Sarah Sørheim elsker norsk sommer og klarer nesten å holde seg unna jobb i mammapermen

Guttungen har blikket festet på journalisten. Ennå har den to måneder gamle sønnen til Aftenpostens kulturredaktør fått navn. Men det kommer om ikke lenge.

Vi møtes på Briskeby. I kaffebaren i samme hus der Sarah Sørheim, samboeren og deres to barn bor. Briskeby? Det var ikke her vi hadde trodd Sørheim ville bosette seg. Hun som kommer fra Klassekampen og Dagbladet, via Dagens Næringsliv til Aftenposten. Hun hadde nok ikke det hun heller.

Sørheim sier det var gjenstand for forhandlinger mellom samboeren og henne. Hun mener Briskeby ble et slags kompromiss og understreker at det ikke er Frogner hun bor på, men en liten landsby på vestkanten. Så hvor ble det av radikaleren? Er det DN som tok den fra henne?

– DN var kanskje den siste spikeren i kista. Da jeg skrev min første signerte artikkel endret DNs Tansa navnet mitt til Sarah Sydhjem. Det passet bedre inn i deres språk.

Flink, men ikke flink nok

Den lille gutten vugges til søvn av mors stemme. Et privilegium for en som liker å prate. Sørheim er ikke utdannet journalist. Hun kom rett og slett ikke inn på skolen. Hun var ikke flink nok.

– Jeg var flink på skolen, men det holdt ikke. Nå angrer jeg nesten på alle leksene jeg gjorde. Det er trist for bransjen at veien inn er et vitnemål. Kanskje vil noen se på meg som bitter. Men journalistikk handler om å være god med folk.

Dermed ble det et mellomfag bestående av medievitenskap og kunstkritikk. Masteroppgaven skulle handle om kunstkritikk i mediene. Da hun selv fikk vikariat som kunstkritiker i Dagbladet, skjønte hun at det var bare å droppe mastergraden. Selv om hun som 16-åring klarte å krangle seg inn i Romerikes Blad er det Radio Nova hun ser på som sin journalistutdanning.

I hvert fall fram til mars skal Sørheim være i mammapermisjon. Hun forteller at følelsene er mer blandet nå over det å gå hjemme med barn enn sist hun var i barselperm. Denne gangen vet hun hvor fort tiden går og forsøker å nyte den. Hun føler seg privilegert. Blikket faller ned på den lille som sover på brystet hennes.

– Men det er en fare for å gå glipp av ting. Det skjer store og kjappe endringer i bransjen, sier hun.

Ny og større redaksjon

Helt har hun ikke klart å holde seg unna jobben. Blant annet hadde hun med seg junior under innspilling av Aftenpodden. Det ble litt babygurgling og grynt i bakgrunnen. Men den daglige driften klarer hun å holde seg unna. Den er overlatt til Erik Tornes. Han har som vikar fått en ny avdeling hvor kulturredaksjonen er slått sammen med Osloby og debatt.

Sørheim mener at det mellom disse redaksjonene tidligere var for tette skott. Kultur- og Osloredaksjonene kunne finne på å sende hver sin journalist ut på samme oppdrag. Som for eksempel dekningen av regjeringskvartalets skjebne.

– Tiden som fullrigger er forbi. Det er ikke viktig for meg hvilken avdeling journalisten arbeider for, men at hun forstår hvilke saker som skal vinnes.

At tempo i redaksjonene er blitt høyere som følge av nedskjæringer og færre i redaksjonene tror hun på en måte er sunt, og at journalistikken har hatt godt av det. Samtidig er det ulemper. For man går glipp av saker når det ikke lenger er rom for å bruke den tiden de mest utfordrende sakene trenger. Da handler det om tidlig å identifisere hvilke prosjekter det er verdt å bruke tid på. Ikke de lange graveprosjektene, men de det krever to eller kanskje tre dager å løse.

Hun kan på ett nivå si seg enig i at journalistikkens gullalder er nå, slik blant andre Sven Egil Omdal proklamerte under NJs landsmøte i fjor.

Det er en gullalder for tilgjengelig informasjon. Samtidig er leserne bedre informert om verden rundt seg og de kontrollerer i større grad transporten av innholdet. Hvilket kan være positivt. Men de store institusjonene sliter.

– Der de store tidligere var garantister for god journalistikk, er det ikke lenger så åpenbart. Den som tror vi er ferdige med omstillinger i bransjen er nok naiv. Vi har ennå ikke sett fremtidens organisasjonsmodell for journalistikken.

Fremtidens inntekter

Det er mye uutnyttet. Som nyhetsbrevet. Mediebransjen må bli enda flinkere til å tenke kreativt rundt distribusjon, for brukerne har snart sluttet å komme til de store mediehusenes nettforsider. Her ligger også kjernen i redaktøroppdraget. Å tenke kreativt om fremtiden og finne potensielle inntektskilder. 

Samtidig må også journalistikken vernes. Det må hegnes om integriteten. Å overlate redaktøroppdraget til Facebook synes hun er skremmende. Sørheim har ingen tro på at bransjen i overskuelig fremtid skal kunne leve på annonseinntekter alene. Men abonnementsinntekter tror hun på. Særlig for abonnementsavisene. Det styrker også mangfoldet i journalistikken, for med en forutsigbar inntekt kan redaksjonen i større grad produsere unik journalistikk. I hvert fall sammenlignet med trafikkmodellene. 

– Betalingsviljen på tjenester som for eksempel HBO og Spotify er grunnen til at jeg har troen på journalistikkens fremtid.

Elsker norsk sommer

Selv papiravisen har hun troen på. Kanskje ikke så rart, hun er tross alt redaktør i landets

største papiravis. Og det er fortsatt den som bringer mest penger inn - ennå. Det er viktig for Aftenposten og dens lesere at de lager en utgave hver dag som er redigert. Enten det er analogt eller digitalt. 

– Det viktigste vi gjør er å velge ut for leserne våre.

Ferien tilbringer hun helst i Norge. Hennes familie har hytte på østfoldsiden, hans på vestfoldsiden av Oslofjorden. Hun lengter ikke etter varmere strøk. Snarere er det lukten av våt norsk sommerskog hun gleder seg mest til. Å være på samme sted er ferie. 

– Jeg elsker norsk sommer.