– Å undersøke gjennom å skildre er også avslørende

– Mye av journalistikken om ekstremisme er først og fremst at man snakker om dem og ikke med dem. Det var min inngang, forteller Henrik Evertsson.

Journalisten møter ham på en kafé på Tøyen. Foran seg på bordet har han en liten blokk, fylt opp av notater og skriblerier. Det meste er hemmelig informasjon om kilder og kontakter i det høyreekstreme miljøet. Evertssons nysgjerrighet ledet ham i 2015 ut på et tre år langt dokumentarprosjekt om Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). I første omgang som et skoleprosjekt. Men i løpet av fotojournalistutdanningen ved Oslomet, hadde han praksis i NRK Brennpunkt. Der fikk han mulighet til å pitche ideen.

– Hvis du får denne ideen igjennom i NRK, skal jeg være med, sa Brennpunkt-fotograf og klipper Jørn Norstrøm til den unge fotojournaliststudenten den gang. Og slik ble det.

Tydelig hierarki

Sammen prøvde de å forstå og formidle hva som foregår inne i hodene til et knippe nordiske nasjonalsosialister i Den nordiske motstandsbevegelsen, og hvordan de jobber for å spre budskapet sitt.

I desember i fjor ble Rasekrigerne sendt på NRK. Til helgen skal Evertsson og Norstrøm presentere arbeidet under SKUP-konferansen i Tønsberg, hvor dokumentaren er nominert til SKUP-prisen.

Les metoderapporten til Rasekrigerne her

Evertsson brukte lang tid på å komme innpå miljøet. Bli akseptert av de riktige folkene.

– Hierarkiet er tydelig, og det må man forholde seg til. Alt går gjennom lederne, alle telefoner, aller møter med kildene. Det er den eneste måten å gjøre det på, forteller han.

Da Norstrøm kom på banen, ble han møtt med skepsis. NRK hadde tidligere laget journalistikk på DNM som de ikke var særlig begeistret for. Alt NRK-fotografen fortalte at han hadde jobbet med tidligere ble ettergått.

– Det viktigste er at du holder det du lover. At vi fulgte opp det som var utgangspunktet, nemlig å lage en film med dem, hvor vi lyttet til det de hadde å si. Jo oftere du viser deg og overholder avtaler, desto mer tillit får du, forteller han.

Grunnleggende tålmodighet

Evertsson og Norstrøm fulgte Den nordiske motstandsbevegelsen på demonstrasjoner, på hemmelig møte i de tyske skoger, på kamptrening og rettssak i Finland, og de var hjemme hos profilerte medlemmer som forteller at de har forståelse for Anders Behring Breivik og nekter for at Holocaust har funnet sted. Evertsson forteller at han har en grunnleggende tålmodighet, også stilt overfor holdninger han ikke deler selv.

– Men hvordan klarte du å beholde roen i møte med så provoserende utsagn?

– De konfronterende intervjuene gjorde vi helt til slutt. Da hadde vi vært på en «reise» sammen i over to år. Jeg hadde en viss anelse om hva de kom til å svare.

Norstrøm forteller at de tok et bevisst valg om å vente med intervjuene. De var redde for å miste den møysommelig opparbeidede tilgangen dersom intervjuobjektene ikke likte spørsmålene som ble stilt.

– For meg er det viktig at jeg kan ta intervjuobjektet i hånden før og etter et intervju, og det gjorde vi. Det var ikke alle spørsmålene de likte, og sånn skal det være, mener han.

Teamet valgte en observerende metode, hvor kildene fikk snakke ut og resonnere uten å bli avbrutt, eller satt på plass av eksperter. Det fikk NRK kritikk for i etterkant. Redaktør for Radikal Portal og nestleder i Attac, Joakim Møllersen, uttalte at NRK normaliserte nazisme, og Nora Warholm Essahli i Antirasistisk Senter mente at dokumentaren kunne virke rekrutterende på unge mennesker.

– Vår teknikk var ikke å diskutere med intervjuobjektene. Konfronterende spørsmål er ikke alltid et godt virkemiddel. Ofte svarer intervjuobjektet mye mindre enn om man stiller åpne spørsmål, mener Evertsson.

Journalistikk og propaganda

Han kan likevel forstå at det kommer innvendinger. Men hvis man vil få disse menneskene i tale, og prøve å forstå hvorfor de tenker som de gjør, kommer man ingen vei med å drive polemikk om Holocaust, mener teamet. Evertsson påpeker at det er helt naturlig at journalistikk om kontroversielle temaer skaper debatt, og forteller at han også har opplevd at historielærere har kommet bort til ham og fortalt at de har vist filmen i undervisningen.

– Går det en grense et sted når det gjelder å la personer med ekstreme holdninger få resonnere fritt?

– Det har jo kommet flere filmer av ulik journalistisk kvalitet om ekstremisme. Det er fort gjort å krysse en grense. Det er en fin linje mellom propaganda og journalistikk. Presseetikken må alltid sitte i ryggmargen, mener han.

Samtidig minner han om at informasjon og propaganda er et lite klikk unna for dem som vil komme i kontakt med bevegelsen.

– Derfor er det viktig at et redigert, journalistisk medium klarer å løfte spørsmålene. Vi har forsøkt å gi et nyansert bilde - hvorfor tenker de som de gjør? Og ta det på alvor, mener fotografen, og viser til at NRK hadde et stort rigg med longread, sosiale medier og kommentar fra redaktøren.

Ulike interesser

Filmskaperen forteller at de prøvde å unngå symboltunge, visuelle virkemidler som flagg, hvite skjorter og skjold så godt det lot seg gjøre. Demonstrasjoner er filmet fra medlemmenes perspektiv, og ikke politiets. Norstrøm tok over som hovedfotograf de siste fire månedene av opptak. Å få bildematerialet fra to ulike fotografer til å henge sammen var viktig. På spørsmål om hvordan han forholdt seg til bevegelsens eget ønske om hvordan de ville fremstå visuelt, svarer han at stikkordet er tid.

– Bruker du lang tid med folk senker de garden, og man får et mer ærlig bilde av hvem de er. Hvordan de er, og hvordan de ønsker å være er to forskjellige ting, forteller han.

Fotografen prøvde alltid å være tett på, og en gang var han så nær at han havnet midt i en slåsskamp.

– Det var min egen skyld. I demonstrasjoner hadde vi sikkerhetsutstyr og tett kontakt med redaksjonen. Alt var gjennomtenkt.

Mer journalist enn fotograf

Evertsson har jobbet som journalist og fotograf i hjembyen Östersund i Sverige. I fjor gikk han ut med en Bachelor i Fotojournalistikk fra Oslomet. I Rasekrigerne er han både reporter, stillsfotograf og han filmer.

– Fotojournalistrollen er mangefasettert. Jeg er nok mer journalist enn fotograf. Å tre inn i rollen som en reporter som stiller spørsmål, passet meg godt.

Likevel er det visuelle viktig for Evertsson. For en fotograf kommer den mer skildrende journalistikken naturlig. Å få inn perspektivet til menneskene det handler om, i stedet for å sett to eksperter opp mot hverandre. Han har tro på den visuell journalistikk i fremtiden.

– Tror du at journalistikk kan endre noe?

– Man håper alltid at det man gjør skal lede til en forandring. Men jeg vet ikke, sier han og viser til at debatten i Sverige er mer polarisert enn her. Men nettopp derfor er det viktig å nyanserer hvordan mennesker med ekstreme holdninger tenker, og spørre: Hvorfor? mener Evertsson.

Rasekrigerne har vært vist på den finske statskanalen YLE i tillegg til på NRK. Svenske SVT takket nei.

– I all hovedsak er dette et svensk samfunnsproblem, og burde vises der. Personlig opplever jeg at det er en viss berøringsangst overfor kontroversielle temaer i journalistikken i Sverige.

Evertsson ønsker ikke å spekulere ytterligere på hvorfor den ikke ble vist i nabolandet.

– Er det en svakhet i SKUP-metoderapporten at dere ikke har hatt en konfronterende tilnærming?

– Det er en annen film. Å undersøke noe gjennom å skildre er også avslørende.