– De bilder og bildefortellinger som var med å slåss om første-, andre- og tredjepriser holdt veldig høy klasse. En del verdensklasse, sier den meritterte svenske fotografen Paul Hansen.
Fredag presenteres de 33 premievinnerne fra tolv ulike kategorier i Årets bilde 2013. En jury for tre video- og multimedieklasser kåret seks prisvinnere blant 90 bidrag. Bildejuryen vurderte over 2.600 stillbilder og plukket ut 27 prisvinnere. Hvilket av disse prisbildene som er kåret til selve Årets bilde blir først kjent under utdelingen på Victoria Scene fredag 21. mars. I mellomtida deler vi inntrykkene jurymedlemmer og arrangøren sitter igjen med.
Blitt bedre
Hansen har selv vunnet en rekke svenske og internasjonale priser. Inkludert World Press Photo i fjor. Han har ikke bare ros på lager, men er mild i tonen.
– Om jeg skal være noe kritisk kan jeg si at de pressefotografene som har deltatt i norske Årets Bilde har samme utfordring som alle andre fotografer når det gjelder å være mer selektive i sine bildeutvalg til bildeserier og reportasjer.
Svensken kan ikke si at han ser noen visuelt vedvarende trend. Verken estetisk eller kvalitetsmessig.
– Men jeg synes å merke at fotografene er blitt bedre til å skrive bildetekster. Det vil si ta et større journalistisk ansvar for sin fortelling. Det er svært positivt.
Diskvalifisert
Hansen hadde med seg de to siste Årets Bilde-vinnere og frilansere Andrea Gjestvang og Tommy Ellingsen i stillbildejuryen. Gjestvang, som har base i Berlin, så ingen tydelig stilmessig trend. Her var alt fra fraværende etterbehandling til veldig mye bruk av Photoshop. Inkludert eksempler på det helt overdrevne, sier hun.
– Enkelte bilder var shoppet til det ugjenkjennelige. Det gjorde bra bilder til skikkelig dårlige.
Etter juryeringen av World Press Photo (WWP) nylig kom det fram at åtte prosent av bildene i finalerunden ble diskvalifisert på grunn av manipulering. WWP innførte nye regler for etterarbeid og nye prosedyrer for innsyn i råfiler foran årets konkurranse, og leder for juryen Gary Knight håper de nå har sendt et kraftig signal om at juksemakere vil bli oppdaget.
Vraket i finalen
Også Årets bilde har regler mot manipulering og bruk av virkemidler i etterarbeidet. Og juryen ba i et par tilfeller om å få tilsendt råfilene til bilder som kunne nå helt opp i konkurransen. Når mistanken om hard bearbeiding ble bekreftet, var ikke pris lenger aktuelt.
– Men jevnt over hadde jeg ikke følelsen av at folk hadde satt sammen bilder eller manipulert på annen måte. Det var noen få enkelttilfeller med ekstrem photoshopping, understreker Gjestvang.
Leder i Pressefotografens Klubb (PK), Sveinung Uddu Ystad, presiserer at juryen valgte å forkaste et bilde som var med i finalerunden på grunn av dårlig bildebehandling.
– Det aktuelle bildet var for så vidt innenfor reglementet i forhold til manipulering, men originalbildet var rett og slett bedre enn den redigerte versjonen. Fotografen hadde mørknet deler av bildet, og dermed fjernet vesentlige detaljer som juryen mente burde vært med. Dermed røk det ut av finalerunden.
Mer autentisk
Ystad fulgte juryenes arbeid på nært hold. Estetisk mener han å se en generell tendens mot et mer nøytralt uttrykk, selv om det også var eksempler på det motsatte. Den fargesterke stilen, som amerikanerne gjerne kaller skandinavisk, er i såfall på vikende front.
– Trenden ser ut til å gå andre veien. Etter en periode med nesten grafiske bilder, med kraftig kontrast og sterke farger, er det nå nesten motsatt. Det er flere nyanser, mer autentiske farger og et mer dempet uttrykk i bildene.
Han tror bruk av råfiler nok også påvirker uttrykket til mange fotografer. Det er enklere å få tekniske gode bilder.
– Programmer som Lightroom og Aparture har nærmest gjort Photoshop som verktøy overflødig.
PK-lederen syntes det var godt å se at de bildene som når opp holder høyt nivå både i innhold og håndverksmessig utførelse.
Enkle valg
Gjestvang trekker fram at det var mange bilder i svarthvitt.
– Det var overraskende mye svarthvitt, også i nyhetsklasser, kategorier som tradisjonelt ikke trykker mye svarthvitt.
Ellers var det få overraskelser, synes hun. Hun hadde forventet mange sterke serier, men synes det gjennomgående var greit å plukke ut premievinnerne. Det var naturligvis en del diskusjon rundt selve Årets Bilde, men generelt var juryen ganske samstemt, røper Gjestvang.
– Det var til dels lett å finne de beste, de gode skilte seg ut. Noen kategorier var veldig bra, andre var svakere.
Til tross for økt produktivitetspress har norsk fotojournalistikk aldri vært bedre enn nå, konkluderer Tommy Ellingsen fra sitt utkikkspunkt i Stavanger.
– Det tas fryktelig mange gode bilder om dagen.
Både han og Gjestvang beit seg merke i trenden med få sterke hendelsesbilder, som Journalisten omtalte nylig. Mangelen på nyhetsbilder i konkurransen gjelder alt fra det mer dagligdagse til større ulykkeshendelser Til gjengjeld var ett tema en gjenganger.
– Det var fryktelig mange bilder fra valget, sier Ellingsen, som synes det er naturlig at viktige hendelser dominerer. Slik også bilder fra 22. juli preget konkurransen i 2011. Men det hadde gjort seg med en breiere blanding av smått og stort.
Svakes side
Ellingsen bekymrer seg ikke over bruken av leserbilder. Men synes det er litt skummelt om fotografer ikke av og til er i nærmiljøet og tar bilder. Fotografer kan ikke bare lage videoer med politikere. Det må være nærhet.
– Og for egen del savnet jeg litt den klassiske fotojournalistikken. Fotografer som ser de svakeste blant oss, tar deres parti og viser dem fram. Det var sinnssykt mange bilder av Erna Solberg. Men bilder av dem som ikke har så mye, som har det vondt, det så vi ikke mye av. Og det er jo der fotografiet har en egen evne til å fortelle en historie og få folk engasjert.
Samtidig har han inntrykk av at norske redaksjoner som sender fotografer ut på store internasjonale hendelser som flom, krig og konflikter, har en litt lei tendens til å finne fram til andre nordmenn som måtte befinne seg i de aktuelle områdene.
– Det holder visst ikke å fortelle om det som skjer og de lokale ofrene. En typisk norsk øvelse som jeg ikke tror man finner i andre land.
Tidsnød
Når det gjelder mangelen på bilder fra vesentlige hendelser, tror Ystad forklaringen ligger i færre fotografer. Og at de ofte må gjøre andre ting, som å filme. Når Erna kommer ut på Slottsplassen med sin nye regjering er det videoen av det som blir prioritert.
- Det er ikke tvil om at live-tv er blitt viktigere og jeg er ikke redd for det. Det er en spennende og annerledes måte å jobbe på. Men samtidig er tv mer planlagt og låst. En stillsfotograf beveger seg mer og finner annerledes vinkler. Derfor mister man mye visuell kreativitet når det bare er tid til video, sier Ystad, og viser til at bilder fra fellessaker som når opp i Årets Bilde har det til felles at fotografen har jobbet selvstendig og hatt frihet og tid til å gå egne veier.
Videoboom
I videoklassene er det en voldsom økning i innsendte bidrag, særlig fra web-tv. Noe PK har jobbet hardt for å få til. Årets Bilde og PK har jo tradisjonelt vært for stillsfotografer.
- Vi har fått en boost i år. Alle ser ut til å ha meldt seg på. Det er kjempeviktig for konkurransen, sier Ystad.
PK har i flere år eksperimentert med å lage kategorier og kriterier som passer for video. I år var det tre klasser. Nyhetsvideo, videoreportasje og dokumentar/multimedieproduksjon/serie (åpen klasse). Men nyhetsklassen er fortsatt ingen suksess. Det var flere innsendte bidrag, men juryen mente det ikke var grunnlag nok til å premiere. Det gjaldt både antallet bidrag og den generelle kvaliteten på det som ble sendt inn.
- Det er noe vi må se på til neste år, ikke minst for å få med tv-redaksjonene, ikke bare web-tv, sier PK-lederen.
Slik lyder begrunnelsen fra juryen:
«En nyhetsvideo skal etter juryens syn være aktuell, bringe frem ny informasjon, være vesentlig, ha en konflikt og ikke minst skape identifikasjon hos seeren. Den må også ha en teknisk kvalitet på lyd og bilde som gjør at det blir en god visuell historie. Det var dessverre ingen av de innsendte bidragene i kategorien.»
Stort spenn
Redaksjonssjef i NRK, Christian Fougner, satt i videojuryen. Han hadde forventet sterkere deltakelse i nyhetsklassen, ikke minst fra en proff aktør som VGTV. Samtidig mener han videoklassene ikke helt har funnet sin form ennå.
- Video i mediehusene spenner fra den tradisjonelle tv-dokumentaren på 20-25 minutter, gjerne om en person, til mer uforløste, søkende reportasjer i motsatt ende av skalaen, sier Fougner.
- Det skjer masse spennende utvikling i nettavisspråket når det gjelder video. Men det er vanskelig å sammenlikne en tv-dokumentar og en multimedieproduksjon.
Når stillsfotografer får i oppdrag å lage video, har de en tendens til å ta i bruk stillbilder, selv om de ikke helt hører hjemme i en ellers god fortelling, mener han.
- Jeg ser absolutt for meg en videoreportasje der man stopper opp og dveler ved noen stillbilder, men her virket det noen ganger som fotografene var så fornøyd med stillbildene sine at de gjerne ville vise fram dem også.
Fougner mener å se at stillbildefotografer som lager video ofte ikke har så mye trening med levende bilder. Men han er helt sikker på at vi får flere fullverdige bidrag i videoklassene om ett eller to år.
- Når det er sagt. Det som er bra er kjempebra. Vi opplever en voldsom vekst og det lages mange flotte produksjoner. Og sånn sett hadde vi en krevende oppgave i juryen.
