Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Det er 20 år siden i natt, og det var min siste kveld som vaktsjef i VG. Produksjonen cruiset inn til planlagt trykkstart, alle sider var sendt til trykkeriene og rundt 0.30 satt jeg og ventet på at ferske aviser skulle komme ned til Akersgata fra trykkeriet i Nydalen. Da ringte rampelysjournalist Lena Storvand.
John Bones
– John, sier hun, jeg sitter og hører på BBC, og de sier at Diana er hardt skadet i en bilulykke.
– Hva, spør jeg, har du noen flere detaljer?
Det hadde Lena, og jeg skjønte at dette kom til å bli en lang natt.J
Jeg kontaktet nyhetsleder Svein Arne Haavik og faktor Hans Hallberg, og de kalte inn journalister og typografer. Jeg tok meg av deskbemanningen, og inn kom redigerere og billedsjef Terje Bringedal.
Vi jobbet intenst med 2. utgaven og i løpet av et par timer laget vi oppslaget «Diana hardt skadd» og fem sider inne i avisen. Journalister og typografer gikk hjem, og igjen satt jeg og ventet på ferske aviser fra trykkeriet. Da ringer telefonen på ny.
- Hei, det er Lena igjen. Nå er hun død, hører jeg de sier.
- Er Diana død, spurte jeg.
- Ja, det sier de på BBC.
Javel!
Terje Bringedal
Ny runde med innkalling av folk. Det er grytidlig på morgenen, og alle ledd jobber så proft som bare VG kan når det koker.«Diana død» er oppslaget i 3. utgaven, og inne i avisen er det syv sider. Vi er fornøyd med hva vi har greid på rekordtid.
Klokken er litt før 9, og jeg står og ser på den grafiske ferdigstillingen av avisen.Sidene sendes til trykkeriene, det gjenstår kun å sende to former, men plutselig skjer det noe som ikke skal skje: Dataanlegget i VG tas ned, og de siste to formene lar seg ikke sende.Faktor tar noen telefoner, og vi skjønner at anlegget ikke vil være oppe igjen før 10.30.
Ingen av oss visste at dataanlegget automatisk ble tatt ned hver søndag kl. 9. Vi beholder roen, alle er en smule oppgitt, men det er ikke noe å gjøre med situasjonen.10.30 får vi sendt de siste formene, trykkeripressene spyr ut aviser, og VGs gjennomproffe salgsorganisasjon får sendt avisene dit de skal.
Vi er på gaten alt for sent med 3. utgaven, men like fullt setter vi søndagsrekord i opplag. 335.000, så vidt jeg kan huske.
Jeg har ofte lurt på hva salget kunne blitt hvis det ikke hadde vært for den svært uheldige forsinkelsen i siste ledd. Enn om vi bare hadde vært ferdig fem minutter tidligere. Djevelen sitter i detaljene!
I dag ville ikke VG jobbet på samme måte. Ikke noe kan konkurrere med nettets hastighet, men dette jubileet fikk meg til å tenke på hvordan verden var i forrige årtusen.
Det var alltid noe spesielt når det var store begivenheter og hele avisen skulle bygges om.
