For en drøy uke siden publiserte Stavanger Aftenblad den 64 sider lange barnevernshistorien «Glassjenta». Navnet kommer av at jenta skal ha svelget glasskår.
I halvannet år har journalist Thomas Ergo fulgt ei barnevernsjente. Det har resultert i 10 lange reportasjer publisert som en 64 sider lang dokumentar i Aftenbladet. Rundt 50 videoreportasjer kommer i tillegg.
Tarald Aano er redaktør for prosjektet. Han beskriver mottagelsen som positiv selv om det har vært kritiske spørsmål.
– De dreier seg om mengden og det å publisere detaljer på det nivået vi har gjort. Men vi er styrket i troen på at dette var riktig å gjøre, fordi vi ser at det er blitt en seriøs og helhetlig diskusjon om barnevernet og deres utfordringer og muligheter, sier Aano til Journalisten.
Stunt?
I forkant av publisering første helgen i februar fikk Aftenbladet mye oppmerksomhet for omfanget av det journalistiske prosjektet. I stedet for å trykke en vanlig featurereportasje, ble halvparten av den ordinære utgaven samt innstikket viet prosjektet.
– Det er kjekt å få oppmerksomhet rundt stuntet og økt trafikk og salg. Men det viktigste er at den offentlige samtalen blir opplyst og konstruktiv, og ikke som en del barnevernssaker ofte blir hvor man sitter i skyttergravene og roper til hverandre.
– Nå omtalte du det som et stunt. Var det like mye et markedsføringsgrep for Stavanger Aftenblad?
– Nei. Selve publiseringen og 64 sider ble kanskje oppfattet som et stunt i dagene før vi publiserte. Men for oss har det ikke vært et stunt. Poenget er at fra den helga da folk begynte å se hva det faktisk var, har det blitt en diskusjon om journalistikkens innhold, altså selve saken. Og det er vi glad for.
Bredt belyst
Noen dager etter publisering ble avisen trykket opp i et ekstraopplag på 5.000 eksemplarer. Det skyldes at stormen Tor forhindret distribusjon til alle som ønsket utgaven, samt at andre har etterspurt den.
– Folk vil ha klassesett og barnevernet og ansatte i politiet i hele landet ville ha avisen. Og så er det etater, institusjoner og yrkesgrupper som er oppe i denne situasjonen hver eneste dag.
På spørsmål om hva slags inntrykk redaktøren har av om hele dokumentaren leses, beskriver han det som blandet.
– Det er vel ofte sånn at det ikke er alle som leser alt, men mange har vært innom mye av det. Jeg blir stoppet av folk overalt. Senest nå ble jeg stoppet av en som hadde lest alt. Og hans 13 år gamle datter hadde ikke vært mulig å snakke til hele helgen fordi hun hadde lest hele pakken. Jeg tror veldig mange har satt pris på at denne typen sak blir belyst så bredt og så dypt for en gangs skyld. Når barnevernssaker blir diskutert overordnet, tar man ofte utgangspunkt i saker som ligger langt tilbake i tid. Det er for eksempel behandlingen av barnehjemsbarn på 1970-tallet som blir rullet opp. Det er óg viktig, men dette er en diskusjon som som tar utgangspunkt i en nåtidssituasjon som er ekstremt grundig dokumentert.
I tillegg til Aftenbladet er dokumentaren publisert digitalt hos de andre store Schibsted-eide regionavisene og hos Adresseavisen. Det ble gjort for at abonnentene i de andre avisene skulle få tilgang til stoffet og ikke møte betalingsmuren hos Aftenbladet.
108.000 brukere
Hos sistnevnte avis var 108.000 unike brukere innom ett eller flere av de 10 kapitlene i løpet av den første uken. Saken har passert 200.000 sidevisninger totalt. Inkludert nyhetssaker som enten omtaler dokumentaren eller er nyhetsoppfølgere øker antallet unike brukere til 117.000 og sidevisninger til 230.000.
«Det er fremdeles betydelig lesing av saken. Mange har lagt seg på et lesemønster på ett kapittel om dagen,» opplyser senior webanalytiker Øystein Sandvik i Aftenbladet til Journalisten.
Til sammenligning hadde Jannes Historie i Bergens Tidende i 2013 623.000 unike brukere på de to reporasjene og 991.000 sidevisninger den første uka. Den lå åpent på nett.
– Det er ingen tvil om at kapittel 1, som er det som lå åpent, er mest lest. Så er kapittel 2 nest mest lest. Folk følger med, og så detter en del av. Og det vet vi at de gjør på store ting, sier Aano.
Bygger merkevare
Sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad forteller at «Glassjenta» har bidratt til å utløse mange digitale salg for avisen i slutten av januar og begynnelsen av februar. Han mener dokumentaren er et eksempel på at folk er villig til å betale for god journalistikk. Nye abonnenter fikk første digitale måned for 1 krone.
Han sier at leserne av reportasjene har brukt mellom sju og åtte minutter på hvert av de 10 kapitlene.
Verktøyet som måler dette, Engage, viser likevel bare deler av sannheten. For leserne kan befinne seg andre steder på nettsiden når de bestiller abonnement, eller de kan rett og slett ringe og bestille.
Derfor mener Helle salget er langt større enn det de ser ut av måleverktøyet. Det har vært et savn etter verktøy som forteller hvordan leserne agerer. De har visst noe om leserne, men ved hjelp av verktøyet ser de enda bedre forskjellen på å jage klikk og å jage artikkelsalg.
Helle mener at “Glassjenta” er enda et eksempel som viser at folk er villige til å betale for god journalistikk. Tallene viser at de som leser fra begynnelsen og til kapittel tre og fire gjerne fullfører alle de 10 kapitlene.
Til tross for det sjefredaktøren beskriver som godt salg, dekkes ikke kostnadene til de to til tre årsverkene som prosjektet har kostet inn.
– Når vi lager et temabilag eller en underholdningsserie, da regner vi pengene hjem. Men når det vi lager ligger i kjernen av oppdraget, som dette prosjektet, tenker vi ikke penger på samme måte, sier Helle til Journalisten.
han mener at noen ganger er det viktig at graveprosjekter som dette også gir gode assosiasjoner til Aftenbladet blant leserne i lang tid fremover.
Ikke mer enn en bok
Redaktøren avviser at de publiserte prosjektet slik de gjorde for å teste ekstra stort langformat. Det ble valgt fordi de mente det var den mest hensiktsmessige måten å presentere innholdet på. På spørsmål om prosjektet frister til gjentakelse, sier redaktøren at Aftenbladet ikke har lignende arbeider i kjømda.
– Det å satse på graving og journalistiske prosjekter som krever mer enn det fortløpende nyhetsbildet skal vi ha rom til selv i disse tider.
– Jeg tror ikke 2016 er et år hvor vi kommer til å trykke 64 sider igjen, hvis det er det du spør om.
Til NRK.no har medieforsker Jens Barland uttalt at det er spennende at mediene tester nye ting, men at det er viktig at redaktørene ikke taper av syne at målet først og fremst er å levere bra journalistisk innhold. Ikke at det må være reklame for avisa som er avgjørende. Det er Aano stort sett enig i.
– Til dem som er ekstremt opptatt av disse 64 sidene har jeg lyst å si at det ikke er mer enn en vanlig bok. Hvis det hadde kommet en fagbok om det samme hadde ingen diskutert det eller syntes det var oppsiktsvekkende.
– Men mediene utgir ikke fagbøker, men produserer journalistikk?
– Neida, jeg ser forskjell på dagsavis og forlag. Men formatet som handler om å si noe vettig og viktig sånn at det blir en opplyst debatt etterpå, kan ha utgangspunkt i journalistikk i andre formater som dokumentarer på tv, kinodokumentarer eller i bokformat.
