Erobrer utlandet i norske medier

Mens musikksaker på hjemmebane kan være både krasse og kritiske, blir den kritiske sansen igjen på Gardermoen når journalistene skal på tur utenlands. For det de sender hjem igjen er helst solskinnshistorier om hvor bra de norske artistene gjør det ute i den store, vide verden.

Et ferskt eksempel kan være det store bransjetreffet South By Southwest (SXSW) i Austin, Texas. 34 norske journalister var akkreditert dit i år, og et søk i Mediearkivet viser at ingen av de 18 norske artistene som spilte i det offisielle programmet fikk noen negative oppslag i norsk presse. Der hvor sceneprestasjon, stemning i salen og liknende blir nevnt, er pressen udelt entusiastisk. Den eneste kritikken kommer fra et par artister, og den er rettet mot SXSW.

– Ja, vi er nok altfor ukritiske overfor norske artister i utlandet, innrømmer Stein Østbø, musikkjournalist i VG. Og forklarer hvorfor:

– Alle journalister som jobber med musikk begynte med det fordi de har et stort hjerte for musikk. Med den entusiasmen i bånn, er det naturlig at man så gjerne ønsker at de norske artistene skal gjøre suksess.

Stoler ikke på pressen

Sigbjørn Nedland i NRK er enig i at superlativene sitter vel løst når norske journalister rapporterer hjem.

– Jeg tar alt jeg leser i norsk presse om norske artister i utlandet med en stor klype salt. Jeg har lest så altfor mange saker om en artist som er «Big in Japan», uten at noe skjer. Og jeg opplever det som et problem at man som vanlig leser ikke kan stole på rapportene utenfra, sier Sigbjørn Nedland. Han mener mye handler om det fellesskapet som norske journalister gjerne har med artister, når de reiser på tur sammen.

– Men det er jo ikke bare musikk– og kulturjournalister som oppfører seg på den måten. Sportsjournalister er vel en enda større del av fellesskapet med norske landslag på utebane. Forskjellen er kanskje at hvis landslaget taper, blir det gjerne slakt i mediene etterpå.

Suksessen som ikke skjer

At det ikke er et særnorsk syndrom, bekreftet den danske journalisten Niels Pedersen i TV2 Radio på et seminar for musikkjournalister på Nordisk Journalistcenter i Århus nylig.

– Jeg har vært på konserter med danske band i utlandet med 75 mennesker i salen, hvorav 40 er danske, 20 venter på bandet som skal spille etterpå og de siste 15 er spesielt inviterte. Men i mediene leser man etterpå bare at det var stappfullt med god stemning på den lille klubben, uten at det sies noe om hvem som faktisk var der og hvorfor, sier Pedersen.

Østbø mener det er helt i orden å være litt nasjonalistisk, samtidig som det ikke skader med en viss nøkternhet. Dessuten er han skeptisk til (u)vanen å innhente kommentarer om egne artister fra utenlandske bransjefolk.

– Det er alltid lett å finne noen veldig positive i salen, fordi det jo er en grunn til at akkurat de er akkurat der. Dessuten er det normal høflighet å ikke si noe veldig negativt når noen spør deg på den måten.

Press hjemmefra?

Kan den gjennomgående positive tonen ha noe med forventninger hjemmefra å gjøre? At det er lettere å rettferdiggjøre turen hvis du kan rapportere hjem om suksess?

Stein Østbø tviler på det og framhever at et tomt lokale er like «godt stoff» som en full sal. Mens Sigbjørn Nedland og Per Ole Hagen, musikksjef i NRK P1, i hvert fall ikke vil utelukke at det kan skje.

– Virkeligheten kan være et flytende begrep, og journalister kan ha behov for å selge inn sin sak. Da kan det selvsagt tenkes at enkelte tar litt ekstra godt i, for å gjøre skjell for seg og saken sin, sier Per Ole Hagen.

Sissel Kyrkjebø og Maria Mena

Både Stein Østbø og Inger Dirdal, daglig leder i Music Export Norway mener likevel at skrytinga var enda verre før, den gang Musikk–Norge var enda mer sultefôret på suksesshistorier utenlands.

– Det verste eksempelet er nok Sissel Kyrkjebøs «verdenserobring» for noen år siden, med Maria Menas utenlandseventyr som det siste, store overtrampet, sier Inger Dirdal som syns det er litt rart at journalister «smører på» såpass som de gjør.

– Gode rapporter er fra mitt ståsted i utgangspunktet positivt, fordi det kan gi et signal til unge artister hjemme om de mulighetene som finnes. Men en altfor positiv rapportering i norske medier kan lett bli til en stor nedtur for en artist, når det internasjonale gjennombruddet kanskje uteblir. Faktum er at «verdensstjerne»–tilfellet nesten aldri inntreffer, og det vet journalistene, mener Dirdal.

Skjev virkelighetsoppfatning

Dirdal hevder også at mange journalister har et veldig skjevt bilde av virkeligheten, noe som blant annet kommer til syne i det store norske medieinnrykket til Austin og SXSW.

– Det kan selvsagt være mange andre grunner enn norske artister til at norske journalister reiser dit, men følger man norsk presse får man fort inntrykk av at SXSW er noe av det viktigste en norsk artist kan være med på. Det fins andre bransjetreff som er langt viktigere som utstillingsvindu for norske artister, som eksempelvis Popkomm i Tyskland. Men dit reiser ingen journalister.