Kommentar:
Eva Sannum og Svein Tore Bergestuen når stadig flere medieinteresserte lyttere med podkasten Tut & Mediekjør.
Foto: Marte Vike Arnesen
Mediekritikk? Den jobben overlater vi til kommunikasjonsfolk
Når det røde lyset tennes på den mørke siden.
- Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Do or do not. There is no try» - Yoda
Norges to mest profilerte mediekritikere er kommunikasjonsrådgivere. La oss ta den setningen en gang til: Norges to mest profilerte mediekritikere er kommunikasjonsrådgivere.
Det kunne vært fristende å ta den en tredje gang, men la oss heller påpeke at det er litt pussig.
De to er selvsagt duoen bak podkasten Tut & Mediekjør. Eva Sannum og Svein Tore Bergestuen. Med bakgrunn fra henholdsvis Pressens Faglige Utvalg (PFU) og som journalist i blant annet TV 2 og P4. Og dette er ikke ment som en kritikk av dem. Podkasten er interessant, blir stadig bedre - og lytterveksten tyder på at flere mener det samme. Antall gjester øker, og intervjuene blir flere. Og det refereres oftere fra den. Blant annet her i Journalisten.
Men igjen: Den lages av to kommunikasjonsrådgivere. På fritiden bør det muligens presiseres, ikke av dem som rådgivere. Så kan man kanskje si at - teoretisk i hvert fall - kan podkast-Svein Tore og podkast-Eva få flere kommersielle oppdrag fordi de er flinke og får oppmerksomhet, men det er vanskelig å bruke det mot dem.
Nå er ikke jeg blant dem som mener at journalister som finner seg en jobb i kommunikasjonsbransjen, nødvendigvis går over til «den mørke siden». Men hvis vi tar det som utgangspunkt: Se for dere at Darth Vader og keiser Palpatine (også kjent som Darth Sidious) har en podkast hvor de diskuterer og forklarer de siste framstøtene til opprørsalliansen. Litt pussig, kanskje. Selv for Star Wars-fans.
Det skal mye til for at et medium blir felt på punkt 1.4 i Vær varsom-plakaten. I hvert fall den siste setningen som sier at det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Tar vi et dypdykk ned i kommentarfeltene i alternative medier - og for så vidt også noen tradisjonelle - er det imidlertid mange som mener at norsk presse kollektivt burde blitt felt på dette punktet. Selv om begrunnelsene her gjerne er av det konspiratoriske slaget, har de et poeng: Kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle, er ikke noe som dominerer nyhetsbildet.
Redaktørene mener at det er for smalt. At det kun er for spesielt interesserte. At vi journalister er navlebeskuende nok fra før.
Men det skyldes ikke, slik jeg opplever det, at norske journalister og redaktører ønsker å beskytte hverandre - selv om det kanskje kan skje. Mange kjenner hverandre, mange har jobbet sammen eller jobbet for samme eiere. Hovedårsaken til at det lages lite journalistikk om journalistikk, er heller kommersielle årsaker. Redaktørene mener at det er for smalt. At det kun er for spesielt interesserte. At vi journalister er navlebeskuende nok fra før.
Men når hobbyprosjektet til to kommunikasjonsrådgivere har 6000-7000 nedlastinger/strømminger i uka, kan man kanskje se for seg at potensialet er en god del større hvis et mediehus velger å satse i denne nisjen.
Hver dag publiseres det mediekritikk i fagpublikasjoner – som Medier24, Kampanje og Journalisten. Men vi skriver for bransjen. Vi skriver for lesere som vet, eller i hvert fall burde vite, at 4.14 er punktet om samtidig imøtegåelse. Vi henvender oss kun unntaksvis til folk flest.
Innimellom dukker det opp mediekritiske saker i andre flater. Men det er ofte tilfeldig, det også kan være lenge mellom hver gang. Og nei, det å nevne at NRK får kritikk eller ikke i Kringkastingsrådet anser jeg ikke som mediekritikk. Det er først og fremst «clickbait» som treffer den samme gjengen som klager i kommentarfeltene.
Noen medier er flinkere enn andre. Men norsk presse kan ikke leve på TV 2s avsløringer av VGs dårlige behandling av en kilde i all evighet. Det begynner også å bli noen år siden. Spalten Medierevisjonen i Aftenposten er ofte interessant, men det er ikke alltid så lett å finne den på nett, og i papirutgaven konkurrerer den snart med tegneseriene om å plasseres lengst bak i avisen. Og en rekke medier skriver om egne redaksjonelle valg, for å forklare dem, men bruker lite plass på å kritisere valgene til andre.
Det er, litt forenklet, ikke bra nok.
Hvis vi i norsk presse er pompøse nok til å mene at det skal være et eget punkt i Vær varsom-plakaten som vies at pressen har en plikt til å sette kritisk søkelys på medienes rolle - og det står plikt, ikke en oppfordring - så burde flere ta det mer alvorlig.
Eller vi kan revidere plakaten på nytt.
Men å endre teksten til at det er pressens plikt å la kommunikasjonsrådgivere sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle, vil også være pussig.
Selv om de to vi her snakker om, gjør jobben på fritiden.
