Geelmuyden er løs. Ikke …Kiese, men Niels Chr., han i Kapital som tidligere har skrevet bok om diagnosen kverulant paranoia. Nylig har han vært i NRK P2s morgenkåserier, i Aftenposten, Fædrelandsvennen og Morgenbladet. Formuleringene er stort sett de samme. Geelmuyden har talent for å selge samme avsnitt mange ganger. Det slenges fram påstander om norsk fiskeoppdrett som får maten til å sette seg fast i halsen. Fiskeoppdretterne får forsvare seg selv. Viktigere er det at å sikre at offentlig debatt om miljøspørsmål dreier seg om noe viktigere enn Geelmuydens faktafeil, kverulering og paranoia. Jeg har samlet noen retoriske knep som kjennetegner Rabies Geelmuydis.
1. Høyst omstridte påstander settes fram som udiskutable fakta. Fiskebæsj omtales som »forurensning» – men bare hvis den kommer fra oppdrettsfisk. I Morgenbladet (23.11.07) påsto Geelmuyden at dette er norsk fiskeoppdretts «miljømessig mest alvorlige» side. At dette fører til «kvelende algevekst» framføres som «slått fast» av Norsk institutt for vannforskning. At disse konklusjonene har liten støtte blant forskere forties. At «kvelende algevekst» neppe er et miljøproblem i de delene av Norge hvor man driver fiskeoppdrett, forties. At Oslofjorden og sørlandskysten ligger oppstrøms i forhold til den norske oppdrettsnæringen, forties. Kyststrømmen går fra Kattegat til Kola! At villfisk har naturlige kroppsfunksjoner forties også. Sild, makrell og torsk langs kysten legger årlig igjen tiss, bæsj og kjønnsprodukter som hver for seg har langt større biomasse enn all norsk oppdrettsfisk.
2. Meningsmotstandere diskrediteres, fornedres og fornærmes. Motinnlegg omtales som «tøv», «skvalder», eller «vås» – eller i mitt tilfelle «professoralt pølsevev». I Bergens Tidende (5.12.04) introduserte Geelmuyden et bilde av en ufattelig fisketetthet i et volum på størrelse med et badekar. Da Torbjørn Dale fra Høgskulen i Sogn og Fjordane påviste at Geelmuydens badekar i så fall måtte være på størrelse med et lite svømmebasseng svarte Geelmuyden «Ha det på badet», kaller Dale «badekarentusiast» og beskylder ham for å «utvide leserens perspektiv ved å henlede oppmerksomheten på badeskum i øynene». Noen mener han har «en glitrende penn»…
3. Fakta som motbeviser det du vil si forties, eller forkastes som irrelevante. Journalister kaller dette «tendensiøs kildebruk». Forskere kaller det juks. At fisk dør i merdene er ifølge Geelmuyden aldeles forkastelig. At dødeligheten hos villfisk er mye høyere, er irrelevant. Dødstallene i lakseproduksjon er en funksjon av de store talls lov. At dødeligheten i en oppdrettspopulasjon er nominelt høy betraktes som nok. At den er prosentuelt mye lavere enn i en tilsvarende sauepopulasjon forkastes som irrelevant relativisering. At norsk sauehold forutsetter desimering av rovdyrfaunaen forties. Enhver sammenlikning av overlevelse, energiøkonomi, klimaeffekter eller etikk mellom havbruk og jordbruk møtes med «Hold grisepraten for dem selv!». Når sjøfugl dør er det ifølge Geelmuyden oppdrettsnæringens skyld. Basta! At klimaendring og slett politisk forvaltning av Nordsjøfiskeriene nok er hovedårsakene til nedgang i flere fiskepopulasjoner forties. At redusert mengde av utkast fra europeiske fiskerier fører til nedgang i sjøfuglbestander forties også. Ingen nyanser, takk!
4. Pass på å ha noen sannheter innimellom! Ikke alt Geelmuyden skriver er tull. At oppdrettsfisk rømmer er et problem som næringen selv er inderlig klar over, men gjør altfor lite med. Sykdommer bør kontrolleres med vaksiner, men det er pinlig hvor lite av overskuddet fra laksenæringen som pløyes tilbake til forskning og sykdomsforebygging. At det fins lus på oppdrettslaks er ikke et velferdsproblem for laksen selv, slik Geelmuyden insinuerer, men et økologisk problem som rammer villfisken. Lusa er en del av norsk natur. Det er mye mindre lus per laks i norske oppdrettsanlegg enn i naturen. Men vi er redd for resistens mot lakselusmidler, og bør få en vaksine i stedet. Det hender altså at Geelmuyden ikke tar feil. Blind høne kan også finne korn.
5. Å lyve er helt greit – og hvis løgnen gjentas tilstrekkelig mange ganger vil folk tro på det du sier. Om Geelmuyden dissekeres i Bergens Tidende resirkulerer han sine innlegg i Aftenposten. Om påstandene smadres i Aftenposten har man jo NRKs morgenkåserier. Nederst i den journalistiske klassereisen står Morgenbladet, der han skriver (23.11.07) «Meg bekjent har ikke en eneste norsk journalist forsøkt å etterprøve sannhetsgehalten i mine påstander». Det er løgn. Journalisten Pål Mugaas Jensen i fagtidsskriftet Norsk fiskeoppdrett har skrevet flere utmerkede essays der Geelmuyden blir grundig bløgget og sløyet. De ligger stadig på nettstedene aftenposten.no og kyst.no. Hvis noen vil sjekke sannhetsgehalten i Geelmuydens «fire kilo villfisk går med til ett kilo oppdrettsfisk» kan de jo lese websiden til Bellona.
I Morgenbladet omtaler han også «medisinutslippene, antibiotikabruken og ikke minst det miljøfarlige lakselusmiddelet cypermethrin antas å ha en ødeleggende virkning på økobalansen». Hva «økobalanse» er vet ikke jeg. Antibiotikabruken i norsk fiskeoppdrett er så lav at ingen seriøs mikrobiolog regner det som et miljøproblem. Vi bruker mer antibiotika på kjæledyr enn på oppdrettsfisk i Norge, og femti ganger mer på mennesker.
Geelmuyden påsto (BT 6.1.05) at New Scientist har publisert en artikkel av engelske forskere om skadevirkninger av cypermethrin. En artikkel i Dagbladet (29.04.02) påsto dette, men det var feil! Ubearbeidede data ble imidlertid omtalt som redaksjonelt oppslag i New Scientist. Dette viser at Geelmuyden enten ikke forstår forskjellen på en redaksjonell notis og en vitenskapelig publikasjon, eller at han begår den ynkeligste av alle skribentfeil, og lar være å sjekke kilden! Det engelske forskningsinstituttet har siden avdramatisert funnene fullstendig. Men Geelmuyden bruker fortsatt Dagbladet som kilde. Redaktører er herved advart. Forbruket av fiskemedisin i Norge er lavt og statistikken er offentlig. Dette er gjennomgått både av Pål Mugaas Jensen og meg selv i Bergens Tidende og Aftenposten, men Geelmuyden gjentar stadig sine løgner. Folk vil nok tro på dem til slutt!
Geelmuyden har et «navn». Noen stor skribent er han ikke. Men mange av faktafeilene og kortslutningene fører i det minste til lattersalver i mat-nat-korridorer. Så fint vi hadde hatt det hvis fiskebæsj hadde vært oppdrettets «miljømessig mest alvorlige» side! Akk, noen av oss vet at slik er det dessverre ikke. Med Geelmuyden i front blir det lenge til norske medier klarer å formidle akkurat det. Norske redaksjoner har begrenset kapasitet for kildekritikk i miljøspørsmål. Eller aksepterer man bare manglende journalistfaglig integritet hos kjendisskribenter?
