– Mediene skryter av at de trykker leserinnlegg med kritikk av både den angjeldende publikasjon og det journalistene skriver, men det er veldig sjelden de får noe svar. Dermed blir det heller ingen dialog. Redaktørene burde i mye større grad gå i dialog med leserne og diskutere konkret den kritikken som framkommer, mener Angelshaug.
Han forteller at da han begynte som leserombud i Bergens Tidende, var det en gjengs oppfatning at han skulle ta seg av alle kverulantene. Men Angelshaug sier at leserne svært ofte har gode saker og at kritikken både er velbegrunnet og velformulert. Han har gjentatte ganger etterlyst redaktørene i det offentlige rom og ment at de må stille opp og delta mer aktivt i diskusjonen.
Foreslo eget nettforum
I fjor foreslo han at Norsk Presseforbund skulle starte et eget nettforum, der ikke minst redaktørene skulle utfordres til å delta i en løpende debatt om journalistikk, metode og etikk. Men Presseforbundet mente de ikke hadde ressurser til å drifte en slik side på en fornuftig måte.
– Jeg var på vårmøtet til Redaktørforeningen i år og snakket om åpenhet. De skjønner behovet, men de nøler, mener Angelshaug.
Hvordan dette konkret skal forankres, er Angelshaug ikke så sikker på. En mulighet er å utdype Vær Varsom-plakatens punkt om at mediene også skal sette et kritisk søkelys mot egen virksomhet.
Journalist Arve Henriksen, som skriver mediestoff i Aftenposten, sier han har litt variable erfaringer med hvordan medieledere svarer på hans spørsmål.
– Jeg har sjelden noe problem med å få dem i tale. Tar vi for eksempel Dagbladet som har vært igjennom en tøff periode lenge, så var det aldri problemer med å få svar verken fra sjefredaktør Anne Aasheim eller hennes forgjengere, sier Henriksen, som legger til at det er noe annerledes når det gjelder medieledere på eiersiden.
– Det er ikke lett å få tak i Kjell Aamot i Schibsted, sier han.
Redaktører og efeserne
Både generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, og assisterende generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening er helt og fullt enig med Angelshaug i at redaktørene må være mer åpne og tilgjengelige og svare på spørsmål og kritikk.
– Redaktørene er som efeserne, de svarer ikke. Det må det bli slutt på, sier Kokkvold.
Hver dag blir han oppringt fra folk som har et eller annet å klage på i norske medier, men som enten blir avvist eller som ikke får svar i det hele tatt.
– Rett skal være rett, de store avisene er etter hvert blitt ganske gode. Ringer du VG og spør etter Olufsen, så får du faktisk snakke med ham. Men dessverre er det ikke sånn overalt. I veldig mange redaksjoner er redaktøren rett og slett ikke tilgjengelig. Det er veldig feil, sier Kokkvold.
Åpenhet som vinnerkriterium
Arne Jensen tror det i stadig større grad vil være et vinnerkriterium at man er åpen om sin agenda og sitt journalistiske program.
– En av de positive virkningene av internett er at folk er blitt mer og mer vant til å kunne etterspore dokumentasjon for ting. Da vil de også ha skikkelige, verifiserbare svar når de kommer med kritikk eller spørsmål til saker som omtales i mediene, sier Jensen.
Han opplyser at redaktørforeningen på sitt vårmøte i år hadde åpenhet oppe til debatt og at dette tema også kommer opp på høstmøtet. Jensen innrømmer imidlertid at det ikke er så mye redaktørforeningen kan gjøre.
– Vi kan løfte et tema, og vi kan vise hva som skjer andre steder. Ta for eksempel Stavanger Aftenblad som har egen mediespalte med Sven Egil Omdal eller Aftenpostens søndagssatsing som gode eksempler, sier han.
– Når norske redaktører sjelden går ut og sier seg enig med lesere som kritiserer journalistikken, kan det være fordi de føler en sterk lojalitet til egne medarbeidere?
– Vel, redaktørene er lært opp til å stå opp for redaksjonen, men vi må kunne innrømme feil likevel, sier Arne Jensen.
Noen har aldri noe å beklage
Det samme er Elin Floberghagen, leder i Norsk Journalistlag, opptatt av. Hun legger til:
– Problemet er redaktører som aldri har noe å beklage, sier hun.
Floberghagen viser til at medieledere til stadighet understreker betydningen av åpen debatt og at riktige beslutninger betinger en bred diskusjon.
– Hvordan vil norske journalister reagere dersom redaktørene offentlig begynner å beklage ting som medarbeiderne deres har publisert?
– Redaktøren er uansett ansvarlig, men større åpenhet omkring journalistikken, om metode, vinkling og kildebruk, vil i mange tilfeller være en styrke. Dessuten dreier det seg ikke om at man skal oute enkeltjournalister eller kritisere dem offentlig når det er feil, sier Floberghagen.