Solheim betaler 350.000 for pressedekning

Så langt i år har 27 journalister fått reisestøtte fra Utenriksdepartementet, de aller fleste for å reise på tur med utviklingsminister Erik Solheim. Høyres Inge Lønning er kritisk.

Publisert   Sist oppdatert

– Det er en risiko for at vi kan få en praksis, der den til enhver tid sittende statsråd kan kjøpe seg ekstremt mye oppmerksomhet, sier lagtingspresident Inge Lønning.

Han var ikke kjent med at flere av statsrådene de siste årene har begynt å sponse journalister som vil følge med dem på utenlandsbesøk eller til store internasjonale konferanser. I tillegg til utviklingsministeren har det også vært reiser med justis- og miljøvernministeren. Statsministerens kontor opplyser at journalister får sitte på i flyet til statsministeren når det er plass, men at de da må betale 60 prosent av ordinær ruteflybillett.

– Jeg skal ikke stikke under en stol at vi gjerne tar imot pengene som et bidrag til reiseutgiftene, men hovedbegrunnelsen vår er å unngå at noen skal gjøre seg tanker om at vi prøver å smøre pressen, sier informasjonssjef Øivind Østang ved SMK.

Økning i støttebeløpet

Men Utenriksdepartementet har i flere år sponset pressefolk som ønsker å reise sammen med utviklingsministeren. I 2004 brukte departementet 190.852 kroner til dette formålet. I fjor var beløpet økt til 245.000 kroner og for inneværende år har departementet per 1. september brukt 226.240 kroner. Medregnet reisestøtte for resten av året, kan totalbeløpet for 2006 komme opp i 350.000 kroner.

I tillegg bevilger Utenriksdepartmentet støtte til journalister som skriver om EØS-samarbeidet.

– Når det gjelder utenrikspolitikk, så ligger uhjelpen meget lagelig til, fordi det er så store pengesummer på denne sektoren, sier lagtingspresident Inge Lønning.

Lønning mener rent umiddelbart at dette reiser problemer både i forhold til medienes uavhengighet og til Vær Varsom-plakaten.

– Jeg tar for gitt at det selvsagt ikke er knyttet betingelser til slik støtte, men det kommer på mange måter i samme kategori som enhver annen sponsortur, og det er nå en gang slik at den ene vennetjenesten er den andre verd, sier Høyre-politikeren.

Denne uke: Sudan og Kenya

Denne uken er tre journalister på tur med Erik Solheim i Sudan med støtte fra UD. De tre er Bibiana Dahle Piene fra NTB, Jostein Gjertsen fra NRK P3 og frilanser Thea Haavet. Samtidig er tre journalister fra Klassekampen, Miljøbulletin og Natur og Ungdoms medlemsblad Putsj sammen med, og med støtte fra, miljøvernminister Helen Bjørnøy på FNs klimakonferanse i Nairobi. Om halvannen uke er det ny tur for tre journalister sammen med Erik Solheim til Burundi.

– Jeg trodde norske redaktører etter hvert hadde forstått at de ikke kan la staten betale for medarbeiderne deres, sier Gunnar Bodahl-Johansen, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk og en av nestorene innenfor presseetikk i Norge.

Bodahl-Johansen sier at det blir hipp som happ om man kaller det pressestipend, sponsing eller «kjøpt og betalt». Resultatet er uansett at visse statsråder i realiteten kjøper seg spalteplass.

– Ingen argumenter holder

– Jeg har hørt all verdens argumenter for disse ordningene, og ingen av dem holder vann. Det verste jeg hører er de journalistene som sier at de har så høy integritet at det ikke gjør noe hvem som betaler. Og sier de det ofte nok, så begynner de jo å tro det selv. Slike journalister er en fare for hele journalistikkens troverdighet, tordner Bodahl-Johansen.

Han reagerer spesielt på opplysningene om at det særlig er utviklingsminister Erik Solheim som benytter seg av denne praksisen med å bruke skattepenger på journalistreiser.

– Slike ordninger åpner for at også partipolitiske og rent personlige interesser kommer inn i bildet. Jeg vil si det slik at i Solheims tilfelle dreier det seg om å bruke statens penger for å fremme Erik Solheims personlige karriere, fremme SVs interesser og regjeringens interesser. Og i den rekkefølge, sier Gunnar Bodahl-Johansen.

Braanen ikke glad

Klassekampens Bjørgulv Braanen har denne uken en stringer i Nairobi som delvis er betalt av miljøvernministeren, men han er ikke glad for ordningen.

– Da jeg kom til Klassekampen, oppdaget jeg fort at det var en ikke så lite innarbeidet praksis å søke ulike departementer og Norad om reisestøtte, men det strammet jeg veldig inn. Alle slike ting må nå godkjennes av meg, og jeg fører en restriktiv linje, sier Braanen.

– Hvorfor?

– Journalistene sier at de uansett skriver det de vil, og jeg benekter ikke det, men min hovedbegrunnelse er ganske enkelt at dette er en måte å påvirke våre redaksjonelle prioriteringer på, sier Klassekampens ansvarlige redaktør.

Utviklingsminister Erik Solheim ønsker ikke å svare på spørsmål om ordningen eller Inge Lønnings kritikk, men overlater til informasjonssjef Roy Freddy Andersen å kommentere saken.

– Legger ingen føringer

– Vår intensjon er å bidra til debatt og oppmerksomhet rundt vår utenrikspolitikk, og jeg synes det er synd om disse pressestipendene oppfattes som om vi prøver å kjøpe oss spalteplass, sier han.

Andersen sier at departementet ikke legger noen som helst føringer i forhold til hva journalistene rapporterer hjem. Pressens oppgave er å rapportere kritisk om alle sider ved norsk politikk, men det medfører ekstra kostnader når det gjelder utenrikspolitikken. Utdeling av pressestipend er ment som en hjelp, og som et tiltak for å sette også mindre og fattige redaksjoner i stand til å følge slike saker, sier Andersen.

– Vi mener at dette skjer på en ryddig måte, men hvis noen mener vi kan gjøre det på en annen og bedre måte, er vi selvsagt beredt til å diskutere det, sier informasjonssjef Andersen.