VG kopierte andres bilde

En stund har flere i det norske fotomiljøet snakket seg imellom om hvor går grensen for hva som er tillatt av lån fra andre og hvor grensen for inspirasjon går. Bakgrunnen for diskusjonen ser du på bildet over. Til venstre fotografiet til den franske duoen Epectase bestående av fotograf Corentin Fohlen og performer Jérôme Von Zilw. Til høyre VG Helgs portrett av Atle Antonsen til magasinet 26. mars. Likheten mellom de to bildene er slående.

Bildesjef Espen Rasmussen forteller at VGs fremstilling av bildet ble bestilt fra desken, som hadde lett etter inspirasjon blant mange forskjellige bilder. Tanken var at det ville være artig å få til noe lignende.

– Men det ble for likt i forhold til hva det skulle vært. Det ble en kopi, sier han til Journalisten.

Søker inspirasjon

Rasmussen forklarer at det ikke er uvanlig å se til andre fotografers arbeid for å hente inspirasjon. Ikke for å kopiere, men for finne ideer til bilder. Det er heller ikke uvanlig å lage egne versjoner av mer kjente bilder og viser til at VG Helg tidligere har brukt Leonardo Da Vincis maleri “Den siste nattverd” som grunnlag for bilder. Bildet av John Lennon og Yoko Ono i senga er også blitt gjenskapt av fotografer.

Men dette er begge kjente motiver, det er ikke dette bildet. Leserne har ikke et forhold til originalbildet som ble shortlistet i kategorien arrangert og profesjonelt under årets Sony World Photography awards.

– Å hente inspirasjon fra andre arbeider ser jeg ingen problemer med overhodet, men med Antonsen ble det en kopi. Det ble for likt og bildet var ikke kjent nok i utgangspunktet for en re-take.

En finger skiller

Bildesjefen forteller at det var bevisst at Antonsen skulle dra i snora slik at han fikk malingen over seg. Det mente de på desk var en morsom del av fotografiet. For det er på desken dette bildet ble bestemt, ikke på location. Fotografen fikk bestilling på et bilde de hadde en klar mening om hvordan skulle se ut.

– En del ting feilet akkurat med dette bildet. Her tråkket jeg over, sier han.

Også forsidebildet fra 31. januar med Per Fugelli som viser leserne fingeren fra forsiden på VG Helg oppfattes som veldig likt den anerkjente fotografen Platons bilde av tidligere president George H. W. Bush for Texas Monthly.

Journalisten anbefaler: Platon forteller om å fotografere mennesker med makt

Lyssetting og kroppsspråket er likt. Fingrene er forskjellige. Rasmussen kjenner ikke til hvordan det aktuelle bildet ble til, men sier at med Platons bilder kommer man opp på et nivå at bildene er såpass kjent at det ikke er så problematisk. 

– Men, som med Antonsen-bildet, er det en fordel å alltid kreditere opphavsmannen, sier han.

Rasmussen legger til at av de hundrevis av portrettene som gjøres gjennom et år, er det ikke så mange som fremstår som så tydelige eksempler. Bildesjefen forteller at redaksjonen internt har diskutert denne type bilder.

– Vi kommer til å ha strengere rutiner, både på merking og hvor ideen kommer fra. Bildet av Antonsen burde vi sett i ettertid vært mer forsiktig med å kopiere. Det passet til vårt journalistiske prosjekt. Men vi dro den litt for langt.

– Burde ikke bildet vært stoppet?

– Ideelt sett burde det vært det. Det er mitt ansvar, også bestillingen. Ikke fotografens som fikk denne konkrete oppgaven av meg.

Må være et kjent bilde

Høgskolelektor Bernt Eide ved fotoutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus bruker mye tid på å diskutere det å vise til andre bilder med sine studenter. Hva som er greit og ikke.

– Hvis det er et kjent bilde tar vi med alt om det bildet i møtet med det nye bildet. Men i VG Helgs tilfelle kjenner få til det opprinnelige. Det er avgjørende. Hadde det vært et bilde som gjør en vri på et mer kjent bilde slik som Nattverden, så er det en helt annen sak.

Eide sier det ikke finnes noen læresetning å forholde seg til. Alle låner av hverandre eller henter inspirasjon. Og det mener han på en måte er greit. Men i dette tilfellet er det ikke fotografen som har latt seg inspirere, hun har bare fått en bestilling.

Generelt ser Eide en tendens til at mange portretter har et symbolsk budskap, men i liten grad undersøker personen som portretteres. I tilfellet Fugelli er det symbolske et gyldig utsagn, det rimer med personen og er fornuftig. Men det prøver ikke å få fram karaktertrekkene og de unevnelige detaljene hos personen:

– Når ideen til fotografiet også er lånt, blir det lite igjen og budskapet blir magert.  Som fotograf ville jeg vært ukomfortabel med å få en ferdig mal på hvordan et portrett skal se ut. Det er utrolig likt.