PFU-saker blir stadig viktigere i rettslig sammenheng, skriver Carl-Erik Grimstad. Foto: Glenn Slydal Johansen
PFU-saker blir stadig viktigere i rettslig sammenheng, skriver Carl-Erik Grimstad. Foto: Glenn Slydal Johansen

Når alt går galt

Journalistikkens sviktende tillit står nå foran dom i Høyesterett, skriver Carl-Erik Grimstad.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I dag får den tidligere Bodø-legen Rastislav Kunda opp sin sak mot Avisa Nordland for Høyesterett. Der skulle den aldri ha vært. Den særdeles kompetente legen som nærmest ble kjeppjaget fra Norge etter å ha blitt urettmessig anklaget for å ha ”ødelagt livet til en frisk kvinne”, burde for lengst ha fått sin oppreisning.

Legen ble renvasket av Statens Helsetilsyn, men da hadde allerede lokalavisa klart å ta fra ham all faglig ære og integritet gjennom et av de råeste presseangrep som noen har vært utsatt for i Norge og som bare var tilfeldigheter fra å ende i selvmord.

VG, Aftenposten og flere andre medier var minst like ille, men det var Avisa Nordland som ledet an.

Vektla PFU

Dr. Kunda ble utsatt for den forferdelige kombinasjonen av feige arbeidsgivere, dårlige rådgivere, elendig journalistikk og inkompetente dommere. Verre kan det ikke bli. Nå er det opp til Høyesterett å gi ham den kompensasjonen han fortjener.

Kunda vant sin sak i Tingretten, men tapte i Lagmannsretten. Et av momentene som sistnevnte la vekt på, var en uttalelse fra Pressens faglige utvalg (PFU) fra desember 2010 som slo fast at avisa handlet i samsvar med god presseskikk.

Saken ble behandlet der etter klage fra to av Kundas nærmeste – Nordland Legeforening og  Nordlandssykehuset. Men ingen av klagerne hadde forstått omfanget av presseetikken i saken og PFU fikk et altfor dårlig grunnlag for å uttale seg. I dag, når vitneerklæringer fra avisens ledelse, journalist og andre dokumenter i saken er tilgjengelige, ville PFU ha måttet kommet til et annet resultat.

I en debattartikkel i Aftenposten 11.4.2013 går tre av PFUs medlemmer langt i retning av å innrømme at uttalelsen fra utvalget var dårlig:

”..fakta i pressedekningen kom ikke klart nok frem i underlagsmaterialet eller klagen, (og) ble dermed ikke vektlagt nok av oss”, heter det.

I lys av betydningen som PFU-uttalelsen har fått i rettssystemet – og ikke minst etter at det nå er mulig å danne seg et mye grundigere bilde av saken – mener jeg  at vi alle hadde vært tjent med at PFU tar saken opp til ny behandling.

Det skylder vi ikke minst den familien som måtte bære belastningen etter den krenkende pressedekningen i saken. Det har utvalget all anledning til selv om det er lenge siden forrige gang den ble behandlet i utvalget.

Presseetikk viktigere rettslig

PFU-sakene blir stadig viktigere i rettslig sammenheng.  Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har ledet an i dette. På slutten av 90-tallet ble det stadig mer vanlig for EMD å vise til presseetisk praksis i sine avgjørelser («in accordance with the ethics of journalism»). Slik sett er det mye som tyder på at uttalelser fra selvjustisordningene har fått økt betydning for domsavsigelser i Strasbourg.

 På slutten av 90-tallet ble det vanlig å vise til presseetisk praksis i dommene var av betydning for rettens avgjørelser. Hvis det er riktig at EMD tillegger presseetikken en stadig viktigere rolle i saker om ytringsfrihet, kan det bli av vesentlig betydning for vår rettssikkerhet at PFU fatter vedtak som holder vann.

Hva legger så EMD i begrepet ”presseetikk”? Så langt jeg kan se dreier det seg nesten utelukkende om to stridstemaer: Har avisen foretatt god nok faktasjekk og er det den anklagede gitt anledning til å imøtegå påstandene samtidig? Etter å ha gjennomgått alle de sentrale vitneerklæringene i saken fremstår nettopp dette temaet å være Avisa Nordlands akilleshæl foran siste rettsrunde.

Injurier

24. juni 2010 sendte ANs journalist en mail til Kundas kollega med en rekke spørsmål knyttet til saken. Spørsmålene dreide seg først og fremst om hvorfor operasjonen var utført i Bodø og ikke i Tromsø.

Ingen av spørsmålene dreide seg om hvorvidt det er riktig at legene hadde operert en ”frisk kvinne”. Ifølge vitneerklæringen til journalisten ble de samme spørsmålene stilt muntlig til Kunda.

Ikke noe sted er det dokumentert at verken sykehuset eller de to legene fikk seg forelagt de dypt injurierende påstandene på forhånd. Heller ikke ble de forelagt påstanden fra advokaten til pasienten som blir referert i avisa under tittelen ”Grov uaktsomhet”.

Riktignok unnlot både Kunda og hans kollega å svare på spørsmålene fordi saken på dette tidspunktet var til behandling hos helsetilsynet, men generell taushet fra den anklagede part er ikke det samme som en dokumentasjon på at retten til samtidig imøtegåelse er ivaretatt. Både Kunda og hans kollega kunne utmerket godt ha svart på de konkrete påstandene som kom på trykk uten å gå på akkord med taushetsplikt eller lojalitet til helsetilsynets behandling i saken.

Heller ikke Hålogaland lagmannsrett har tatt tak i dette avgjørende punktet.

Retten slår fast at ” før publiseringen hadde Avisa Nordland i god tid varslet dr. Kunda om saken og gitt ham anledning til å uttale seg. Kunda valgte selv ikke å benytte seg av tilsvarsretten.”

Her har Hålogaland Lagmannsrett åpenbart blandet kortene. All  dokumentasjon tilsier at Kunda nettopp ikke fikk anledning til å uttale seg om påstandene som kom på trykk 26. juni 2010. De grove beskyldningene som saken dreier seg om (“ødela helsa til frisk kvinne”, “opererte kvinne uten grunn”) ble aldri forelagt for kontradiksjon.

Feig arbeidsgiver

Det Kunda fikk anledning til å kommentere var kun enkelte spørsmål, blant annet “til å uttale seg” om den såkalte funksjonsfordelingen mellom Nordlandsykehuset og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), for øvrig spørsmål der legene åpenbart ikke var de korrekte adressater.

Her hadde hans feige arbeidsgiver all interesse i å la ham ta støyten, men da det ble oppdaget at ledelsen ved sykehuset hadde det fulle ansvaret – og hadde oppmuntret til operasjonene – måtte både klinikksjef og sykehusdirektør gå fra jobben (med en klekkelig fallskjerm, vel å vite).

I presseetikken er det nær forbindelse mellom temaene faktasjekk og rett til samtidig imøtegåelse. Gjennom fordomsfri dialog med den angrepne part, kan det komme frem opplysninger som gjør at videre undersøkelser og verifisering er på sin plass.

Samtidig imøtegåelse har derfor på samme tid både en metodisk- en etisk (personvernmessig) side ved seg. Den journalistiske troverdigheten ivaretas også ved at publikum får bekreftet at dekningen er balansert og fri for konklusjoner som er trukket på forhånd. Det er nettopp journalistikkens sviktende tillit som nå står foran en dom i Høyesterett.

Powered by Labrador CMS