Slik så det ut da statsminister Erna Solberg åpnet bilfabrikken Paxster i Sarpsborg i 2016. Foto: Statsministerens kontor
Slik så det ut da statsminister Erna Solberg åpnet bilfabrikken Paxster i Sarpsborg i 2016. Foto: Statsministerens kontor

Norske politikere strekker seg langt for fotografene for å vise seg som deg og meg

FREDRIKSTAD/BERLIN/OSLO (Journalisten:) Mens topp-politikere som Angela Merkel og Donald Trump holder mer distanse.

Publisert   Sist oppdatert

En kunnskapsminister som rokker i en rokkering, en finansminister som spiller fotball og en statsminister som står bakpå søppelbilen. Listen er lang når det gjelder bilder av folkelige politikere som byr på seg selv i norske medier. 

– Disse bildene inngår i en egen sjanger som vi kan kalle «valgkamp-bilder av politikere som gjør noe de ikke kan», mener Helge Mikalsen, fotograf i VG. Han har dekket mange valg i løpet av sine 31 år i avisen.

– Slike iscenesatte bilder kan vi ta fordi Norge er et lite land, og VG er en stor avis, mener Mikalsen, og trekker spesielt frem statsminister Erna Solberg. Der andre politikere mister munn og mæle hvis de ikke har full kontroll, er Erna Solberg spontan. Hun stiller opp og har et mer avslappet forhold til bilder av seg selv. 

Fotograf Helge Mikalsen i VG synes velgerne er mer interessante enn politikerne. Foto: Andrea Gjestvang
Fotograf Helge Mikalsen i VG synes velgerne er mer interessante enn politikerne. Foto: Andrea Gjestvang

– Bygger ned avstanden mellom politikerne og folket 

At politikere stiller på uhøytidelige bilder har blitt en måte å symbolisere at de bryr seg om vanlige folk og deres hverdag, og at de er opptatt av å lære nye ting, mener Tone Sofie Aglen, som er politisk redaktør i Adresseavisen. Hun trekker frem bildet av Erna Solberg som stilte seg opp i bokseringen med Cecilia Brækhus i Oslo Spektrum, med ekteparet Helleland på første rad.

– Jeg synes det var en klein opptreden, men det kommuniserer unektelig både til dem som likte det og til alle dem som mislikte det, sier hun.

Et annet eksempel er bildet av innvandringsminister Sylvi Listhaug som hopper i Middelhavet med overlevelsesdrakt. Det skapte voldsom debatt. Aglen tror ikke bildet ville virket like sterkt, og vært så polariserende hvis det var en annen, mindre omstridt politiker enn Listhaug.

Tone Sofie Aglen. Foto: Lars Erik Andreassen
Tone Sofie Aglen. Foto: Lars Erik Andreassen


– Hva oppnår de?

– Det er litt blandet. Mange synes det er litt teit, men det er effektiv kommunikasjon. Slike bilder taler for seg selv og illustrerer at politikerne er interessert i samfunnet rundt seg. Mest effektivt er det om de får et bilde som er selvforklarende, og som understøtter det politiske budskapet, sier Aglen. 

Hun trekker frem Bård Hoksrud (Frp) som stadig lar seg avbilde på segway og vannskuter. De bildene blir ofte brukt som illustrasjonsbilder og blir symboler på Frps politikk. Selv om mange synes dette er dumt, er det en effektiv påminner til Frps kjernevelgere, mener Aglen.

I en klassisk hjemme-hos reportasje viste Erna Solberg frem et rotete kjøkken i Dagbladet Magasinet i 2013.

– De aller fleste vil kun vise fram et glansbilde av hjemmet sitt. Bildet fra Solbergs kjøkken passer i vår opplevelse av at hun er ekte, naturlig og ikke opptatt av å spille noen rolle. Det bygger ned avstanden mellom politikerne og folket, tror Aglen.

Fører valgkamp på Facebook og Twitter

Valgkampen er i gang, og politikerne er enda lettere å be. Samtidig har sosiale medier blitt en viktig kanal for politikere som vil få ut budskapet sitt. Forrige uke la Høyre ut en mini-dokumentar om statsministeren på Facebook. Uttrykk og form ligger tett opp til journalistikken, men dokumentaren var produsert på oppdrag for Høyre. Når valgkampen føres på Facebook og Twitter, blir det kjedelig å være fotograf.

– Det blir ikke større velgerengasjement av at politikerne sitter med hver sin ropert og sprer propagandaen sin, sier Mikalsen.

Politisk redaktør i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, tror egentlig politikere oppnår det samme når de bruker sosiale medier til å vise bilder av seg selv på tur, som når de inviterer pressen med.

Frøy Gudbrandsen.<br>Foto: Jan M. Lillebø/Bergens Tidende
Frøy Gudbrandsen.
Foto: Jan M. Lillebø/Bergens Tidende

For pressen er jo ikke nødvendigvis interessert i være med når Jonas Gahr Støre besøker et sykehus.

– Dermed legger han ut bilde selv på Instagram, av typen «jeg er sykepleier for en dag». Slik føler velgerne at de kommer nærere politikerne, og en person man kommer nær, er lettere å stole på, sier Gudbrandsen.
  ​​​​​
Ute i felt merker VG-fotograf Mikalsen medierådgivernes tilstedeværelse. De siler ut hvem som får tilgang og ikke. Han er også bekymret for at det unike møtet med velgerne skal bli borte, fordi sikkerheten etterhvert ikke tillater det. Han tror vi kommer til å se mer av den iscenesatte og velregisserte valgkampen, slik vi kjenner den fra USA.

Presidentkampanjen sier noe om stemningen i nasjonen

En som kjenner kampanjene i USA godt, er New York Times-fotografen Damon Winter. Han har fulgt to Obama-kampanjer, og Trump-kampanjen. For dekningen av den første Obama-kampanjen, fikk han en Pulitzer-pris. I ett år fotograferte Winter presidentkandidaten. Og kun det.

– Kontinuiteten ga meg frihet til å prøve nye ting, forteller Winter.

Journalisten møter han i Fredrikstad, der han har vist bilder under fotofestivalen DOK17. Han ser på jobben som ett langt oppdrag, selv om han også må fore «the daily beast».

– Jeg kan tenke langsiktig på hva jeg ønsker å fortelle. I Obama-kampanjen kjente jeg etterhvert rytmen i programmet så godt, at jeg visste når i talen han kom til å rekke opp hånden eller henvende seg til publikum. Dermed var jeg klar før noe skjedde istedenfor for å reagere etterpå.
 

Damon Winter besøker Fredrikstad og fotofestivalen DOK17 for å fortelle om hvordan har dekket presidentvalget. Foto: Andrea Gjestvang
Damon Winter besøker Fredrikstad og fotofestivalen DOK17 for å fortelle om hvordan har dekket presidentvalget. Foto: Andrea Gjestvang


Winter fulgte alle valg-arrangementene Trump skulle på. Han jobbet sjelden i team med skribent, men reiste på egenhånd. Ifølge Winter brukes ikke inndelingen «fotograf» og «journalist» i The New York Times. Begge er reportere på lik linje.

Under valgarrangementene, sto han ofte på en plass i timevis, og måtte tenke kreativt for å variere motivene.

– Jeg så etter symbolske bilder, visuelle metaforer, stemninger, en bestemt fargetone, i tillegg til det opplagte hvem, hva og hvor, forteller han.

Gjennom en valgkamp ser man hvilken stemning nasjonen er i, mener Winter. Han ble skremt av fiendtligheten han så blant Trump-velgerne.

Tett på kampanjen men ikke kandidaten

Et bilde av en ung republikaner, en liten Trump-kopi, ble et slags symbol for valgkampen. Det var ikke Winters intensjon. Men den unge gutten sto på første rad under et valgarrangement, kledd som presidentkandidaten og med et stort engasjement. Faren var veldig stolt av ham. Winter ble sjokkert og trist over hatet og sinnet som barna deltok i.
 

Bildet av unge Jaden Rams, som sto og ropte «Lock her up, Lock her up» om Hillary Clinton på et republikaner-valgmøte, skremte Winter. Bildet ble et symbol på Trump-tilhengerne. Foto: Damon Winter, The New York Times
Bildet av unge Jaden Rams, som sto og ropte «Lock her up, Lock her up» om Hillary Clinton på et republikaner-valgmøte, skremte Winter. Bildet ble et symbol på Trump-tilhengerne. Foto: Damon Winter, The New York Times


– Det fikk meg til å tenke på min egen sønn. Hva sier det om oss som samfunn, når selv unge mennesker har denne innstillingen? spør han.

Fotografen så stor forskjell på Obama- og Trump-kampanjen. Kontrollen økte, og tilgangen til kandidaten var dårligere. Trump lanserte begrepet «fake news» og han forsøker å styre tradisjonelle medier. Han henvender seg i større grad direkte til egne tilhengere gjennom sosiale medier. 

Frøy Gudbrandsen synes ikke de etablerte mediene har mistet sin posisjon i Norge på grunn av sosiale medier. 

– Men det er klart samspillet mellom sosiale medier og pressen er annerledes. I denne valgkampen blir det veldig interessant å se balansen mellom hvilke saker mediene skriver om, og hvilke politikerne skriver selv. 

Formell forbundskansler

24. september er det også valg i Tyskland. Forbundskansler Angela Merkel er kjent som en svært privat politiker. Hun stiller sjelden opp for fotografer annet enn med blikket stivt i kamera, og en annen statsleder i et fast håndtrykk. Gjerne foran det tyske flagget og den blå CDU-bakgrunnen. En sjelden gang poserer hun sammen med en skoleklasse, en gjeng brannmenn eller flyktninger. Et bilde av Merkel som tar selfie sammen med en ung syrisk flyktning, fikk stor oppmerksomhet i tyske medier i 2015. De var ikke vant til å se statslederen i et så uformelt øyeblikk.

– Vi ønsker nære situasjoner, men det er utrolig vanskelig å finne bilder som viser en annen side av Angela Merkel, sier Michael Pfister, som er bildesjef i tyske Zeitonline. I redaksjonslokalene i Berlin kikker han gjennom bilder av Merkel fra det siste døgnet. 
 

Michael Pfister går gjennom et knippe nye bilder av Angela Merkel, og hennes utfordrer fra SPD, Martin Schulz. Foto: Andrea Gjestvang
Michael Pfister går gjennom et knippe nye bilder av Angela Merkel, og hennes utfordrer fra SPD, Martin Schulz. Foto: Andrea Gjestvang


– Hvorfor tror du Merkel er så tilbakeholden med å stille opp for fotografer?

– Det er vanskelig å si. Hun har en offentlig opptreden nesten annenhver dag, og det er da fotografene kan møte henne. Men de har ingen mulighet til å påvirke hvor bildene kan tas. Ofte er det en «pool» med byråfotografer som slipper til, forteller Pfister.

Fotografene leter etter de små detaljene som gjør at dagens bilde blir annerledes enn gårsdagens, det kan være detaljer i bakgrunn, ansiktsuttrykk, kroppsholdning eller blikk.
 

Michael Pfister velger bilder sammen med kollega Andreas Prost i Zeitonline-redaksjonen i Berlin. Foto: Andrea Gjestvang
Michael Pfister velger bilder sammen med kollega Andreas Prost i Zeitonline-redaksjonen i Berlin. Foto: Andrea Gjestvang


Pfister undrer seg over at det ikke er en tradisjon for å følge politikere over lengre tid i fotojournalistikken i Tyskland. De fleste bildene tas av Merkels egen fotograf, eller fotografene i de mange nyhetsbyråene. Den fotografiske dekningen av Merkel står ikke i forhold til den viktige posisjonen hun faktisk har, mener han.

Ifølge Tone Sofie Aglen, fremstår Merkel som distansert og profesjonell. Hun tror ingen har noe inntrykk av hvordan hun er som person. Hun er en maktperson, ikke et «vanlig» menneske.

Frøy Gudbrandsen synes ikke det nødvendigvis er en klok strategi å gå den veien, selv om autoriteten og distansen også fører til at Merkel i større grad kan kontrollere bildet av seg selv utad. 

– Kan bilder av politikere påvirke hvordan vi ser på en bestemt hendelse eller tidsperiode? 

– Ja, jeg tror det. Jens Stoltenberg som klemmer AUF-leder Eskil Pedersen etter 22. juli, er et bilde jeg husker ekstremt godt. Det ble mye støy rundt Stoltenberg etterpå, men dette bildet preget vår fortolkning av ham som leder i den situasjonen. Fra 22. juli er det mange slike bilder som preger hvordan vi oppfattet terroren, sier Gudbrandsen.

Hun håper digitaliseringen av mediene gir fotojournalistikken den plassen den fortjener. For et bilde virker ikke nødvendigvis like sterkt nå, som da det bare var papiravis og forsiden brant seg fast som et minne om en hendelse. 

– På nett får du ikke et enkeltbilde i fleisen på samme måte. Noen ganger ser du et bilde du husker, men ofte møter du en strøm av bilder, akkurat som med tekst. Det kan godt tenkes at det skjer en endring på nettet i forhold til å presentere det ikoniske bildet som sier alt.