Kyrre Lekve. Foto: Scanpix.

Dropper fakta, villeder og løsriver

(LESERKOMMENTAR): Tre av fire journalister jeg har kontakt med driver kampanjejournalistikk, skriver statssekretær fra SV.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

(Denne teksten er opprinnelig publisert på Kyrre Lekves blogg og er gjengitt her med hans tillatelse.)

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet føler jeg meg ikke mishandlet av norsk presse. Tvert imot mener jeg at i de aller fleste tilfeller der jeg er misfornøyd har jeg bare meg selv (eventuelt «oss selv») å takke. Uklart budskap og utydelig avlevering er de vanligste tingene å være misfornøyd med. Og noen ganger har vi politikere rett og slett en drittsak.

Nå skal jeg likevel gjøre noe jeg sikkert kommer til å angre på: Jeg skal pirke litt i journalistiske arbeidsmetoder, og kanskje få til litt debatt. De/dere blir sikkert dritsinna. Men, man lever jo bare en gang.

Jeg skal bruke et av sommerens oppslag i Nationen som et eksempel. «Milliardsprekk i Ås» (Nationen 21. juli 2010) for flyttingen av Norges veterinærhøgskole til Ås var saken. Selv om journalisten utmerket godt visste at dette per definisjon umulig kunne stemme, siden det ikke fantes noen nye kostnadsberegninger, var det like fullt «milliardsprekk» som var saken. Det som var enda mer interessant (og kanskje litt skremmende) var at til tross for at Kunnskapsdepartementet raskt var på banen og korrigerte de villeste feilkildene i artikkelen, spredte den seg som ild i tørt gress. «Milliardsprekk» ble gjentatt i det ene mediet etter det andre, og Kåre Valebrokk brukte en søndagskommentar i Aftenposten (»Bønder sine økser bryner», Aftenposten 24. juli) med «milliardsprekk» som utgangspunkt og sannhet. Mer om dette siste nedenfor.

Eksempelet er ganske typisk, men det var litt mer spektakulært en vanlig og fikk flere konsekvenser enn vanlig. Likevel koker den ned til et veldig typisk mønster for mange journalister jeg er i befatning med: Kampanjejournalistikk. Jeg vil grovt anslå at 75 prosent av de journalistene jeg er i kontakt med i større eller mindre grad driver med kampanjejournalistikk. De har laget seg en vinkel og en historie, og det er ingen ting som får dem til å gå bort fra denne vinkelen. Ofte har journalistene også en helt klar politisk mening om saken, og utlegger det som journalistikk, mens det hadde hørt hjemme som en kommentar eller lederartikkel. Når man driver med kampanjejournalistikk er det mange virkemidler som må og kan tas i bruk. Jeg skal gå gjennom noen av dem.

Villedning et svært enkelt, og mye brukt, virkemiddel er villedning. Denne metoden består i å stille isolert sett korrekte og sannferdige spørsmål, men på en slik måte at intervjuobjektet strengt tatt svarer på noe annet enn det artikkelen egentlig handler om. I denne omtalte «milliardsprekk»-artikkelen, var dette dratt ut til det ekstreme. Journalisten ville ikke røpe sin kilde, men ba om svar på spørsmålet: Kan Kunnskapsdepartementet bekrefte at det er en milliardoverskridelse på flyttingen av Norges veterinærhøgskole til Ås? Vi kom i et voldsomt dilemma.

Vi har (selvsagt) en policy på å ikke kommentere rene spekulasjoner. På den andre siden var det ikke akkurat vanskelig å lukte hvor journalisten hadde tenkt seg. Vår vurdering var at tåkete, kanskje malplasserte, forbehold fra oss i selve artikkelen tross alt var bedre enn at påstander om milliardoverskridelser fikk stå uimotsagt. Tja. Uttalelsen kom på trykk, men det var helt klart å regne som ganske på siden. Sikkert som ønsket. Skjulte kilder er sjeldent. Det som kampanjejournalistene mer typisk ikke forteller er hvem som har gitt dem ideen til saken (ofte en interessegruppe eller en politisk aktør av noe slag med klare egeninteresser), eller hva som er innfallsvinkelen til saken. Kort sagt, det underliggende budskapet blir ikke lagt fram.

Kontekstfjerning: Et paradenummer for kampanjejournalister er å sende en sitatsjekk som er nettopp det: sjekk av løsrevne sitater. Når sitatene er løsrevet er det også umulig å vite om hvordan koblingen mellom spørsmål og svar er lagt opp og om hvordan journalisten utlegger sitatenes innhold (noe som gjøres mye). Klassisk eksempel: Spørsmål: «Har regjeringen sviktet på dette området?». Svar: «Nei, vi har økt bevilgningene kraftig på området de siste årene. Men selvsagt kan vi gjøre mer.» Journalistens utlegging: Statsråden innrømmer å ha gjort for lite på området.

Kommunikasjonsavdelinger, rådgivere og statssekretærer vet utmerket godt at vi bare kan påberope oss rett til å kontrollere sitater. Samtidig er det en mulighet for å i hvert fall kunne ta til motmæle mot åpenbare feilkoblinger og urimelige tolkninger. Men for en fullblods kampanjejournalist er nok dette uvelkomne innvendinger. Det er også en klar sammenheng mellom hvor lite profesjonelt et medium er, og hvor knappe sitatsjekkene er. De minst profesjonelle påstår også alltid at slik er det i «alle store aviser». Det er det ikke. Min erfaring er at VG er det medium som er mest åpen på kontekst og sammenheng. Og de er også de som helt klart er mest etterrettelige i forhold til konteksttull. De dårligste er de som også legger ved paragrafer fra PFU for å virkelig vise at her skal det ikke tulles.

Faktamangler: «Never check a good story» er et selvironisk ordtak blant journalister. Gode kampanjejournalister kan godt sjekke fakta. Det viktigste er at disse faktaene ikke må ødelegge for saken. Svært mange saker jeg er i kontakt med oppstår ved at en eller annen sier noe i retning av: «Dette er en urimelig ordning, og rammer flere tusen mennesker hver eneste år.» Når Kunnskapsdepartementet konfronteres med dette utgangspunktet, sjekker vi fakta. Jeg vil anta at i nesten halvparten av sakene vi har befatning med, har vi fakta som kraftig modererer utgangspunktet. Det viser seg kanskje at det er hundrevis, og ikke tusenvis. Det viser seg kanskje at det ikke er spesielt urimelig, men tvert imot ganske rimelig. Det viser seg kanskje også at ordningen allerede er justert for at flere skal få det bedre.

I de fleste tilfellene blir denne typen fakta utelatt fra den endelige saken. Hvis kampanjejournalisten blir konfrontert med dette, er det som regel nok å henvise til en liten usikkerhet i KDS fakta (for eksempel at omleggingen er såpass ny at effektene ennå ikke er målt). Mens det overhodet ikke stilles faktakrav til den som kjører saken, er det knallharde krav til alle sider av KDS fakta. Jeg er for øvrig helt enig i at det ikke skal forventes symmetri i forholdet mellom staten og andre. Men min erfaring er at det er totalt svart hvitt.

Ingen krav til sjekk av andre medier: Den ypperste sannhet blant kampanjejournalister er at noe har stått på trykk et annet sted. Det stilles overhodet ikke krav til å sjekke om det som står i et annet medium. Så lenge det er publisert er det regnet som sant. Og da er vi igjen tilbake til «milliardsprekken». Den har dannet grunnlag for en rekke andre saker. Uten at de refererende journalistene gidder å sjekke saken selv.

Det er deskens skyld: Dette er et område hvor kildene mine er dårlige. Ofte kan saken isolert sett være ok. Men ingress og overskrift er ofte hårreisende villedende. Et eksempel fra samme dag som «milliardsprekken»: På forsiden av Dagens Næringsliv står det at statsråd Tora Aasland ber studenter (som har problemer med å få studieplass) om å dra til utlandet. Hennes opprinnelige kommentar var «å se til distriktene og utlandet». Ved at første del av svaret ble kuttet har utallige journalister og andre meningsbærere i ettertid kun fanget opp ”utenlands” og brukt dette som beskrivelse på en statsråd som forsøker å fraskrive seg ansvaret for studentene her hjemme. Var det desken eller var det journalisten? Jeg er ikke sikker på hvilket svar jeg vil like minst.

Dette kan umulig gå bra. Så derfor for sikkerhets skyld: Jeg føler meg ikke urettferdig behandlet av norsk presse, relativt. Men jeg skulle ofte ønske de var bedre.

Powered by Labrador CMS