Thomas Ergo og Hans Petter Aass synes det både er stas og litt pinlig å vinne pris for «Glassjenta»

Journalisten møtte Thomas Ergo og Hans Petter Aass dagen etter prisutdelingen i Trondheim. Foto: Angelica Hagen

Thomas Ergo og Hans Petter Aass synes det både er stas og litt pinlig å vinne pris for «Glassjenta»

TRONDHEIM (Journalisten): Prisvinnerne mener det er viktigere at reportasjen har ført til gransking av barnevernet. 

Under Adresseavisens jubileumsfeiring og konferansen «Medieleder 2017» i Trondheim tirsdag, ble Thomas Ergo, Hans Petter Aass og Rune Vandvik fra Stavanger Aftenblad tildelt «Den store journalistprisen» for reportasjen «Glassjenta». 

Les juryens begrunnelse her. 

Da Journalisten møter Thomas Ergo og Hans Petter Aass til frokost onsdag formiddag, forteller sistnevnte at det ikke har vært lett å holde prisen hemmelig. For det er stort å vinne «Den store journalistprisen». Det har gått en måned siden de fikk vite at de vant, med streng beskjed om å ikke røpe noe. 

Men selv om det er stas å bli gjort stas på, er det ikke det som er viktig: – Jeg ble journalist for å fortelle historier, ikke vinne priser, sier Aass. 

Likevel er han privilegert overfor Stavanger Aftenblad som har gitt rom for arbeidet med reportasjen, og som har en egen graveavdeling der journalistene kan fordype seg i temaer. Da synes han det er fint å kunne gi tilbake til avisen i form av hederlig omtale. 

Ergo på sin side er i mental spagat, sier han. Også han synes det er stas å bli gjort stas på, men samtidig opplever han det som litt pinlig. 

– Jeg har reist mye rundt på barnevernskonferanser og snakket med folk som redder barns liv. Og aldri har de vunnet pris for det. Det er helt fjernt for dem. Det eneste de mottar er kjeft og dårlig lønn, og kanskje en klapp på skulderen fra en kollega. Da er det litt pinlig å tenke på hvor mange priser vi journalister deler ut til hverandre. 

Han mener konsekvensene saken har fått, er viktigere. Neste år iverksettes for første gang en landsomfattende gransking av alle barnevernets institusjoner, som følge av det journalistene avslørte i reportasjen «Glassjenta». Da skal fylkesmannen se på nettopp det «Ida» i reportasjen ble utsatt for; tvangsbruk og om barna blir hørt. 

– Det er viktigere enn at vi får pris. 

Hans Petter Aass, Thomas Ergo og Rune Vandvik mottok prisen under Adresseavisens jubileumsmiddag tirsdag kveld. Da hadde de visst at de vant prisen i en måned allerede. Foto: Angelica Hagen

Ikke mikrofonstativ 

«Jeg har vært i barnevernet i 7 måneder og jeg skal flytte til min 7. plass nå. Jeg blir ikke hørt av barnevernet. Jeg krever sterk granskning av barnevernet. Politiet som har samarbeidet med barnevernet har også brukt hjelpemidler som «handcuffs» der du blir satt i håndjern med lenke til foten. Det har de ikke lov til på ei jente på 16 år. Jeg trenger hjelp til å bli hørt av barnevernet og det er gått for langt. Setter pris på at folk får lese dette. Hilsen anonym.»

Sommeren 2014 fanget Thomas Ergo opp Idas e-post, og tok den på alvor. Han startet å arbeide med saken med kollega Rune Vandvik ved juletider. Høsten 2015 kom Hans Petter Aass inn i prosjektet. Han hadde jobbet med et annet prosjekt fram til da, og tok ansvaret for å lese alle saksdokumenter og lage statistikk. 

Og statistikken var veldig viktig i arbeidet med reportasjen. Aass mener styrken til prosjektet er at framstillingen er basert på dokumenter og systemets egne papirer, ikke Idas ord. 

– Vi gjorde en uavhengig undersøkelse av Idas historie, og var ikke mikrofonstativ for hverken henne eller andre, legger Ergo til.

Så var det selvsagt diskusjoner rundt hva de kunne skrive. Det var en jungel av etiske dillemmaer. Journalistene hadde mange samtaler med Ida og hennes advokat, og var tydelige på at de måtte skrive sannheten. Også det som var ubehagelig for henne - og hennes dårlige valg. 

Og selv om Ida slo seg til ro med det, kunne ikke journalistene fastslå at Ida ikke på et senere tidspunkt, når manuset var ferdig, ville trekke saken. Men Ida var sterk. Det til tross for at barnevernet forsøkte å stoppe saken. 

Les mer om arbeidet med reportasjen: Reportasjen forteller om rystende hendelser under barnevernets omsorg

Varsomme medier 

– Sommeren 2014 var Ida en ubetydelig stemme. To år senere er den dokumenterte sannhet at hun hadde rett. Det viser at vi ikke må la oss blende av hva maktinstansene sier. Vi må være mye mer kritiske enn som så, sier Ergo. 

Han tror vi blir blendet av hva som er allmennt akseptert. At vi oftere bør stoppe opp og spørre «Er dette egentlig greit?». Det er journalistenes jobb, og han mener vi oftere må utfordre oss selv. 

– Vi blir litt blinde på alle grusomhetene. Det er lett å tenke «Ida har jo allerede blitt lagt i håndjern, hvor stor rolle spiller det at det skjer igjen». Men vi må stoppe opp. 

Det overrasket journalistene i arbeidet med «Glassjenta», hvor stort omfanget var. Og at det ikke hadde blitt oppdaget noen steder i systemet. Ergo tror mediene er for varsomme med å ta tak i saker som omhandler barnevernet. 

Han forstår at det er lett for en redaktør som tar redaksjonelle valg hele tiden å si nei til en slik sak. Men samtidig påpeker han at redaktører også snakker mye om samfunnsoppdraget. Derfor mener han alle redaktører med respekt for seg selv bør sørge for og utfordre journalister til å gå inn i de vanskelige sakene. Og de bør engasjere seg og hjelpe. 

Ergo mener også det er viktig at mediene snakker med det aktuelle barnet om de skal dekke en barnevernssak. Alt for ofte i saker om barnevernet er det kun foreldrenes synspunkt som kommer fram.

– Og det er ikke alltid det samme synspunktet som barnet. Det er en del av samfunnsoppdraget å sette av bedre tid i arbeidet med disse sakene til å få inn barnets versjon. 

Viktig pris 

Aass påpeker at barnevernsdebatten er veldig polariserende, med sterke stemmer imot. Da er det viktig å huske at mye av det barnevernet gjør er riktig. 

– «Glassjenta» er ikke fordømmende. Saken er skrevet med de som jobber i systemet og som må ta vanskelige valg hver dag i tankene. 

– Tenker dere at det var viktig for videre dekning av barnevernet at Den store journalistprisen gikk til akkurat denne saken? 

– Det er hvert fall en honnør til kjernen av samfunnsoppdraget. Og viser at det er riktig av pressen å gå inn i sånne saker, svarer Ergo.

Aass legger til: 

– Det viser at det er viktig å høre på mennesker som sjeldent kommer til orde. Også er det fint at juryen setter pris på et arbeid levert av en redaksjon utenfor Oslogryta. For oss personlig betyr det mye med en sånn pris. Men jeg håper også det kan inspirere andre til å jobbe mer med de svake stemmene i samfunnet. 

Les også: Aftenbladet hadde 108.000 lesere på «Glassjenta» første uka

Journalistene Rune Vandvik (f.v), Thomas Ergo og Hans Petter Aass noen dager før publiseringen 30. januar. Foto: Jarle Aasland, Stavanger Aftenblad

 

Annonser