Pressens adgang til gradert informasjon

Det er en rekke utfordringer knyttet til å gi journalister tilgang til gradert informasjon. Ikke minst gjelder disse for pressen selv, skriver Britt Jøsok i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

I tiden etter terrorangrepet på hotell Serena i Kabul i januar, har det i ulike sammenhenger vært antydet, både fra journalister selv og fra politisk hold, at journalister som følger en offisiell delegasjon bør gis tilgang til mer informasjon om trusselbildet enn de får i dag. I Utenriksdepartementets redegjørelse etter angrepet, fremgår det at journalisters tilgang til graderte trussel- og sikkerhetsvurderinger under delegasjonsbesøk til konfliktområder, bør vurderes.

Dersom journalister skal få tilgang til denne type informasjon, reiser dette en rekke prinsipielle spørsmål.

Trussel- og sikkerhetsvurderinger er vanligvis informasjon som er sikkerhetsgradert i henhold til kravene i sikkerhetsloven, som forvaltes av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Slik informasjon må særlig beskyttes fordi en eventuell publisering vil kunne skade rikets sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Beskyttelsen er forbeholdt informasjon som virkelig er av en slik karakter, og den krever så vanntette mekanismer som mulig. Journalister som skal gis tilgang til informasjonen må derfor underlegges de samme kravene som alle andre.

Først og fremst er det en forutsetning at personer som skal få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon er skikket til å ivareta slik informasjon og kan sikkerhetsklareres. En sikkerhetsklarering kan avslås dersom det er grunn til å tvile på en persons pålitelighet, lojalitet eller sunne dømmekraft. Et avslag vil derfor kunne legge føringer i forhold til hvilke journalister som kan være med på oppdrag som involverer slike opplysninger.

Det er selvsagt ikke en nødvendig sammenheng mellom en persons sikkerhetsmessige skikkethet og ens evne til å fremføre et utmerket journalistisk håndverk, og ordningen vil dermed kunne få uhensiktsmessige utslag. I tillegg vil en person som får en sikkerhetsklarering, og gis tilgang til gradert informasjon, bli underlagt lovbestemt taushetsplikt om det han får høre. Brudd på denne taushetsplikten er straffbart.

Ordningen vil med andre ord også legge sterke føringer på hva en journalist har anledning til å publisere.

Videre er det slik at Nasjonal sikkerhetsmyndighet er forpliktet, både gjennom nasjonale og internasjonale bestemmelser, til å føre kontroll med alle virksomheter som besitter sikkerhetsgradert informasjon. Nasjonal sikkerhetsmyndighet fører jevnlig tilsyn med at gradert informasjon blir beskyttet på en tilstrekkelig måte. Dersom journalister skal underlegges dette kontrollregimet vil det åpenbart kunne medføre negative konsekvenser for kildevernet. Bare tenk på situasjonen hvis et statlig myndighetsorgan skulle komme på tilsyn i en avis og gå igjennom hva slags gradert informasjon som ligger på PC-er og papir i redaksjonslokalene.

Begrepet «verdivurdering» blir brukt for å beskrive prosessen man foretar for å avgjøre hvorvidt det er nødvendig å skjerme informasjon mot aktører med potensielt onde hensikter. Å opprettholde et troverdig graderingssystem forutsetter en bevissthet rundt bruken av systemet. Det er viktig at det gjøres et grundig forarbeid før informasjon stemples med en sikkerhetsgradering.

Den som skriver informasjonen må være sikker på at den er av en slik karakter at det krever beskyttelse av hensyn til rikets sikkerhet. Det kan tenkes at et dokument likevel kan offentliggjøres dersom deler av informasjonen fjernes, og at det dermed verken er nødvendig med sikkerhetsklarering eller andre kontrollregimer for å beskytte dette.

I tillegg skal det nevnes at disse kravene til beskyttelse alltid vil kunne overstyres av en ren nødrettsbetraktning.

Det er nok mulig at journalister som reiser sammen med en offisiell delegasjon forventer en bedre sikkerhet enn de som opererer alene. Det er nok også mulig at en journalist som opererer alene i Kabul, eller lignende områder, kan ha større fleksibilitet når det gjelder å ivareta sin egen sikkerhet enn en journalist som er invitert til å delta sammen med en offisiell delegasjon fra Norge. En slik økt risiko for journalistene krever at myndighetene finner mulige kompenserende tiltak. Dette kan for eksempel bety at norske myndigheter i større grad må ta ansvar for journalister når disse inngår i en norsk delegasjon på besøk i et konfliktområde i utlandet.

Det vil kunne innebære klare rammer for hva som er akseptabel atferd og klare begrensninger i forhold til for eksempel bevegelsesfrihet. For journalistene vil utfordringen være å akseptere slike begrensninger.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet ser at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal se nærmere på hvordan dette kan løses. Vi håper at disse synspunktene kan tas med videre i dette arbeidet. Det er viktig å huske at begrepet sikkerhetsgradering henger nøye sammen med begrepet sikkerhetsklarering. Dette innebærer at man ikke kan gi journalister tilgang til gradert informasjon – uten samtidig å pålegge en rekke krav til beskyttelse av informasjonen. Dette vil i så fall medføre en vanskelig balansegang mellom sikkerhet og ytringsfrihet, og kanskje ikke gi den ønskede effekten i det hele tatt.