Hilser magasindebatt velkommen

Kvinnebladene er utsatt for sterk kritikk fra de to journalistene og forfatterne Kadra Yusuf og Mari Grinde Arntzen. Førstnevnte mener redaksjonene bak de mange titlene ikke gjenspeiler det multikulturelle samfunnet Norge er blitt. Den andre mener bladene tar for lett på samfunnsoppdraget sitt. Blant annet gjennom å velger kilder på bakgrunn av hvordan de ser ut, ikke hva de kan.

Kanskje overraskende får kritikken støtte fra Magnus Reitan som er administrerende direktør for Reitan Convenience, som i Norge blant annet eier Narvesen (se faktaboks). Også han mener mangfoldet knapt er til stede i norske kvinneblader.

– Jeg vil ikke påstå at jeg har noen akademisk tilnærming til dette temaet, så du får ta det jeg sier som et uttrykk for min personlige mening. Inntil noe annet er dokumentert er det min oppfatning at det i jungelen av såkalte kvinneblader er lettere å finne eksempler på etnisk mangfold, som speiler virkeligheten, blant utenlandske magasiner enn blant norske. Det er holdningene som er viktig for meg, sier Magnus Reitan til Journalisten.

Misvisende virkelighetsbilde

Han sier at det fra hans ståsted er en ønsket debatt Yusuf reiser. Han advarer likevel mot å trekke for raske og generelle slutninger fordi det er mange variabler som må legges til grunn.

– Liksom med de fleste andre blader, er kvinneblader nisjepreget, og må få lov til å være det. Et blad som henvender seg til ungdom kan for eksempel ikke beskyldes for diskriminering hvis de ikke har bilder og reportasjer om eldre kvinner. Noe ganske annet er det når slike blader henvender seg til kvinner i sin alminnelighet innen mote, sport, ernæring, kultur, innredning også videre. Da kommer de ofte skjevt ut fordi de utelater enkelte grupper eller hudfarger som faktisk har en helt naturlig plass i den norske hverdagen. Dette gir leserne et misvisende og gammeldags virkelighetsbilde, samtidig som mange kan føle seg ekskludert og ikke bra nok på grunn av «feil» etnisitet eller hudfarge. Det kan bidra til å sementere holdninger vi ikke ønsker. En slik systematisk redaksjonell praksis kan til og med skape en ubevisst form for rasisme. Vi snakker med andre ord om fordommer og forutinntatthet.

Han viser til at de i sine kiosk-kjeder har ansatte med bakgrunn fra mer enn 70 land. Dette fungerer veldig bra for bedriften. Derfor mener han det er viktig at det reises debatt og noen spør hvorfor bladmangfoldet mangler. Reitan sier at Kadras poenger om så å si bare hvite kvinner i bladen er relevant, og at disse bør møtes med argumenter.

– Det finnes jo ingen norske blader som eksplisitt har hvit hud som redaksjonell profil. Det ville rett og slett ikke være lov, og dessuten så ville det virke latterlig og vekke allmenn forargelse. Dersom hun har klart å gjøre oss oppmerksom på en form for skjult og ubevisst diskriminering, så er det storartet. På den måten blir hun selv et eksempel på hva vi mister når kvinnefarger mangler.

Publikum avgjør

Å la hyllene i kioskene være indikator på hvor gode Narvesen oppfatter bladene, er uaktuelt. Oppgaven er å gjøre blader som henvender seg til et bredt publikum tilgjengelig.

– Så får publikum, gjennom sitt kjøp, avgjøre om kvaliteten holder eller ikke.

Så hva ønsker Reitan eller Narvesen fra de norske kvinnebladene? Han svarer at det ikke foreligger noen ønsker om å redigere bladene. Og debatten kan godt gå begge veier. Kanskje burde det settes kritisk søkelys mot Narvesens vareutvalg og foretningsprofil. Det mener han ville vært interessant. Og akkkurat som kvinnebladene bør være takknemlige for at noen kommer med konstruktiv kritikk av deres redaksjonelle praksis.

– Selv om vi har ulike roller er vi jo flettet inn i hverandre alle sammen i et stort fellesskap, som de senere årene har blitt svært så fargerikt og mangfoldig. Det burde også bidra til en berikelse av kvinnebladenes temavalg. Det finnes ingen gode argumenter for ikke å utnytte denne kulturelle berikelsen, enten det dreier seg om forskning, næringsliv, ernæring, kokekunst, mote, design, trening, sport eller kunst og politikk.

Reitan forklarer at hylleplasseringen som oftest vurderes ut fra salgstall. Jo bedre avisene eller bladene selger, desto bedre plassering får titlene. Rett og slett fordi flest kunder kommer innom kiosken for å kjøpe nettopp disse publikasjonene.

Drømmemagasinet

Å rangere hylleplasseringen ut fra et kvalitetskriterium, er uaktuelt. Særlig, sier han, fordi alle trykksakene som distribueres gjennom Narvesen er av høy kvalitet.

– Men er det et norsk magasin som finner på noe nytt og spennende, så er vi gjerne med på å synliggjøre det i en periode. Ellers er vi grunnleggende åpen for at våre kunder har forskjellig smak og ulike meninger. På den måten øver vi nok en viss innflytelse på samfunnet bare ved å være til som formidler av det frie ord, måltidsløsninger for folk på farten, underholdning og så videre.

Reitan mener bladenes største utfordring er den samme som butikken han leder: Å endre seg i takt med tiden og å dekke opp de behovene som dukker opp.

– Hvis jeg likevel skal si noe mer om magasinønskedrømmer, så måtte det være at Kadra Yusufs ord får effekt, for det er faktisk ganske skremmende å bla igjennom kvinneblader med hennes analyse i hodet. Med det utgangspunktet blir den lyse, etnisk norske huden veldig synlig. Det er virkelig ganske merkelig, og er egentlig en ganske sjokkerende opplevelse. Jeg tok en stikkprøve på et populært svensk kvinneblad, og der var det redaksjonelle stoffet like ensidig. Selv der hvor det bare skulle brukes illustrasjonsfoto av kvinner som sto i naturen, satt og leste eller liknende så var det konsekvent «hvitt». Det var litt sprøtt. Så jeg kan ikke si at alt utenfor Norges grenser er bra eller forbilledlig. Det samme inntrykket fikk jeg da jeg kikket igjennom et tilfeldig norsk blad. Det var en vekker. Hvis dette reflekterer en bevisst profil, så er det skremmende.