Eskil Engdals 10 tips

Eskil Engdal deler av sine arbeidsmetoder. Foto: Martin Huseby Jensen

Eskil Engdals 10 tips

– Det er et utrolig kick når det sitter, men notatene er et helvete å skrive ut, forteller Eskil Engdal. Vi ble med den bokaktuelle featurejournalisten på ferden fra idé til ferdig artikkel.

– Venner vil flire av å lese om “Eskilds metode”, og hevde at jeg jo ikke har noen metode. Og det er dessverre sant. Jeg en middelmådig journalist, så utrolig usystematisk og uorganisert. Jeg roter vekk og søler kaffe på notater og reiseregninger, og vet aldri hvor jeg har noe. I motsetning til mange av mine DN-kolleger som har jernkontroll på sine saker.

Derfor er han også en dårlig gravejournalist, mener mannen som vant Gullpennen i 2013 og er aktuell med boka “På kjøret”. – Jeg kan være fyr og flamme når vi starter, men når det butter etter et par uker vil jeg bare hoppe av. Jeg er altfor utålmodig, og graveprosjektene jeg har vært med på er blitt reddet av andre, ikke meg.

– Metode? Nei, min metode er kanskje helst at jeg ikke har noen.

Og vi skjønner litt hva han mener når vi følger hans raske og energiske tankekast i sikksakkmønster gjennom prosessen. For å forenkle litt har vi organisert erfaringene hans i mer kronologisk rekkefølge og lar skribenten begynner med:

Idéen

– Mange tror at reportasjene mine er et slags sololøp. Det er helt feil, for i DN jobber vi i team. Foruten fotograf har jeg ofte også en annen journalist med på laget, og de har bidratt med mange gode idéer til saker, fastslår 50-årigngen.

Altfor mange journalister sitter limt foran skjermen

Når det gjelder å finne idéer har han stor tro på pubsamtalen, på det å treffe og snakke med folk. Da dukker det i samtalens løp gjerne opp et eller annet som fester seg, noe du skjønner kanskje kan være verdt å gå videre på.

– Og selv om selvsagt langt fra alle samtaler fører til noe, tror jeg mye mer på det enn på googling. Altfor mange journalister sitter limt foran skjermen i søken etter reportasjeidéer. De bør heller komme seg ut blant folk, det er der du finner de gode sakene!

Research

Et mulig problem med pubsamtaler, kan være at alt ikke er like lett å huske dagen etter. Men hvis idéen er blitt med inn i morgendagen, er det dags for research.

– Og da er Google bra å ha, selv om de lokale kontaktene er enda viktigere. Researchen er den kanskje viktigste delen av hele prosessen, for den kan gi deg både vinkling og den kunnskapen du trenger, ikke minst for å redusere sikkerhetsrisikoen, dersom det er en “farlig” reportasje du skal på. Han tilføyer at det nok er på dette punktet han har endret seg mest gjennom årene.

– Jeg var mye mer fryktløs som ung. Da kunne jeg bare hive meg på et fly uten å ha researchet noe og gå rett opp til en statsminister helt uforberedt. Slikt gjør jeg ikke lenger.

Tvertimot hevder han i dag å bruke “veldig lang tid” på research, før han er klar til å gå videre.

– I “På kjøret” har jeg en artikkel om en selvmordsskog i Japan. Idéen fikk jeg fra en svensk bok hvor skogen var nevnt i en bisetning. Men tanken lå uferdig på blokka i flere år. Til jeg fikk kontakt med en japansk journalist som klarte å finne en mann som prøvde å ta livet av seg i skogen, men som overlevde. Da var det bare å hive seg rundt.

Featureskribenten trekker også fram lukkede Facebook-grupper for journalister som en viktig ressurs. Flere norske journalister er med i gruppa Vulture Club. Det dukker gjerne opp nye grupper med utspring i konflikter. De holdes stengt av hensyn til sikkerhet og for at partene ikke skal kunne følge med på journalistenes bevegelser.

- Der kan du få råd og tips om kontaktpersoner og faktaopplysninger. Og min erfaring er at internasjonale journalister er kollegiale når det gjelder å hjelpe hverandre.

Intervjuene

God featurejournalistikk handler mye om å få folk i tale, få dem til å åpne seg. Men på det punktet hevder Engdal bestemt at han ikke har noen fast metode.

– Det nærmeste du måtte komme er at jeg lar dem snakke ut. Jeg er ikke der for å “arrestere”, men for å skildre dem. Og da må jeg være høflig, forståelsesfull og smile med, selv om det verker i meg etter å ta til motmæle og begynne å diskutere. Men gjør jeg det låser de seg, og da har jeg tapt.

Han presiserer at alle situasjoner er ulike, og de må derfor gripes forskjellig an.

– Jeg snakker sjelden med folk som utøver politisk makt. De maktmenneskene jeg helst treffer har i større grad makt gjennom penger, titler og liknende. Da prøver jeg å oppsøke dem på deres egen banehalvdel, på luksushotell i St. Moritz eller ombord på luksusbåten Queen Mary2. Det er deres arenaer og der føler de seg hjemme og trygge. Da kan du bare gli med, observere og la teateret utspille seg.

Engdals egen tolkning av teateret har likevel endret seg med årene.

– Tidligere i karrieren var jeg mer interessert i å finne og definere heltene og skurkene. Men både folk og verden er mer kompleks enn som så. Derfor er jeg i dag mer interessert i å forstå og skildre hele mennesket enn å erklære den ene som helt og den andre som skurk.

Tolk

Etter intervju­ene går jeg gjennom alle opptakene med tolken

Språk kan være et problem når du snakker med fremmede folk fra fremmede land. DN-journalisten nikker enig og vedgår at han verken snakker japansk eller noen av de afrikanske språkene som hører hjemme i noen av “På kjøret”-reportasjene. Løsningen heter tolk.

– Men jeg teiper også alt som blir sagt, for man vet aldri hva man får bruk for. Og etter intervjuene går jeg gjennom alle opptakene med tolken. Ord for ord. Det gir meg muligheten til å stille kontrollspørsmål og forsikre meg om at forståelsen og tolking av det som er sagt faktisk stemmer, forklarer den erfarne journalisten.

Observasjoner

Eskil Engdal er kjent for god observasjonsevne og detaljerte miljøbeskrivelser i featureartiklene sine. Likevel påstår han at han er dårlig til å notere trivia.

– Men de siste par årene har jeg i det minste ført en slags dagbok. Der skriver jeg hver kveld ned inntrykkene fra den dagen, men notatene - og utskrivinga - lar jeg ligge til jeg kommer hjem. På tur er det mye viktigere å bruke kvelden til å planlegge morgendagen, fastslår Engdal, som gjerne også tar mange bilder underveis.

– Det er ikke alltid det er mulig, men der hvor jeg kan, gjør jeg det. Det underletter når jeg etterpå skal skildre omgivelser og miljø. Dessuten kontakter jeg ofte kildene mine i bakkant, når jeg er usikker og trenger ekstra opplysninger.

Første skrivefase

Selv en reise til verdens ende har sin slutt, og også vår journalist må hjem. Til Oslo med alle notatene og inntrykkene.

- Jeg hater den fasen hvor notatene skal skrives ut. Derfor sitter jeg alltid på DN-kontoret når jeg skal jobbe med dette. Hjemme kan jeg jo finne unnskyldninger for å slippe unna, men på kontoret er det ikke annet å gjøre. Men det er beintøft, så det skjer at jeg rømmer kontoret for noen timer og noen pils, men jeg vet jo hele tida at jeg må tilbake. Notatene må ut før jeg kan forme teksten.

Den ordentlige skrivinga

Engdal trives langt bedre med tilværelsen når notatene er trygt lagret på harddisk og printene ligger foran ham. Da kan han begynne å elte teksten på alvor, og hver dag setter han seg et mål om “ett kapittel”.

– Men før jeg gir meg for dagen, går jeg alltid løs på morgendagens kapittel. Det trenger ikke være mye, et par setninger eller et avsnitt holder lenge. Poenget er bare å ha noe på papir som underbevisstheten kan jobbe med og som gjør det lettere å komme i gang neste dag, forklarer Engdal. Og trekker fram “leaden” - med stor L - som nøkkelfaktor.

– For meg er leaden, eller inngangen om du vil, dødsviktig. Uten den kan jeg ikke skrive. Det er i leaden jeg finner tonen og temperaturen, og den må jeg føle for å komme videre. Dessverre er det ikke alltid like lett å finne en inngang som sitter, og jeg har mange ganger sittet en hel natt uten å finne det jeg søker.

Da finner eksiltrønderen fram til eksiltrønderne Dumdum Boys. I flere år har han hatt som fast rutine å sette på “Metallic Hvit” når det stopper opp.

– Jeg må garantert være den personen som har spilt den låten aller flest ganger!

Skriveprosessen

Mens “Metallic Hvit” ljomer i DNs redaksjonslokaler er Eskil Engdal som regel alene. Hans skriveøkt begynner for alvor når dagens deadline er passert.

– Når de andre er gått hjem, får jeg roen jeg trenger. Og da stenger jeg alt ute, da vil jeg verken forstyrres av mobiler, nyheter eller noe annet, forteller feature-journalisten.

Pausen tar jeg gjerne på pub

Men selv om han gjør seg utilgjengelig for alle som prøver å nå ham, kan det likevel skje at han ringer deg seint utpå kvelden en gang. Gjerne helt uavhengig av om du har prøvd å kontakte ham eller ei, med spørsmål om du har tid til å møte ham ute et sted.

– Jeg trenger en pause etter noen intense skrivetimer, og den pausen tar jeg gjerne på pub, hvor jeg kan skravle og drikke en-to-tre-fire pils før jeg går tilbake til kontoret. Da er det ofte blitt seint, men pausen gir meg ny energi til å skrive noen timer til før jeg tar natta. Ofte på sofaen her på kontoret, og alltid like fornøyd med alt det geniale jeg har skrevet!

Dessverre, etter den geniale natta følger gjerne en blek morgen.

– Jeg sovner som fabelaktig og våkner opp til “fucking crap”. Når jeg neste dag leser det jeg skrev om natta, innser jeg at det ikke var så genialt likevel. Det var heller møl, så da er det bare å begynne på’n igjen, ler DN-journalisten, som forteller at de to siste døgnene før levering er de verste.

– Da skriver jeg nesten døgnet rundt, og mye av tida brukes til å finslipe ord og setninger om og om igjen.

Sømløse overganger

Noe av det han bruker mest tid på er overganger, som han hevder å være manisk opptatt av.

- Jeg vil at teksten skal flyte helt sømløst og oppleves som en togtur, hvor ulike landskap glir forbi utenfor vinduet. Og hvor leseren kan forflytte seg fra det ene landskapet til det andre uten å måtte bytte plattform, illustrerer Eskil Engdal, som selv hevder han får “et skikkelig adrenalinkick” når toget ruller inn på endestasjon.

Nitid redigering

Helt i mål er han likevel ikke riktig ennå, for fakta skal sjekkes, dokumentasjon synliggjøres og juridiske aspekter vurderes.

– Redigeringen i DN er nitid, fastslår Engdal. Og innrømmer litt nølende at han ikke alltid er like begeistret for “den siste sjekken”.

– Jeg skjønner jo at det er nødvendig, men spørsmålet “hvor stort krav har leseren på dokumentasjon?” er et dilemma. Et lite ord som “ifølge” kan være viktig for å redegjøre for opplysninger og styrke troverdigheten, men det ødelegger magien i teksten. Og for en featurejournalist kan et slikt inngrep oppleves som for jævlig. Det er jo magien vi søker!

Her finner du Journalistens Nyttesider.

Annonser

Les også

Utvalget har samlet seg om å felle avisen for brudd på god presseskikk på to punkter «etter en samlet vurdering».

Norges Idrettsforbund har måttet investere i utstyr for å dekke medienes behov.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) mener Sandnesposten ukritisk formidlet PR-stoff og ikke merket kommersielt innhold tydelig nok.