sier Odden på spørsmål om hvorfor det ikke ble gjort.

– Jeg valgte å ikke gjøre det. Det er en offentlig verge som har mange klienter. Det er mulig det var litt feighet. Men det var en sikkerhetsventil i det for oss, sier sjefredaktør Kristian Skullerud i GD til Journalisten.

Valget ble gjort til tross for at også redaktøren sier avisen er trygg på dokumentasjonen og et bredt kildetilfang. Han sier avisen jobber videre med saken med andre journalister, og utelukker ikke at vergen vil bli identifisert i oppfølgere.

– Hvorfor anonymiserer dere renholdsselskapet?

– Det var i sammenheng med å beskytte folk mot seg selv. Det var så hinsides. Jeg ville ikke det.

Taushetsplikt

De største utfordringene redaktøren ser var å oppfylle imøtegåelsesretten til alle berørte parter. Vergen ønsket ikke å uttale seg, men er sitert på det i reportasjen.

– Og så har du dette med taushetsplikten. Mange dekker seg bak den for ikke å uttale seg. Vergemålsavdelingen hos Fylkesmannen la seg flate, men hadde ikke så mye å si.

Sjefredaktøren forteller at saken er lest over 100.000 ganger, og at det er kommet mange reaksjoner i kommentarfeltet, i sosiale medier og på epost til redaksjonen.

– Dette er en sak som viser at folk er opptatt av de viktige sakene, sier Skullerud.

Raseri

Journalist Einar Odden sier at hans erfaring er at en sak har flere sider, og at det alltid er noen som har noe å melde om en sak. Men ikke i denne.

– Jeg har fått videresendt alle meldinger fra redaksjonen, og jeg har lest dem alle. Det har ikke vært en negativ reaksjon. Bare oppgitthet, raseri og noen usakligheter, selvsagt, sier Odden.

Men tross å ha truffet en nerve gjennom en gravesak, ser han ikke for seg å nominere saken til noen pris, som Skup.

– Jeg har mine tvil om journalistiske priser. Jeg mener vi er veldig høye og mørke. De siste 20-30 årene har vært fabelaktige for norsk journalistikk, og jeg har fått tatt del av dem. Men det er lett å bli navlebeskuende.

I samme åndedrag drar han en referanse til det siste årets plagiatsaker.

– Jeg blir brydd.

Men i denne saken roser han andre medier for å kreditere GD og lenke inn til sin tidligere arbeidsgiver.

– Det har gitt meg litt troen på at ikke alle er tjuver. Vi har fått den kreditten.