Konkurranseutsatte norske medier er på vei inn i rolige sommeruker. Det siste halvåret har vært preget av hektisk og dels panisk sparing. Konsernene kvitter seg med prosjekter som gir forlengede tap, og usikkerheten om hovedproduktene er langt fra besvart.
Den realøkonomiske krisen har ikke rammet Norge med særlig tyngde, derfor har vi trolig allerede sett lyspunkter i annonsemarkedet for noen av mediene. Likevel er pessimismen stor og stillingsmarkedet svært magert. Det merker vi også i Journalisten, som har en stor del av inntektene knyttet til jobbannonser.
Inntektstørken har tvunget oss til å spare, slik kolleger i andre medier også må. Vi har redusert sidetallet og bremset ambisjonene på nett mens vi venter på at uværet driver over. Det er godt å høre fra lesere som ønsker flere sider og mer trøkk, men fortærende når økonomien setter for stramme grenser. I sommer stenger vi nettutgaven i tre uker for å avvikle ferie og ubetalt permittering uten å måtte jobbe hele høsten på laveste sparebluss.
Sånt skjærer i hjertet. Da er det oppmuntrende å oppleve at noen setter pris på det vi får til. Fagpressens journalistpris havnet for to uker siden hos vår egen Bjørn Åge Mossin, som fikk utmerkelsen for sin pågående dekning av striden mellom finansmannen Arne Fredly og Dagens Næringsliv.
Gjennom flere måneder på nett og papir fulgte Mossin konflikten som oppsto i kjølvannet av DNs søkelys på Fredlys finansoperasjoner. Underveis gjorde DNs ledelse seg ganske utilgjengelig for Journalisten. Pressens krav om åpenhet reflekteres ikke alltid i egen oppførsel. Mossin påpekte i takketalen at DNs uvilje gjorde det vanskeligere å gi striden den balanserte omtalen vi strevde etter.
Vi tror likevel dekningen og rosen vi fikk, viser litt av veien fagbladet bør følge. En kritisk journalistisk behandling av egen bransje er ambisjonen.
Spørsmålene spenner fra lønnsoppgjør og sparepakker, via konsernøkonomi, pressestøtte, annonseplattformer og lisensavgift, til redaksjonsfaglige svar på medienes framtidsplass og kvaliteten i den daglige journalistikken. Det er vel ikke et fag med overdreven vekt på presisjon vi jobber i. Men det er heldigvis mange som synes det er meningsfullt at journalister anstrenger seg for å beskrive virkeligheten og gripe fatt i skjevheter. Så får vi håpe at armslaget etter hvert øker og at brukerne hjelper oss til å oppnå ambisjoner om trøkk og kvalitet.
God sommer!
