Kommentaren ble først publisert på Silje Gomnæs’ egen blogg, Hu der journalisten.
Dette er et forsøk på å beskrive hvordan karrieren min føles hittil.
Jeg er én av dem som ikke bare jobber som journalist, men som også ER journalist. Hele tiden, uansett tid på døgnet. Bare ring, og jeg rykker ut. Fordi jeg elsker denne jobben.
Så viktig er dette yrket for meg, at jeg anser min første skikkelige nyhetsjournalistjobb som en av mine første store kjærligheter i livet.
Men denne bransjen er en forferdelig dårlig kjæreste.
Det begynte med at jeg til nød fikk komme på en slags audition, slik at Kjæresten kunne se om jeg var verdig en date. Jeg kom heldigvis gjennom nåløyet, og vi datet i halvannet år. Hver dag var som den første, og det var bare Kjæresten som bestemte når vi skulle treffes. Jeg sa ja hver gang. Den eneste gangen på de 1,5 årene jeg ikke møtte opp til en date, var da jeg lå på sofaen hjemme med 39 i feber. Da lå jeg og var livredd for at jeg hadde gjort Kjæresten irritert og ikke fikk komme på flere dater.
Hver dag med Kjæresten var som en drøm. Timene fløy unna og jeg vokste som person og kjæresteemne hvert minutt. Jeg dro sjelden fra byen, og var på date alle røde dager i tillegg til nesten alle hverdager og helger. Tenk hvis jeg fikk en date og ikke kunne takke ja? Da kunne jo hele korthuset rase sammen.
Da det nærmet seg 1,5 år med dating, tok jeg mot til meg og spurte direkte om det noen gang kunne bli noe mer mellom oss. Beskjeden var en kniv i hjertet: «Du må bare date andre altså, hvis du vil det».
Og til og med da, tenkte jeg at hvis jeg bare henger rundt her litt til, så kanskje Kjæresten kan like meg så mye at vi kan bli sammen på ordentlig.
Jeg hadde vaskeekte kjærlighetssorg, og sørget som en zombie. Skulle vi aldri sees igjen? Alle de morsomme, utfordrende og lærerike dagene og kveldene vi hadde hatt.
Med vondt i hjertet flyttet jeg, i håp om å finne Kjæresten igjen et annet sted. Og jeg fant, jeg fant! Men etter to måneder ble det helt slutt. Jeg var advart av Kjæresten på forhånd om dette, likevel var det tungt å vite at jeg nå kom til å bli singel.
Singellivet (hvis man egentlig noen gang kunne si at vi hadde vært sammen) var et helvete. Uten Kjæresten å tilbringe dagene med, drev jeg ørkesløst mellom veggene i leiligheten min. Som alle fortapte halvparter av dårlige forhold, håpet jeg alltid på en SMS eller en telefon: «Kan du komme i morgen?»
Men telefonen forble stille.
Så gjorde jeg det som for en del andre er utenkelig: Jeg byttet side! Spilte på det andre laget, som man pleier å si. Der var de dødsflinke til å spille ball, og jeg fikk nye, gode venner og lagkamerater og lærte mye!
Men jeg kom ikke over Kjæresten – eller eksen, som det vel nå var. Sorgen preget arbeidet mitt på det nye laget, og jeg greide ikke være en god medspiller.
Så gikk det noen måneder, og plutselig står Kjæresten der: «Her er døren åpen, vil du komme inn igjen?»
Herregud ja, klart jeg vil! Jeg gjør hva som helst! Jeg skal ikke kreve noe særlig, bare å få være med deg.
Datingen begynte igjen. Gud, for et eventyr det var, Kjæresten hadde aldri behandlet meg bedre. Vi skulle være samme i flere måneder i strekk, det var bestemt. Endelig passet kroppen i huden min igjen.
Og så kom den kanskje største dagen i mitt liv hittil: Kjæresten hadde bestemt seg for at vi skulle være sammen så lenge jeg ville (så lenge jeg oppførte meg pent da)!!! Så stort var det, at jeg måtte fortelle meg selv det om og om igjen i flere uker, før jeg trodde på det selv. Det boblet i magen. Det var nesten for godt til å være sant.
Og det var det. For to uker siden sa Kjæresten: «Vi kan ikke være sammen lenger. Vi bare kan ikke. Du er helt super, men du må dra et annet sted».
…
Det var en rambukk i magen. Kjæresten var også lei seg for det som hadde skjedd, og sa at jeg kunne få noen måneder på meg til å finne en ny Kjæreste.
Jeg begynner å tvile på dømmekraften når det kommer til valg av Kjæreste. Men som hos de fleste andre kvinner i ustabile og dårlige forhold, er svaret: Jeg kan ikke leve uten. Uansett hvor harde ørefikene er. Så jeg kommer tilbake, igjen og igjen. Så lenge Kjæresten vil ha meg.
Det svir fortsatt på kinnet, og det kommer til å svi lenge. Men allerede nå prøver jeg meg på Kjæresten igjen, i en annen by.
Nok en gang gjør jeg hva som helst. Bare elsk meg, som jeg elsker deg.
(Disclaimer: Skulle du orke å la deg provosere av at jeg sammenlikner mediabransjen med en dårlig, voldelig kjæreste, så vil jeg bare si: Jada, jeg skjønner at å leve i et voldelig forhold er mye, mye verre enn å miste jobben)
