PFU-medlem mener fotballsupporter som kastet mynter på målvakt er en helt. PFU-nestleder synes fotballjournalister bare ”driver og gnåler om småting og detaljer”. ”Sluttresultatet er ikke belastende” for TV 2-identifisert og -uthengt myntkaster, hevder PFU-sjef.
Utskriften fra PFUs behandling av klagen på TV 2s outing av Stabæk-supporter på siste PFU-møte dokumenterer følgende:
1. to av utvalgets medlemmer hadde neppe lest sakspapirene på forhånd,
2. flere av medlemmene lot sine personlige idiosynkrasier komme til syne i saksbehandlingen,
3. presisjonsnivået i utvalgets presseetiske diskusjon var lavt og antall gjentagelser av argumenter høyt,
4. et ikke-PFU-medlem deltok i synsingen og arbeidet aktivt for å få et bestemt resultat, på lik linje med de andre i utvalget.
Nestleder Haugsjerd skjevt ut
Hilde Haugsgjerd fikk ingen god start som møteleder da hun måtte spørre om hvordan tidsintervallene for TV 2-innslagene var. Hun spurte også om hvem som egentlig var klager i saken. Begge deler fremgikk tydelig av sekretariatets sammendrag av sakspapirene.
Mye tyder derfor på at Haugsgjerd, som jo har krevende arbeidsdager som konst. sjefredaktør for Aftenposten, ikke hadde hatt tid til å lese dem særlig nøye og sette seg inn i saken i forkant.
At Haugsgjerd åpenbart ikke er glad i sportsjournalistikk, kan ikke ha gjort det lettere for henne å ivareta møtelederfunksjonen på en god måte. To ganger brast det da også for Hilde, hvorpå hun villig delte sine sterkt negative og til dels aggressive synspunkter på pressens fotballdekning med resten av utvalget og oss som så på web-tv.
Under Haugsgjerds møteledelse brukte PFU etter å ha sett TV 2-innslagene rundt 35 minutter på å finne ut at man var uenige. Det er supert at PFU tar seg tid til å behandle saker grundig. Men som Eva Sannum sa etter bare ti minutter: ”Ja, nå er visst det meste alt sagt”.
Den langvarige sirkeldiskusjonen illustrerer hva man har ant: Det skal mye til for at PFU snur sekretariatets forhåndsinnstillinger til uttalelser, slik det til slutt gjorde her. Og terskelen for at utvalget deler seg er høy. Tro hvorfor sekretariatet ikke vil oppgi tall på hvor ofte konklusjonene i innstillingene om frifinnelse, felling eller kritikk blir snudd?
Helten fra Stabæk
PFU-medlem Ingeborg Moræus Hanssen var glad for at utvalget endelig fikk en sportssak på bordet. For heller ikke hun er en stor fan av norsk presses fotballdekning, noe hun benyttet anledningen til å uttrykke. Kanskje var det denne antipatien som fikk henne til å betegne Stabæk-supporteren som kastet mynter på Rosenborgs keeper som en helt?
Til tross for sin glede over endelig å få behandle en klage på den fordummende sportspressen og sin beundring for myntkasteren, stemte hun likevel for frifinnelse av TV 2. Hennes innlegg slik de fremgår av utskriften gjør ikke dette helt lett å forstå. Hva de imidlertid indikerer, er at hun neppe hadde lest sakspapirene på forhånd og reflektert over sakens kjerne.
Kokkvolds rolle
I vedtektene for PFU står det intet om at generalsekretæren i Norsk Presseforbund under møtene skal opptre på lik linje med PFU-medlemmene. Utskriften bekrefter at Per Edgar Kokkvold gjorde nettopp dette under behandlingen av denne saken, bortsett da fra at hans stemme ikke ble tatt med i opptellingen til slutt.
Han deltok flittig i diskusjonen, og hadde mer taletid enn flere av utvalgsmedlemmene. At Kokkvold og de andre i sekretariatet bidrar med objektiv saksopplysning, er uproblematisk. Men her ble han blant annet arrestert for sin påstand om at supporteren ikke var identifisert før han stod frem under eget navn.
Hans konklusjon ”Sluttresultatet er ikke belastende for denne guttungen”, var ytterst subjektiv. Det samme må også sies om hans ros av Hilde Haugsgjerd, den eneste rundt bordet som støttet ham i forsøket på å få utvalget til å godta hans sekretariats innstilling om å frikjenne TV 2. Helt til slutt tok riktignok de to Moræus Hanssen til inntekt for sitt syn. Uklart av hvilken grunn reagerte hun ikke på dette.
Kokkvolds rolleutøvelse slik den fremgår av utskriften innebærer at pressen under PFU-møtene frem til avstemning har fem og ikke fire representanter, slik vedtektene tilsier. De bør endres hvis det er meningen at generalsekretæren skal ha en slik rolle.
Terningkast
Ja, det var uærbødig og tabloid gjort av meg å utdele terningkast til landets nestorer i presseetikk for behandlingen av denne saken. Men la oss dog ikke glemme den uskrevne presseetiske grunnregelen i PFU: ”Maktfolk må tåle mer!” Som kjent er det av og til nødvendig å ta i bruk sterke virkemidler for å synliggjøre at noe er feil. Det nærmest komplette fravær av en kritisk og analytisk journalistikk på PFUs virksomhet og ”domsavsigelser”, viser hvor uinteressert pressefolk er i PFU, bortsett fra når egen redaksjon er klaget inn eller en kjendis er involvert.
Det esende norske kommentariatet mener mye om det meste, men sjelden eller aldri om kvaliteten på PFUs arbeid. Dette til tross for at det heter så fint i Vær Varsom-plakaten at ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle”. Og til tross for at PFU har fått klart større betydning etter at bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og avgjørelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ført til en mer vidtgående ytringsfrihet for presseorganer.
For de aller fleste er PFU i praksis i dag eneste rettsikkerhetsmekanisme når man rammes av pressens maktmisbruk. I et demokratiperspektiv får vi i det minste være glade for at norsk presse dekker og kommenterer virksomheten til andre domstoler og deler av rettsvesenet på en mer betryggende måte.
PFU og åpenhet
PFU-medlem Eva Sannum ønsker ikke at journalister skal være til stede på PFU-møter, og er imot overføring på web-tv. Det er lett å forstå henne når man leser utskriften fra TV 2-outing-saken. Men det ville være rart om et flertall av norske journalister støtter hennes syn.
Åpenhet er fundamentalt for pressen. Da kan ikke den samme pressen stenge døra når klager på presseorganer behandles. Med litt bedre tid til å lese sakspapirer og sette seg skikkelig inn i klagesakene, burde ikke Sannum og de andre PFU-medlemmene ha noe å frykte. Og er det noen som virkelig bør få kjenne hvordan det er å få offentlighetens til tider kritiske og ubehagelige søkelys rettet mot seg, er det vel nettopp de som skal dømme i klagesaker om presseetiske overtramp.
Utskriften av PFU-behandlingen finner du her. Den er foretatt av Norsk Tekstsenter.
(Cappelen er informasjonsrådgiver, forfatter og forlegger i Kommunikasjonsforlaget.no. @anderscappelen Han kan følges på Twitter her.)
