NTB-redaktør Pål Bjerketvedts utsagn om journalisters såkalte objektivitet og nøytralitet viser at han som en av Norges mektigste medieledere går baklengs inn i framtiden.
Striden rundt NTB-journalist Arnt Folgerøs rett til private ytringer i det offentlige rom og hans øverste sjefs behandling av dette er egentlig uvesentlig. Det får bli en personalsak mellom Folgerø og hans sjef Pål Bjerketvedt. Det interessante er NTB-redaktørens holdning til journalistikk og hans utsagn om nøytralitet og objektivitet.
I enhver nyhetsredaksjon vil det daglig være et møte der redaksjonell ledelse og journalistene blir enige om hvilke saker som skal prioriteres, og hvordan de skal prioriteres. Allerede der har Bjerketvedts objektivitetskriterier falt bort. Selvfølgelig er det slik at det på møtet tas subjektive valg. Hvis ikke ville alle saker vært like viktige og redaktørrollen unødvendig. Det er for eksempel slik at en sak vil stå øverst på Morgenbladets prioriteringsliste, mens den vil ramle helt ut av VGs liste den dagen. Men skal man følge Bjerketvedts argument fullt ut, er alle saker like viktige.
Det er i og for seg prisverdig for mange mektige aktører utenfor pressen at NTB-redaktøren holder den såkalte objektivitetsfanen høyt. Det er det kritikerne av undersøkende journalistikk helst vil høre i festtaler. Og vi vet alle at de toneangivende kritikerne er de mektige aktørene innenfor næringsliv og politikk. Gunda og Gunnar på gølvet slipper aldri til med sin kritikk på redaktørforenings sammenkomster.
Når jeg gjesteforeleser ved både høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner pleier jeg alltid å åpne med å slå fast at det ikke finnes objektiv eller nøytral journalistikk. Men jeg tilføyer at jeg tror det finnes en form for objektiv subjektivitet, eller subjektiv objektivitet. Begrepet nøytralitet ville jeg aldri, aldri brukt. Den slags begreper får NTBs sjefredaktør dele med aktører fra vår nære historie som skjulte seg bak begrepet for å unngå å ta stilling til urettferdighet og overgrep.
Den moderne nyhetsjournalistikken skal avdekke overgrep og urettferdighet. Det betyr at de som lettest slipper til i redaksjonene også er de vi skal være mest kritisk til. Så vidt jeg forstår er det ut fra dette NTB-journalist Folgerø har påkalt seg sin sjefs vrede.
Det blir noe puslete og feigt over en redaktør som ikke gir rom til medarbeideres rett til å ytre seg i det offentlige rom. Hvis man virkelig skal være pompøs, vil man si at det strider mot Grunnlovens rett til fri ytring. Hvis man vil ha en slagkraftig og oppegående nyhetsredaksjon bør en leder nettopp oppfordre til at medarbeidere ytrer seg. Det kalles åpenhet.
Åpenhet. Ja, hva er det? Er det ikke det vi journalister ønsker oss? Er det ikke det vi slåss for? Hvor hadde moderne nyhetsjournalistikk vært uten Washington Posts bekjempelse av Nixon-administrasjonens kriminelle hemmelighold tidlig på 1970-tallet? Avisens ledelse tok et subjektivt valg ved å sette to unge journalister til å jobbe med saken. Hvor hadde Venstres nestleder Olaf Thommessen, som Folgerø omtaler, befunnet seg uten at NRK Østlandssendingen hadde foretatt subjektive valg om å undersøke politikerens sammenblanding av privatøkonomi og pengene fra offentlig underlagte stiftelser?
Jeg antar at Pål Bjerketvedt i det minste fra tid til annen er seg sitt ansvar bevisst som redaktør og går foran som leder for redaksjonelle valg. Kanskje han til og med jevnlig deltar på redaksjonelle møter der det fattes subjektive valg? Dersom NTB-redaktøren ikke gjør det, bør han be styret i NTB om å få en rent administrativ stilling. Arnt Folgerø har ikke akkurat rystet det norske demokratiet ved sine ytringer i det offentlige rom. Han har heller ikke brutt de verdier NTB står for som mediebedrift. Derfor blir det noe stakkarslig over en redaktør som ynker seg over at en dyktig og erfaren journalist øser av sin erfaring og kunnskap til allmennheten.
Jeg ber ikke NTB-redaktør Bjerketvedt ta sin hatt og frakk og gå. Men det er kun fordi jeg antar at en av Medie-Norges viktigste aktører sjelden kombinerer klesplagget med hodeplagget.
