Når elefanten i rommet er ønsketenkning

Mediene tar ikke hensyn til at Rune Øygard kan være uskyldig, ifølge Helge Øgrim (25.10.2012). Det er en ubehagelig påstand for oss som har rapportert fra rettssalen de første tre ukene av saken. Jeg er den første til å innrømme at dekningen av en overgrepssak ikke er problemfri, særlig ikke når tiltalte er navngitt og omfanget stort. Men jeg føler meg ikke veldig truffet.

Ingen elefant

Såvidt jeg har forstått det, blir innholdet i den løpende dekningen vår tolket som at det «må» ligge noe mer der – noe ufordelaktig om 17-åringen som journalistene holder skjult, i Øygards disfavør. Men handler ikke dette også litt om leserens fordommer og forutinntatthet?

For det er ingen elefant i rommet, ingen offentlig hemmelighet presentert i rettssalen som ville snudd opp-ned på opinionens bilde av saken. Det er viktig å få med seg at det etter mange måneder med halvkvedede viser om fornærmedes «vanskelige familieforhold» viste seg å være en ordinær skilsmissesituasjon der ingen har sett vold, trusler eller andre sjokkerende forhold, ut fra det som er kommet fram i retten. Påstander om at jenta tidligere har rettet lignende overgrepsbeskyldninger mot andre, har vist seg å være direkte feil. Denne vendingen de første dagene burde vi kanskje formidlet bedre, uten at den i seg selv sier noe om Øygards skyld eller uskyld.

Rykter

Det er et paradoks at det er den uvanlige minutt-for-minutt-dekningen som for noen lesere forsterker følelsen av at de ikke får vite alt. Men kanskje gir det også et nyttig innblikk i hvilke vurderinger og utelatelser mediene gjør hver eneste uke i rettssaker over hele landet.

Det er en naturlig, og ofte viktig, del av forsvarsadvokaters arbeid å sparke opp alt støv som måtte finnes for å så tvil om fundamentet for tiltalen. I Vågå-saken handler dette blant annet om vitner som hevder å ha hørt fra andre som har hørt at det kanskje var en annen person som har utført overgrep mot jenta, og ikke tiltalte. Så langt har tredje-fjerde-sjette-håndsryktene utpekt minst tre-fire ulike menn i nærområdet som mulige alternative overgripere eller voldsmenn. Noen har pekt mot konkrete alternative forklaringer uten annen basis enn at de ikke tror tiltalen kan være sann. Et rykte vi trygt kan viderebringe, går ut på at jenta har satt i gang hele overgrepssaken for å få utbetalt erstatning som hun kan bruke til å kjøpe seg ny hest. (Uten å bli for kommenterende: Jeg tror ikke det er tilfelle).

Balansegangen er vanskelig, men mange utsagn i retten er ubekreftet informasjon som ikke bør stå offentliggjort når rettsprosessen er over og de involverte skal videre i livet. Det er langt fra selvfølgelig at de aktuelle vitnemålene er til Øygards fordel, i rettssalen eller i offentligheten, og utelatelsene er ikke ensidige. For meg som journalist ville det uansett vært uansvarlig å være megafon for detaljerte rykter som ikke er begrunnet nærmere og der ingen kjenner opprinnelsen. Verken forsvarere, aktor, bistandsadvokat eller vitner blir kneblet - men de får ikke bruke meg til å kringkaste hva som helst.

Det ville vært å frasi seg det journalistiske ansvaret å forlange av den jevne mediebruker at hun skal pusle på plass balansen basert på uredigert transkribering.

VG og Dagbladet (jeg har ikke fulgt våre andre kolleger like tett) har i sine livestudioer og øvrige artikler gjort svært like vurderinger av hva som videreformidles fra Sør-Gudbrandsdal tingrett. Jeg tror leserne våre forstår at dette ikke er noe komplott mot tiltalte eller at vi er kollektivt overforsiktige i omtalen av fornærmede. Erfarne rettsreportere tar etter beste evne hensyn til begge parter, pårørende og andre involverte - samtidig som de publiserer ubehagelige opplysninger, også om fornærmede, når det er vesentlig nok.

Fantasier

Det er vanskelig for meg å få grep om hva mediekritikerne ønsker i denne saken. Som eksempel på hvor skjev nyhetsdekningen oppfattes fra utsiden, peker Øgrim på forfatteren May Grethe Lerums fantasier i Fredrikstad Blad om hva hun ser for seg «egentlig» har skjedd med fornærmede («Hun oppførte seg muligens slik tenåringer kaller ’tøsete’ (…)» etc.), komplett med Justin Bieber-referanser . Utgangspunktet skal være at Lerum har «kilder» i rettssalen. Det ser i så fall ut til å være i en rettssal som bare eksisterer i Lerums kioskroman-hode, noe reporterne i Lillehammer vanskelig kan ta skylda for.

Når dette er sagt, mener jeg det er interessant å diskutere det totale omfanget av mediedekningen, om hva tiltalte, selv om han skulle være skyldig, skal måtte tåle. Men når Svein Egil Omdal leder an ved å bagatellisere saken som «en norsk Lolita-historie» og antyder at medieoppmerksomheten er latterlig fordi Øygards regjeringsvenner ikke «lå i dobbeltsengen» – da føles ikke den debatten veldig fruktbar for øyeblikket.

Det virker som om noen kommentatorer tror at muligheten for en frifinnelse av Øygard ikke har falt oss inn, eller at vi som er journalister i retten ikke har tenkt på problemstillingene rundt fornærmedes krav på vern opp mot balansert rapportering. Jeg håper å bli trodd på at jeg i løpet av alle de 13 første rettsdagene har skrevet hver eneste setning i lys av at jeg skal sove like godt om natta om Rune Øygard blir frikjent som om han blir dømt.

Harald S. Klungtveit jobber som krimjournalist i Dagbladet.