For deg som lektor i journalistikk; var virkelig det at jeg bevisst ikke slang på alle mine titler og verv det viktigste i det innlegget? Heller enn å se på sakens innhold og de problematiske presseetiske temaene jeg belyser i mitt innlegg, så er det å vite nøyaktig hvem som står bak mitt «vi» som er viktigst?
Hadde du ikke bare på en trist måte understreket deler av mitt poeng i din tekst, så hadde det grenset til humoristisk at du som høyskolelektor i journalistikk bruker tid og «spalteplass» på den detaljen. En detalj som et kjapt søk med letthet hadde oppklart for deg.
Det er naturlig, å heller ville se etter flisen i andres øye har jeg hørt. Så her skal du få flisen på sølvfat.
Jeg signerte som jeg gjorde i samråd med organisasjoner som jeg ofte uttaler meg på vegne av. For at poenget mitt ikke skulle drukne i fordommer så var jeg bevisst i mitt valg av signatur. Det er i mine verv i to av disse organisasjonene jeg mottar flest henvendelser av typen som jeg refererer til i min lille hilsen til pressen.
Jeg har sågar selv valgt å være sirkuset som mange journalister jakter på ved gjentatte anledninger. For uten et ansikt og en personlig historie, ingen sak. Ofte har jeg valgt å stå i det kun for å spare andre fra å stå i dritt opp til halsen.
Mitt «vi» tar mer tegn å forklare godt enn det normalt sett er plass til nederst på en kommentar. Jeg er sakspolitisk aktivist først og fremst. Lever og ånder og jobber for en mer inkluderende fremtid for alle. Jeg er skeiv talsperson fordi jeg lytter bredt og formidler spisst.
Lynn Myrdal holder appell på Rådhusplassen 27. juni 2022.Foto: Privat
Om vervene mine er det som teller i din bok, så er jeg: Nestleder og talsperson for i SMil-Norge, en politisk paraplyorganisasjon som jobber for sunn sikker og samtykkende normbrytende seksualitet og identitet. Jeg er også styrerepresentant og talsperson for PolyNorge, en interesseorganisasjon som jobber for relasjonsmangfold og retten til å elske og bygge samtykkende relasjoner slik en vil og med de en vil uten å møte fordommer og hat. Videre er jeg styremedlem i De Grønne Glitrende som jobber partipolitisk for bedre regnbuepolitikk.
Det er kun disse tre organisasjonene jeg er direkte valgt talsperson for, men jeg er uansett hvordan du vrir og vender på det en skeiv talsperson i saker ut over dette også.
Jeg var i pressen som skeiv talsperson i forbindelse med alternativ 8. mars allerede før jeg var med å stifte inkluderende feminisme-initiativet formelt som organisasjon. Fordi jeg er skeiv og jeg er ikke redd for å uttale meg. Jeg uttalte meg i pressen fordi borettslaget jeg bodde i valgte å flagge med regnbueflagg etter at jeg hadde opplevde å bli utsatt for eggkasting på altanen og stjålet pride flagg, som skeiv talsperson mot trakassering av skeive.
Jeg stod på Rådhusplassen 27. juni i fjor med en appell om at «vi» må elske mer, elske hardere, elske dypere og være hverandres fremste allierte. Da følte jeg at jeg var talsperson for alle de tusen som jublet – og for de som ikke våget å komme. Alle viste hvem «vi» var den dagen.
Det er god presseetikk å gjøre god research, har jeg blitt fortalt. Alle disse opplysningene om meg er lett tilgjengelig for en journalist som deg, lektor Larsen.
Litt kompetanse på inkluderende språkbruk gjennom rett bruk av pronomen kunne du gjerne pådratt deg i samme slengen. Så la oss være ærlig. Var du kanskje mest ute etter å invalidere mitt innlegg og meg over hodet på meg? Selv etter at du måtte si deg enig i min kritikk, så var det viktigste å pirke redaktørens manglende grundighet i forbindelse med min bruk av pronomen «vi». En kritikk du fremlegger i en tekst der du ironisk nok selv sliter betydelig med pronomenbruk.
For å tulle litt, siden du liker å tulle, så hadde det vært fint om du var flink pike og passet på egen pronomenbruk. Øvelse gjør mester. Kanskje det går bedre neste gang du skriver om en ikke-binær person. Her har du uansett fått alle detaljer om flisen i mitt og redaktørens øye, vil du se litt nærmere i speilet nå?
