Jeg liker ikke sirkus. Der føles nedverdigende å sitte vondt på overbetalte trebenker mens folk uten kommunikasjons-verdighet overdriver det mirakuløse ved alt man skal få se og utroper det selvfølgelige til fantastisk. Jeg liker ikke klovner. De er utkledde til noe truende ugjenkjennelig og uforklart grotesk, de driver med banal smiskehumor og rett som det er gråter de i manesjen. Jeg hater folk som gråter i manesjen. De er følsomhetsblottere. Jeg liker ikke magikere. Det ville vært noe annet hvis de virkelig drev med magi, hvis de faktisk skapte noe. Men det er noe trist med illusjonskunstnere. De lever av å lure folk, og så jubler de lurte. En patetisk symbiose mellom den som ikke egentlig har noe å vise fram og de som syns at alt er storarta. Jeg liker ikke tivoli. Man betaler kanskje femti kroner for å få kaste en slitt tøyball mot bulkete bokser og vinner i beste fall et forkomment lite kosedyr som ville ha kosta 34 kroner i butikken.
Jeg liker ikke valgkamper. Grunnene er omtrent de samme. Nokså nøyaktig de samme. Klovner, magikere og billige kosedyr.
Kommentaren er opprinnelig publisert på Arild Abrahamsens blogg. Gjengitt med tillatelse
Den formidlende omstendigheten ved valgkamp er at man får trent seg i skepsis. De som ikke allerede i fjor kom dithen i den intellektuelle utviklingen at de ser på medieoppslag som fiksjonslitteratur, får en påminnelse om at du aldri skal tro på noen. Politikere skal bare velges til et bystyre som ingen liker, men plutselig opptrer de som blide og folkelige barnehage-voksne. De kysser ikke bebier slik tradisjonen er i den siviliserte delen av en kynisk verden. Men det kunne like gjerne ha gjort. De kunne ha samla nyfødte med forskjellige religiøse trosretninger i Bjergsted, kledd seg ut som dem i sparkebukser og smekker og smokk og kysset dem rituelt på hodet mens blitzene blinka. Feil. Blitz er ut. En politiker dukker opp som sykehjems-pleier, og etter noen utvalgte timer i arbeidslivet eufemiserer han helsepersonell fordi det tilfeldigvis var medier til stede. Som da kollegaen fra et annet parti besøkte barnehagen. Tilfeldigvis var det en avis-fotograf der. Og er ikke det ordføreren med smilet på Viking-kamp og tilfeldigvis var det en fotograf der? Har hun på seg Viking-drakt? Åjada. Hun har Viking-drakt for troende buddhister.
Da jeg jobbet i Aftenbladet foreslo jeg hvert annet år at vi ikke skulle skrive om valgkampen fordi sannhets-gehalten var for liten. De fleste intervjuobjekter lyver for journalister hele året. I valgkampen blir løgnene institusjonaliserte, og ikke en gang reporteren tror på det han eller hun formidler. SV var med i en regjering som bomba Libya. Frp er det viktigste bomstasjons-partiet i historien. Det er ingen grunn til å snakke med noen av dem lenger. De har brutt så brutalt ut av sin egen troverdighet at journalister burde overse dem av presse-etiske grunner.
Det gjør journalister ikke. For valgkamp er en blanding av idrettsstevne og reality-serie, og det er ingen som venter seg annet enn litt mer sjikanøs moro.
Det finnes sterke ideologiske skiller i de fleste vestlige samfunn. På den ene sida den politiske filosofien som tar utgangspunkt i fellesskap og samfunnsstyring. På den andre sida de som vil overlate verden til politisk og økonomisk darwinisme. I praksis forsøker alle politikere å skjule at de har et ideologisk opphav, men det finnes der. Og når Vestens viktigste tanker barker sammen i et skjebnesvangert slagsmål om hva slags samfunn vi skal få, da sitter de digitale hodene fra nåtidspressa på tribunene for å finne ut hvem som var vittigst og mest karismatisk og hvem som vant.
Nå tar vi dette fra starten av. Lesebok for 1. klasse 1953: Rapp er flink. Man kan ikke vinne en politisk diskusjon. Høyrefolk vil alltid like høyrefolka, og de som er enige med Arbeiderpartiet syns at Støre var best. Det er bare de aller mest primitive, de bablende barbarene, som sier: «Erna hadde de beste vitsene, derfor stemmer jeg på Høyre i år.»
Jeg liker ikke sirkus.
Det har vært sommer, sesongen for fyll og fett. Sommeren var ikke noe særlig i år heller. Enten satt folk hjemme i Norge og klaget over en sunn temperatur, eller så snakket de begeistra sirkus-snakk om dyre utenlandsreiser med uutholdelig varme og ei røys av moralske paradokser. Fra stranda i Hellas eller Italia linket chablisfulle strandkakser sine Facebook-kontoer til druknende barn i Middelhavet. «Vi må gjøre noe for dem. Og hvor skal vi spise i kveld? Hvordan er vinen der?»
På Facebook finnes det mangfoldige tusen døgnflue-humanister som burde ha gitt bort halve lønna og hele kjellerleiligheten til afrikanske utvandrere hvis de mente noe med alt det de skriver. Det er som med valgkampen. Her gjelder det å skrike verst og ha de største tårene. Når statsministeren skal holde tale om følelsesmessige ting, blir hun sminka med maskara som renner. Se på meg.
Det var virkelig tryllekunstenes sommer. Uansett hvor mange afrikanere som reiser hjemmefra for å bo i forskrekka og kriseramma europeiske vertsland, så er det plass til dem i norske kommuner. De skadelidende er antakelig flyktningene fra Syria som faktisk rømmer fra døden og som nå blir blanda sammen med alle de som rett og slett migrerer. Norske skip klarte i løpet av et par hete Middelhavs-måneder å bringe i land omtrent 0,000001 promille av de afrikanerne som har tenkt seg til Europa. Det er ikke sikkert at de krigsskadde flyktningene i Syria klarte å komme opp i konkurransen denne gang, men de får en ny sjanse når den neste serien starter. Til gjengjeld har vi fått vite hva en rekke TV-reportere følte da de fikk se båtene med migranter, og såvidt jeg kan huske fikk også noen av de reisende svare på standard-spørsmålet «Hva føler du nå?»
Jeg er svak for paradokser. I iveren etter å forherlige utvandring har stadig flere framhevet de norske Amerika-innvandrerne som flotte greier. Vi fikk jo emigrere. Hvorfor ikke afrikanerne?
Man skal huske noen enkle ting om utvandringen til Amerika. Den var et hvitt felt-tog. I et par hundreår ble de amerikanske kontinentene oversvømmet av europeere for at den nye verden i vest skulle bli et nytt super-Europa for hvite mennesker og gamle kulturer. Det ble den også. USA er en parodi på Europa, men nasjonen er også et forvirra smeltedigel-eksperiment der borgerkrigene mellom etniske grupper kommer til å vare langt inn i evigheten. Hva er så storarta med det?
Amerika var et gigantisk landområde, og det var befolka omtrent på same måte som Sirdalen. Et menneske her og et menneske der. Hvis du skulle besøke naboen, iførte du deg ansiktsmaling og tok med niste for sju somre og fjorten vintre. Innvandringen av hvite skulle fylle opp ledig plass, og den var en kulturell oversvømmelse, den var et etnisk overgrep og en rein invasjon. Hva var så storarta med det?
Alt dette er generelle greier. Det er ikke så mye man husker fra en sommer, sjøl om den var asketisk edru og full av sære grønnsaksretter. Den viktigste felles-grønnsaken i sommer var agurken. VG laget en serie der lokalaviser ble latterliggjort for at de brakte lokale nyheter. NRK har gjort det i årevis, men VG tilhører på en måte Gartnerhallens masseprodusenter av utenlandske agurker, og før du vet ordet av det har nettavisa oppslag om at Kevin (51) fra Ohio mistet bilskiltet sitt på motorveien mellom Florida og mormors hus. De fikk kjeft for distriktshatet sitt. Jo, det heter ikke humor lenger. Det heter hat.
Det var fantastisk. Ikke at VG laget spalten, men at noen reagerte.
Jeg ble lykkelig minnet på Harald Kristensen, som var en av Aftenbladets råeste typografer, og som pleide å si «opp samen med agurkå» hvis du syntes du sa noe lurt. Bakgrunnen er en pinlig enkel vits. Den var ontrent sånn: En mann reagerte på tomatprisene på torget. «28 kroner kiloet! Du kan stikka tomatene dine opp i rauå!» Da svarte bonden: «Men der har eg allerede ei agurk til 37 kroner kiloet.»
Opp samen med agurkå, Torry Pedersen. Hvis det fremdeles er plass.
Og Back to game.
