Illustrasjonsfoto: Flickr.com/Creative Commons/Victor Casale
Illustrasjonsfoto: Flickr.com/Creative Commons/Victor Casale

Brennpunkt-dokumentar handler ikke om selvmord

KOMMENTAR: Det handler om to måter å dø på, mener Ole Peder Kjeldstadli.

Publisert Sist oppdatert

Bjørn Åge Mossin i Journalisten.no skrev 25. august at aktiv dødshjelp, også kalt legeassistert selvmord, førte til en vanskelig og komplisert debatt Pressens Faglige Utvalg. Mossin refererte flertallets uttalelse: «Det er bredt akseptert innenfor forskningen at detaljert omtale av selvmordsmetoder kan ha en smitteeffekt».

Denne saken handler imidlertid etter min mening ikke om selvmord. Frivillig selvbestemt død er ikke et valg mellom liv og død, det er et valg mellom to måter å dø på.

Som leder av Foreningen Retten til en verdig død kjemper jeg for at demokratiske rettigheter skal bli ivaretatt. Når et stor flertall av velgerne i Norge er for selvbestemt frivillig livsavslutning, burde dette få følger for vår lovgivning og gjøre det mer stuerent etisk å skrive om eller lage dokumentarer om mennesker som trenger hjelp til å få en verdig avslutning når livet bare byr på uutholdelige smerter og uverdighet.

Det virker imidlertid slik at politikerne i Norge ikke lytter til Hadia Tajik og driver politikk i overensstemmelse med Gud mer enn de våger å lytte til sine velgere. Og pressen lar seg smitte av dette.

Dette fører til at norske medier i dette spørsmålet ofte oppfordrer til dobbeltmoral. VG skrev for en tid siden f. eks. at aktiv dødshjelp kan ikke alltid fordømmes, men likevel må det må forbys, og VG fortsatte med å hevde at i livets vanskeligste spørsmål kan dobbeltmoral være det beste svaret. 

Dersom noen sterkt ønsker å dø, og ber en av sine nærmeste om hjelp, så kan det hende det er rett å gjøre det. Men det kan aldri bli lovlig. Det må være en hemmelighet mellom de to – og noe hjelperen må leve videre med. I de fleste nasjonale aviser er det vanskelig å få innpass med kronikker om selvbestemt frivillig livsavslutning, men avisene skriver gjerne om personer som reiser til Sveits for å få nettopp slik hjelp.

Skal man noen gang ta liv? Torbjörn Tännsjö som er professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Stockholm, stiller dette spørsmålet i boka si” Noen ganger skal man drepe” og beskriver tre tilfeller for å belyse dette spørsmålet.

Da han var tenåring, fikk hans far, som var i femtiåra, leverkreft. Han døde med store lidelser. Han ba sin lege om hjelp til å dø, men legen sa nei fordi dødshjelp stred mot legeetikken og var dessuten ulovlig.

Samtidig kranglet Tannsjö med de militære myndighetene. Han ville ikke bære våpen, han nektet å drepe. Staten truet ham da med fengsel. Hvordan hang alt dette sammen?

Hans far som ville ha hjelp til å dø, fikk ikke lov, mens han som ikke ville drepe, skulle tvinges til å drepe.

Da moren døde noen år senere, opplevde Tannsjö som nå var blitt professor i medisinsk etikk, at moren samlet alle rundt seg for å ta avskjed fordi hun ønsket å dø. To dager senere hadde hun store smerter og uttrykte at ville hun dø.

Da satt Tannsjö ved hennes side, og den behandlende legen skrev ut morfin etter samtale i enerom med Tannsjö. Han overbeviste legen om at morens ønske var å slippe smerte. En sykepleier satte sprøyten etter legens ordinering. Moren døde fredfylt kort tid etter.

Dette viser at dødshjelp kan skje når du har de rette forbindelsene, men at det ikke skjer når du mangler de rette forbindelsene. Slik er det også i Norge. Og slik vil Hanne Skartveit og norsk presse at det fortsatt skal være.

Dette reiser spørsmål om rettferdighet og likerettsprinsipp. Her ligger det nær å sammenligne med abort. Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut.

Andre må enten stå lidelsen ut, eller ty til metoder som er sterkt belastende både for dem selv og deres omgivelser. Aksel Brennen Sterri skrev i Dagbladet 4. august at vi må avklare om det er en vesensforskjell mellom å tillate et flertall å forby aktiv dødshjelp fordi det er i strid med deres verdier og det å tillate et flertall å forby et mindretall abortrettigheter av religiøse grunner.

Etiske regler for leger i Norge sier ikke må bistå aktiv frivillig livsavslutning, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling – passiv dødshjelp – er imidlertid ikke å regne som aktiv dødshjelp. Norske leger vil -  også av dobbeltmoralske grunner - fjerne begrepene aktiv og passiv dødshjelp. De vil heller bruke begrepet behandlingsavslutning.

I boka «Det siste ønske» utaler Reidun Førde at en pasient som ut i fra situasjonen ønsker hjelp til å dø, heller bør å bruke pistol fordi det er sikrest. Hun får støtte fra Hans Petter Aarseth som sier at bruker man pistol, er det er vanskelig å unngå etterforskning, men gjør man det på en mer diskret måte, blir det ikke oppdaget og det får ingen juridiske konsekvenser. Hva slags etikk er dette?

Hvorfor skal mennesker som jeg måtte være avhengig av å utnytte vennskap slik at mitt eventuelle ønske om livsavslutning i en terminalfase preget av uutholdelige smerter, påfører mennesker som er glad i meg skyldfølelse for å ha gjort noe kriminelt? Hvorfor skal jeg kanskje forlate livet som medskyldig i ulovlig og et nedverdigende komplott og samtidig påføre hjelperen i et moralsk dilemma.

Powered by Labrador CMS