Slik tar Nettavisen-journalisten opp kampen med de store krimredaksjonene:
– Det er alltid noen som vet

– Man må jobbe veldig tett med kilder. Vi er heller ikke en avis som ligger fremst i pannen til folk, og for eksempel VG får vanvittig med tips hver eneste dag. For oss blir det viktigere å jobbe mot kildene for å få informasjon og saker, sier Nettavisens Farid Ighoubah.

Krimjournalisten har jobbet tett på mange av de aller største norske krimsakene de siste årene, og forteller Journalisten om kildearbeidet som må til for å kunne hevde seg i nyhetskampen.

Ighoubah er åpen om at han bruker mye fritid på å prate med kilder. Konkurransen med de større mediene er noe han tenker på hver eneste dag, og med færre ressurser enn konkurrentene blir kildearbeidet ekstremt viktig.

Mye masing

Det innebærer mye masing og evnen til å kartlegge og finne nye kilder. Ighoubah mener det finnes mange personer i byråkratiet og i de ulike instansene som vet mye, og som er gode alternative kilder til de mest åpenbare.

– Det er veldig rart, men av og til er de beste kildene de du minst forventer. Noen ganger sitter det kilder i et bøttekott i Justisdepartementet, et tinghus eller på et politihus, som har tilgang på, og fanger opp, veldig mye informasjon.

Da gjelder det å ha litt flaks også, sier han, men antall telefoner og bekjentskaper øker sannsynligheten for å treffe kilder med stor verdi.

– Jeg har jo merket at i en del saker er det mange kilder som kun Nettavisen har. Vi har breaket saker som viser det tydelig. Vi visste om tiltalen i Tengs-saken to timer før alle andre. I Baneheia hadde vi stålkontroll på at Riksadvokaten ville gå for frifinnelse og beklage.

Dermed kunne Nettavisen booke gjester fra øverste hylle til deres sending om saken, lenge før konkurrentene, sier Ighoubah.

Systematisk kildearbeid

For at Nettavisen skal konkurrere med for eksempel VG, TV 2 og NRK på krim må man drive med systematisk kildearbeid, mener Ighoubah. Det kan være ganske kjedelig å holde kildearbeidet godt over lang tid, sier han.

– Jeg har systematisk og kontinuerlig kontakt med så mange som mulig. Jeg prøver å finne ut hvem som har opplysninger, og det viktigste er å holde seg til avtaler man har.

– Men hva betyr «systematisk» i praksis? Har du regneark, da?

– Det handler om aldri å glemme noen, selv om saker ikke er i vinden. Det aller viktigste tror jeg er å tenke hvilke nyheter kan jeg breake. Enten det er på kort sikt, lang sikt eller helt nye saker.

Da må man tenke på kildene sine og hvem som har tid, hvem som vet og hvem det er lenge siden man har snakket med, sier han.

Ofte alene

At Ighoubah ofte er alene gjør at han gjerne må dekke alle de største sakene. Det kan være en fordel i konkurransen mot større medier, mener han.

– Det er en del aktører som går igjen. Selv om ikke samme person nødvendigvis er en god kilde i alle saker. Man da er man jo veldig koblet på.

Han sier man aldri må gi seg, og være «passe frekk». Han har hatt flere diskusjoner med politi og påtalemyndighet, men sier de ofte blir positivt overrasket over hva som publiseres, og at det kan man bruke til å få nye kilder.

– Kan man få noe godt ut av diskusjoner, må man utnytte det. Men jeg tror disiplin, systematikk og å orke kildearbeid over lang tid er det viktigste. Og så må man kanskje innse at kildearbeidet innebærer å bruke mye fritid. Jeg har mange samtaler utenfor arbeidstid jeg aldri fører timer på.

– Veldig stor svakhet

Ighoubah understreker at journalister alltid må passe på å være ryddige i møte med kilder. Å lage gode avtaler som man holder er utrolig viktig, sier han. Det innebærer av og til at mye informasjon ikke blir publisert av ulike årsaker. Det betyr også en god del anonyme kilder og anonym informasjon.

– Det er en stor svakhet, spesielt i krim. En veldig stor svakhet, og det er utrolig synd. Jeg skulle ønske det var annerledes.

Men både i Baneheia-saken, Lørenskog-saken og Jensen-saken hadde de aldri kunne publisert hva de gjorde uten anonyme kilder, sier han.

– Det blir et tøft arbeid med å bekrefte. Det er veldig uheldig at det blir sånn. Spesielt synes jeg påtalemyndigheter, når pressen kommer med informasjon, kunne ha lettet mye mer på sløret enn de gjør. De kunne bekreftet og kanskje utypet en del mer.

– Det er alltid noen som vet

I vanskelige saker kan det være demotiverende med telefoner og henvendelser som ikke fører frem, men Ighoubah tror man må jobbe som om informasjonen du skal ha tak i, ikke skal kunne holdes hemmelig.

– Holdningen min er er at det er en selvfølge at de skal fortelle. Men tar man tusen telefoner er det jo bare gull på ti av dem. Men det er alltid noen som vet.

Det viktigste er uansett å jobbe dedikert og langsiktig med kilder, sier han, og personlig må han innse at Nettavisen ikke kan gå for å være best på alt samtidig.

– Man må akseptere nederlag, selv om det er kjipt å tape i nyhetsløpet. Men man tjener på å vite hva man konkurrerer mot, og være fornøyd når man får til gode ting og dyrke det videre, sier han.

Den siste tiden har krimfeltet vært overlesset av store saker, men på spørsmål om hvor det er ubenyttet potensiale mener Ighoubah at pressen undersøker altfor lite i kriminalomsorgen.

– Hva skjer etter soning og i oppfølgingen av folk som har sonet. Vi har et veldig humant system, men jeg tror det blir brukt tvangsmidler vi ikke vet om.

Også i politiets etterforskning finnes det ting pressen ikke klarer å avdekke, tror han.

– Det er ganske lukket, vi får ikke vite om metodikken, og i henleggelser er det for eksempel vanskelig å få informasjon. Jeg tror det kunne ha vært kjempegode saker, avslutter han.

LES OGSÅ:

VGs faste team på Lørenskog-saken: – Har gått og ventet på pågripelsen i hele vinter