Kjære vaktbikkje

Kjære Vaktbikkje.

Som en av dine mange eiere, en av folket må vite, har jeg noen ting jeg vil fortelle deg.

Jeg setter umåtelig stor pris på deg. Du snuser deg frem til de mest råtne steder, du følger pengespor som en valutahund og har et fotarbeid som kan grave opp en hel statsforvaltning. Du har ører som hører de svakeste stemmer, et blikk for detaljer, en kritisk sans av dimensjoner og en nobel omtanke for dem du skal beskytte. Du kan dekke utrolige avstander på kort tid, og du kan dra med deg fangst fra alle verdenshjørner. Du bjeffer høyt om TV-en står på feil program og uler villig med om jeg inntar god underholdning. Du kan alltid peke poten på akkurat hvilke kjendiser jeg liker, og elsker å ikke like. Du liker, akkurat slik som meg, ferten av blod og du kan finne en bloddråpe i en høystakk.

Du er alt i alt et fabelaktig dyr, og tør jeg si det, menneskets beste venn.

Men når all denne rosen er fordøyd og du allikevel ligger der på teppet ditt, så er det noe jeg vil du skal være litt oppmerksom på. Det er enkelte ting du gjør som fremstår litt underlig for meg som medeier, og som du kanskje bør tenke igjennom.

Hva er det med deg og hemmeligheter? Jeg forstår at du liker leken med å finne skjeletter i skapet, men det er ikke slik at det faller ett ut bare du bjeffer høyt nok. Du har også på underlig vis for vane å bjeffe høyere og stoltere om nabohunden kommer. Og når du til slutt har dratt alle klærne fra klesskapet ut på gulvet, så biter du dem i stykker og fillerister dem såpass at skapets eier ikke har klær å gå med. Da er det ikke rart at han ikke har lyst å gå ut i offentligheten for å klappe deg i parken uken etterpå. Jeg vet at det bare er en del av din natur, men jeg ville foretrukket at du brettet klærne og la dem fint på plass i det minste.

Og når du på høfligste vis har skrapt poten lett på døren på og ingen slipper deg inn, så prøver du igjen og igjen til du har laget store furer i den. Når det ikke nytter, så graver du opp hagen og driter i blomsterbedet. Når du kommer hjem, ser du litt skyldig ut, men du mener nok at slikt bare er en hunds natur. Jeg vil at du skal tenke over at private hager er og blir private, og at du noen ganger ødelegger plenen såpass at den ikke kan repareres. Da hjelper det ikke at du bare vil gjøre eierne dine stolte.

Når du jakter i flokk med dine artsfrender, gyver du på til det som står foran deg brekker, bøyer av eller legger seg flat. Du tenker ofte at de som brekker fortjener det, fordi de ikke klarte å stå imot. Dem som legger seg flate stopper du kanskje opp ved og løfter venstre bakben for å markere at du vant leken, før du kjærlig slikker ansiktet til den som ligger nede. Jeg tror det noen ganger kan være greit at du bryter ut av flokken og tusler litt på egne stier. Du trenger ikke alltid være med på leken.

Noen ganger slutter du ikke å bjeffe. Du kan ha funnet deg et bytte som står trengt opp i et hjørne, og du kan drive på natt og dag til du har vekket naboene, kommunen og til slutt hele landet. Og når hele folket er søvnløse og forbannet, gjør du deg såpass forstått at vi skjønner det er byttets feil som har rotet seg bort i noe han ikke burde. Da overlater du stolt byttet til folkets dom og logrer lett videre til neste. Det finnes faktisk egne folk som skal ta hånd om slike, du trenger ikke alltid å utsette dem for all den bjeffingen. Det er helt greit at du markerer, og sier i fra, men du trenger ikke drive på i det uendelige.

Og denne besettelsen din med statsråder er og blir en plage. Får du ferten av én så biter du deg fast i lårmuskelen til det drypper blod, eller til byttet tar sin hatt og går. Hvis du da ikke river av et lem og setter deg demonstrativt i hjørnet for å tygge på det. De blir mer og mer redd for deg virker det som, og kanskje med god grunn? Det er ikke rart at de har utstyrt seg med et arsenal av profesjonelle hundehviskere. Du har lært deg å både sitte og gi labb. Kanskje du burde strekke ut en labb i ny og ne?

Det siste er din forvirring rundt disse hundehviskerne. Jeg vet at du er redd for at noen skal se på deg som et esel med gulrotstangen foran deg, men da bør du strengt tatt slutte å hente pinnen hver gang de kaster den. Du kan kanskje stoppe opp og spørre om du trenger pinnen, om den fører med seg noe godt, om den har en bismak og om den til syvende og sist vil gjøre eierne dine stolt. Det er heller ikke slik at hundehviskerne nødvendigvis har noen hemmeligheter, utover det at de vet hvordan de skal snakke til folk og hunder. Legg deg heller ned med øret til bakken. Bruk den gode hørselen din, dine øyne for detaljer, din sans for rett og galt og din uovertrufne lojalitet.

(Vegard Oen Hatten studerer medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Han er tidligere presseoffiser og kommunikasjonsrådgiver i Forsvaret.)