Trusler mot journalister er dagligdags i Sør-Sudan – har du rapportert negativt om landet, kommer du neppe inn

Det er 30. august og statskanalen South Sudan TV (SSTV) har sine daglige nyhetssendinger. Denne dagen viser de liket av en hvit mann, fra flere vinkler, akkompagnert av musikk. «The white rebel» kommenterer en nyhetsoppleser, et slags bevis på at opprørerne helt sør i landet får støtte utenfra.

Men liket som vises fram i beste sendetid er ikke en opprører, det er en journalist. Den 26. august havnet den amerikanske journalisten Christopher Allen i kryssild mellom regjeringssoldater og enheten med opprørere. Frilanseren var ingen nybegynner.

I 2015 fulgte Allen blant annet europeiske frivillige enheter i kamp mot russere i Ukraina. For å dekke den brutale konflikten mellom opprørere og regjeringshær i Sør-Sudan hadde han valgt å krysse over grensen fra Uganda. Et valg flere har tatt blant annet fordi det nå er blitt vanskeligere å dekke Sør-Sudan fra hovedstaden Juba. Nå, i kjølvannet av drapet på Allen, kommer sørsudanske myndigheter med en klar advarsel til hans kolleger; velger dere å reise inn på denne måte regnes dere som fiendtlige.
 

Skadelig dekning

Sør-Sudan er verdens yngste stat. Av de seks årene landet har rukket å eksistere har det vært i krig med seg selv i bortimot fire av dem. Dette har skapt en av verdens største pågående humanitære kriser hvor rundt seks millioner mennesker er nå avhengig av humanitær hjelp inne i Sør-Sudan. I tillegg har to millioner flyktet til nabolandene. FN har advart mot et mulig folkemord.

Borgerkrigen i Sør-Sudan er også arbeidsplassen for en liten men dedikert gruppe internasjonale journalister, basert i hovedstaden Juba eller i nabolandene Uganda og Kenya. Flere Journalisten har vært i kontakt med oppgir at selv om interessen for stoff fra Sør-Sudan er liten i forhold til for eksempel stoff fra Midtøsten, er dette en konflikt å følge, en situasjon som har alt, svært brutal behandling av sivilbefolking, anklager om etnisk rensning, masseflukt og et regionalt og internasjonalt maktspill.
 

Sara Hylton er dokumentarfotograf og har reist ut og inn av Sør-Sudan de siste årene. Som Allen har Hylton vært tilknyttet Al-Jazeera, men fokuserer spesielt på kvinners situasjon i konfliktområder

- Sør-Sudan er en stor sak nå, for en som er opptatt av hvordan kvinner blir rammet av konflikt. Vi ser at konflikten har endret karakter, og at dette blant annet rammer kvinner spesielt. Bruken av voldtekt som våpen øker og det gjør noe med dynamikken i konflikten, sier Hylton.

Hylton forteller at dette ikke alltid er like enkelt og at det nå er svært vanskelig å komme seg ut av hovedstaden. Journalister er helt avhengig av de humanitære organisasjonene for å ta seg rundt, og også disse opplever begrensninger på hvor de kan bevege seg.

Siden februar har det også vært vanskeligere for internasjonal presse å jobbe i Juba, og i det hele tatt få reise inn i landet. Da etablerte myndighetene et eget kontor for å regulere pressen, The Media Authority. Hvordan disse arbeider er noe uklart, men flere pressefolk har siden blitt nektet innreise.  I all hovedsak journalister som dekker regionen for engelskspråklige medier. Journalister som får avslag får høre at visumavslagene skyldes tidligere dekning. Blant dem er Michael O’Hagan, som blant annet leverer til britiske The Independent

- Da jeg søkte visum i mai, fikk jeg avslag, årsaken var at jeg tidligere hadde skrevet saker som var «skadelige» for Sør-Sudan.

O’Hagan er basert i Kampala, Uganda, og sammen med flere leder han derfra Foreign Correspondents Association of Uganda (FCAU). Kampala har blitt et samlingspunkt for journalister som dekker både situasjonen i Sør-Sudan, Østre Kongo og Den sentralafrikanske republikk. Det siste året har nærmere to millioner sørsudanere flyktet sørover til Uganda, for journalister er dette dramaet både enklere og tryggere å dekke enn å reise inn i selve Sør-Sudan nå.

Etterretningen avgjør 

Det var fra Nord-Uganda Christopher Allen reiste inn i Sør-Sudan før han ble drept. FCAU er en del av korrespondentnettverket for Øst-Afrika, FCA East Africa, den største korrespondentklubben på kontinentet med nesten 500 medlemmer. Blant de rundt tjue medarbeiderne som skal ha havnet på en slags «svarteliste» hos sørsudanske myndigheter, og blitt nektet visum de siste månedene er nesten alle medlemmer av FCAU/EA.

- Hatytringer, æreskrenkelse og oppfordringer til vold er ting vi ikke tolerer sa kontorets administrator, Elijah Alier til Associated Press i juni, han kunne også opplyse at av rundt 250 søknader fra internasjonale pressefolk, så har 200 fått innvilget tillatelse til å komme til Juba det siste halvåret.

- De påstår å være en uavhengig instans, men kilder peker mot medlemmer av etterretningen. Det er to personer der som bestemmer hvem som får komme inn, og hvem som får avslag. En av dem vet vi er i etterretningen. De rett og slett googler deg, og hvis de ikke liker det du har skrevet, så får du ikke forlenget presseakkrediteringen, eller blir nektet innreise, sier en av journalistene basert i Juba, som ønsker å være anonym nettopp på grunn av prosessen beskrevet.

O’Hagan må som sine kolleger nå følge utviklingen fra nabolandet, og er bekymret. Både for arebidsforholdene, og for sørsudanernes egen tilgang på informasjon

- Vi merker at situasjonen både for lokale og internasjonale journalister i Sør-Sudan blir verre og verre. Committee to Protect Journalists (CPJ) rapporterte i juli at flere populære nyhetsnettsteder er blitt blokkert inne i Sør-Sudan.

Norges land

Sør-Sudan kalles ofte Norges land i Afrika. Lenge før uavhengigheten i 2011 etablerte norske organisasjoner seg i sør i Sudan, i krigen mot Sudan var Norge en humanitær stormakt i området. Norske politikere og diplomater, som Hilde Frafjord Johnson engasjerte seg også i forsøk på å få en løsning på konflikten. Like etter at en fredsavtale var inngått i 2005 sendte Utenriksdepartmentet bud på NRKs Tomm Kristiansen, de ønsket å gi Juba en mediestrategi. Kristiansens jobb var todelt, han skulle bygge opp en slags informasjonsstrategi for Sør-Sudans president Salva Kiir, og fungere som pressekontakt. Han forteller at media var viktig for presidenten, som ønsket å bruke pressen i nasjonsbyggingen.

- Han så det som en sentral oppgave å få ut nyheter om hva regjeringen gjorde og planla. Og han ville bruke media, som knapt fantes, til å skape en nasjonalfølelse, et sør-sudansk “vi”. Nasjonsbygging. Jeg etablerte, sammen med FN-radioen Miraya, et program som het “Ask your

President”, der kvinner på markedet og ungdom i skolegården kunne stille spørsmål, og så svarte Salva. Programmet ble heftig motarbeidet av hans indre krets. De ville at det skulle verdighet og avstand. Han skulle være hevet over folket.

Også da Kristiansen var i Juba var journalistene utsatt, ikke minst de lokale journalistene. Som en del av informasjonstrategien ble arbeidet med nye medielover satt i gang.

- Journalistene i Juba var svært forsiktige. I meg hadde de en kilde som kunne fortelle adskillig, også om kontroversielle spørsmål og omstridte planer. Men de skrev ikke om det. De turde ikke. Jeg forsøkte å fortelle journalistene at den nye medieloven ga dem “freedom of speech”. De svarte: “Har du noen gang truffet de ministrene på en bar, sent på kvelden?” Flere av dem var blitt banket opp, andre ble truet. Fotografene gruet seg til å dekke demonstrasjoner, for de ble alltid banket opp av politiet.

Ytringsfriheten ble knust

Selv om det altså kunne være vanskelig før, spesielt for de lokale journalistene, er det noe annet nå mener Kristiansen. Det skyldes ikke minst den giftige maktkampen mellom president Salva Kiir og hans visepresident Riek Machar, som fra desember 2013, med unntak av noen måneder i fjor har vært en åpen og stadig mer brutal krig.

- I tida før nasjonen formelt ble til, fra 2006 til 2011, var det ingen åpen maktkamp mellom de to på toppen. Stridsspørsmålene journalistene skrev om var konflikten med Sudan, som ikke innfridde kravene fra fredsavtalen, guvernører som gikk sine egne veier, sen formidling av nødhjelp, forsinkede prosjekter og FN-systemets sendrektighet. Intet av dette rammet dem personlig. Etter at konflikten brøt ut i 2013, dreide journalistikken seg om Salva og Riek, hvem hadde skylda? Da ble det farlig å være journalist. Og da ble ytringsfriheten knust, mener Kristiansen

NRK-veteranen reiste hjem i 2008, det skulle gå enda noen år før landet ble uavhengig, og så enda en tid før medielovene var på plass. De nåværende medielovene trådte i kraft i september 2014, ti måneder inn i den pågående konflikten mellom hærene til henholdsvis president Salva Kiir og Riek Machar. Lovene, det er tre av dem, dekker rett på informasjon, regulerer kringkasting og andre medier. Siden de ble implementert har Sør-Sudan rast på indeksene over pressefrihet. Pressefrihetsindeksen satt opp av Reportere uten grener har nå Sør-Sudan som nummer 145 av 180 stater i 2017. Det er fem plasser ned fra fjoråret. Det siste året er flere lokale redaktører og journalister satt i fengsel eller banket opp. Blant annet redaktøren for den statlige TV-kanalen som i sommer satt i husarrest i Juba. Internasjonale nyhetskanaler som AlJazeera er blitt kastet ut av landet.

Norge støttet medielovene

Norge er fortsatt en av Sør-Sudans viktigste donorer, landet mottok i fjor 560 millioner i bistand. Mye av dette er nødhjelp og midler kanalisert gjennom norske organisasjoner, men 10 millioner gikk til sørsudanske myndigheter. Norge er også en del av den såkalte Troikaen sammen med USA og Storbritannia.

- Det stemmer at Norge støttet utarbeidelsen av medielover like etter at fredsavtalen med Sudan ble signert i 2005. Dette samarbeidet opphørte imidlertid lenge før de tre medielovene ble ferdigstilt. Sammen med Troikaen og EU har Norge rettet skarp kritikk mot deler av lovverket og stilt spørsmål ved om hensikten er å tilrettelegge for media eller hindre den. Gjennom partnere er det også tilbudt bistand til å revidere lovverket slik at det samsvarer bedre med internasjonale prinsipper for ytringsfrihet, sier kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet Astrid Sehl. Hun sier Norge har sagt klart ifra hva de mener om truslene mot pressefolk.

- Norge er tydelig på at trusler mot journalister og sensur av medier er uakseptabelt både i uttalelser og i møter med sørsudansk ledelse. Vi har også tatt dette opp i FNs Menneskerettighetsråd i Geneve og bedt Sør-Sudan ta grep for å sikre presse- og ytringsfrihet. Senest i sommer gikk Norge, sammen med EU, hardt ut mot utestengelsen av internasjonale journalister og understrekte viktigheten av fri presse.

Sør-Sudan er fortsatt det landet i Afrika som mottar mest bistand fra Norge, og norske diplomater er fortsatt en del av teamet som forsøker å skape forsoning mellom president Salva Kiir og hans opponenter, inkludert  Machar. For Norge, som en vesentlig aktør i Sør-Sudan, hva betyr det at internasjonal, og norsk presse er tilstede i Sør-Sudan?

- Fri presse og ytringsfrihet er avgjørende først og fremst for at Sør-Sudan skal kunne få en bedre fremtid. Men pressen er også viktig for at vi på utsiden skal kunne vite hva som foregår på innsiden. Da trenger vi både sørsudanske og internasjonale journalister. Sør-Sudan er en av verdens glemte kriser. Det er klart at bredere mediedekning hadde vært ønskelig. Samtidig er Sør-Sudan et krevende land å jobbe i også for norske journalister. Norsk presse har alltid vært invitert med på offisielle reiser til Sør-Sudan og departementet har også bistått norsk presse med tilgang utenom dette. Det vil vi fortsette med.

- Hva er rådene til eventuelt norske journalister som vil dekke Sør-Sudan nå?

- Det er fremdeles et strengt reiseråd for Sør-Sudan som fraråder alle nordmenn å reise til eller å oppholde seg i landet. Det reflekterer den vanskelige sikkerhetssituasjonen. Norske journalister som likevel ønsker å reise inn bør holde tett kontakt med utenriksdepartementet og ambassaden i Juba. De bør passe på at de har alle nødvendige tillatelser og dekkende reiseforsikring.

Saker vannes ut

Selv om norske journalister holder seg vekk, vil den lille dedikerte gruppen med korrespondenter i Øst- Afrika fortsette å rapportere fra Sør-Sudan og nærområdene. Både O’Hagan og Hylton peker på flyktningenes situasjon som viktig å følge med på. Om arbeidsforholdene er vanskelig for utenlandske journalister er den enda verre for de lokale. Det betyr at det nå kan være vanskelig å vite hva som foregår inne i landet.

- Aksjonen mot journalister fører til at historier nå blir destillert og vannet ned. Vi trenger en Nick Turse og en Robyn Dixon til å rapportere nå, til å undersøke hva som egentlig skjer, mener Hylton med henvisning til redaktøren for TomsDispatch og korrespondenten til Los Angeles Times. Førstnevnte skrev boka «Next time they’ll come to count the dead», den mest detaljerte gjennomgangen av massakrene i Juba ved krigsutbruddet i 2013. Begge har skrevet en serie med undersøkende reportasjer om andre massakrer, drap på journalister og bruk av barnesoldater i Sør-Sudan. Å rapporter slik Turse og Dixon gjorde for opp til et år siden kan i dag bety om du får fortsette å jobbe i Sør-Sudan eller ikke. I verste fall kan det bety liv eller død, mener Hylton.

På tross av den dramatiske situasjonen sliter pressefolk som vil dekke Sør-Sudan også med noe annet.

- Som du vet, Afrika er et litt sånn «glemt» kontinent. Alt som ikke har med Trump å gjøre, eller Brexit, har liten interesse i vestlige medier. Det betyr også mindre midler til slikt som dette. Jeg har hatt store problemer med å finne midler til å rapportere om noe som ikke har med Trump å gjøre, sier Hylton.