Å slå Tekstreklameplakaten sammen med Vær Varsom-plakaten er en dårlig idé, mener Anders Cappelen.
En arbeidsgruppe nedsatt av Norsk Presseforbundets styre har foreslått at reglene om tekstreklame skal integreres i Vær Varsom-plakaten (VVP). Her er fem gode grunner for at Presseforbundet ikke bør vedta forslaget på det kommende styremøtet 12. juni.
1. Undergraver presseetikkens viktigste oppgave
VVP og Pressen Faglige Utvalgs (PFU) vurdering av klagesaker gir enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner en mulighet til å klage på redaksjoners misbruk av pressemakt. Det er dette som gir presseetikken og PFU så stor betydning. Og det er dette som gjør at politikerne på borgernes vegne hittil ikke har sørget for at det finnes en uavhengig klageinstans for dem som mener seg utsatt for uetiske angrep i pressen.
I et foredrag på Redaktørforeningens årsmøte i mai sa foreningens husadvokat Cato Schiøtz at ”nå er våre salærer så høye at det motvirker jo ethvert injuriesøksmål. Det er den sikreste måten å gå konkurs på, det er å gå til en advokat og føre en injuriesak i tre instanser.”
Konsekvensen av det Schiøtz her sa, er at PFU er eneste mulighet for renvasking og oppreising når pressen setter en uskyldig borger i gapestokken, med mindre man er styrtrik eller har en stor organisasjon i ryggen.
Aller størst betydning har selvjustisordningen når uskyldige enkeltpersoner som i liten grad er offentlige personer, rammes svært hardt av pressens angrep (pressejustismord). Et eksempel er kirurgen Rastislav Kunda, som ble beskyldt av en samlet presse for å operere friske mennesker uten grunn, med store indre skader som følge. Hans klagesaker er de viktigste PFU har behandlet de siste 20 årene. Kundas klager førte ikke frem i PFU, men han vant til gjengjeld i Høyesterett etter årelang kamp (finansiert av Legeforeningen).
En annen lite offentlig person som opplevde at PFUs klagebehandling var under pari, var lederen av kontrollutvalget i Norges Korforbund (PFUs oktobermøte i fjor). Men det er saker som dette PFU skulle prioritere, ikke klager på lenkebruken i Nettavisen og VG. Tekstreklameklagene får alltid meget grundig behandling i PFU. Det samme kan ikke sies om Kunda- og Korforbund-klagene.
I Presseforbundets eget VVP-hefte står det innledningsvis at ”de presseetiske normer skal hjelpe redaksjonen til ikke å påføre mennesker en unødig lidelse”. Integrering av tekstreklamereglene i VVP fører uunngåelig til lavere vekting av hovedformålet. Plakatens virkelige betydning mistes lettere av syne. Den er uttrykt i VVPs to siste setninger, de eneste som er skrevet i versaler:
«ORD OG BILDER ER MEKTIGE VÅPEN. MISBRUK DEM IKKE!»
Regelverket om tekstreklame er noe som først og fremst angår pressen selv, og er en del av pressens egen ”indre hygiene”. Disse reglene har intet med beskyttelse av enkeltpersoner mot pressens overgrep å gjøre. Det er typisk nesten alltid pressen selv som påklager brudd.
2. Vidløftiggjør og kompliserer presseetikken ytterligere
Et hovedproblem ved norsk presseetikk er dens kompleksitet og ugjennomtrengelighet. Per Edgar Kokkvold trengte 38 000 tegn i sin 4.14-veileder på å forklare ett av VVP-punktene. VVP har unødig mange regler som det er. Flere punkter dekker mye av det samme, og burde vært slått sammen og forenklet. VVP er så vanskelig å forstå at dagens PFU til stadighet avsier inkonsistente uttalelser. For den som ønsker å klage, er det nå umulig å vite hva som er gjeldende presseetikk. Det samme gjelder for journalister, redaktører og PFU-medlemmer.
VVP inneholder i dag 1442 ord. Den tilsvarende svenske plakaten har 557 ord, den danske 1056 (ordrik innledning inkludert). Forslaget om integrering av tekstreklamereglene vil øke antall ord i VVP med 142 (10 %).
3. Forsterker PFUs kapasitetsproblemer
Motivasjonen for forslaget om å utvide VVP er ifølge Presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum ”å tydeliggjøre og samle arbeidet mot skjult reklame”. I et innlegg i Aftenposten 14. oktober 2014 skrev hun blant annet følgende:
”Nettopp fordi dagens regime er for skjørt - det er få som klager på brudd på Tekstreklameplakaten - inviterte jeg på forsommeren styret i Norsk Presseforbund, som i praksis består av hele det etablerte Medie-Norge, til å forsterke organiseringen vår slik at vi kan få frem flere klager.”
PFU har 11 møter i året som varer 5-6 timer. Antall klagesaker øker. På maimøtet i år var det 16 saker til full behandling på sakslisten. Hver klagesak genererer i gjennomsnitt kanskje 300-400 sider. At PFU-medlemmene, hvorav vel samtlige har krevende jobber i det daglige, på forsvarlig vis og uten betaling skal sette seg inn i slike mengder av sakspapirer 11 ganger i året, faller på sin egen urimelighet.
Pressens Opinionsnämnd (PO) i Sverige arbeider i to likeverdige avdelinger. ”Fyra ordförande turas om att tjänstgöra” på møtene. I 2014 behandlet PO 73 saker. Til sammenligning avsa PFU uttalelser i hele 131 klagesaker i 2014.
Mange som klager til PFU i dag opplever at PFU-sekretariatet og PFU behandler deres saker på en lite tilfredsstillende måte. Det er god grunn til å tro at Løken Stavrums ønske om å få frem flere tekstreklameklager, vil bli oppfylt. Dette vil nødvendigvis skje på bekostning av PFUs store og viktig oppgave: Å gi vanlige borgere en fair mulighet til å klage på pressens uetiske angrep, og å behandle deres klager på en forsvarlig og anstendig måte.
Heller enn å utvide VVP med tekstreklamereglene, burde Presseforbundet opprette et eget Pressens Faglige Tekstreklameutvalg, og fritatt PFU for tekstreklamesaker.
4. Inflaterer bruddstatistikken
‘Antall fellende PFU-uttalelser i løpet av et år gir en slags indikasjon på det etiske nivået i pressen, og på PFUs uavhengighet som klageinstans. Et flertall av tekstreklameklagene ender med fellende uttalelser, og bidrar til kunstig høye fellingstall. Disse sakene burde tas ut av statistikken.
5. Forsterker inntrykket av at PFU og presseetikken bare angår pressen
I motsetning til klageordningene i Sverige og Danmark, er norske PFU 100 % pressekontrollert. Oppfatningen om at dette er en ”bukken-og-havresekken”-ordning, er utbredt. Den vil styrkes hvis Presseforbundet vedtar at tekstreklamereglene skal integreres i VVP.
Avslutningsvis: Tekstreklamereglene er selvsagt viktige. Norsk presse gjør utvilsomt klokt i å opprettholde et klart skille mellom virkelig journalistikk og kommersielt innhold. Men dette er ikke, og bør ikke være en hovedoppgave for PFU.
(Anders Cappelen er forlegger og forfatter, og har skrevet en rekke PFU-klager på vegne av klienter)
