Støtter konklusjon i Schjenken-dom

Norsk ytringsfrihetsekspert avviser Lars Helles kritikk av tingretten. Se utsagnene Dagbladet ble dømt for.

I forrige uke ble ambulansesjåfør Erik Schjenken tilkjent en oppreisning på en million kroner av Oslo tingrett. Dommen konkluderer med at Dagbladet trykket flere rettsstridige ærekrenkelser.

Se utsagnene som blir drøftet i dommen nederst i saken!

Kritikk

Bakgrunnen for dommen er flere utsagn som sto på trykk i Dagbladet i 2007 i forbindelse med den såkalte ambulansesaken der Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken og ikke fikk transport i ambulanse fra stedet.

Dommen har skapt mange reaksjoner. Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold mener Schjenken fortjener oppreisning, men at det er viktig at mediene kan gå lenger på kommentatorplass enn i reportasjer.

Dagbladet-sjef Lars Helle sier til egen nettavis at dommen nærmest blindt ser vekk fra at kommentarer må være frie i et samfunn med ytringsfrihet, og at store deler av pressen må endre profilen sin dersom man skal legge dommens virkelighetsforståelse til grunn.

– Kommentaren ikke fri

Førsteamanuensis Bjørn Borvik ved Universitetet i Bergen er ekspert på spørsmål knyttet til balansen mellom personvern og ytringsfrihet. Han har blant annet tatt en doktorgrad på ytringsfrihet og privatlivets fred. Borvik avviser Helles argumentasjon.

– Det ser ut som at Helle glemmer at den frie kommentaren ikke er helt fri.

– Norske redaktører kan ikke skrive hva de vil på lederplass uten å risikere rettslig ansvar. Kravet om at også mer vurderingspregede ytringer må ha tilstrekkelig faktisk forankring er nettopp uttrykk for at det må gjøres en avveining mellom personvernet og ytringsfriheten.

Borvik legger til at det i dommen understrekes at det er høyere takhøyde for ytringer i kommentarartikler.

– Men samtidig legger retten til grunn at også de verdipregede ytringene må ha tilstrekkelig faktisk forankring for at de skal være vernet av ytringsfriheten.

– Alvorlige ærekrenkelser

Borvik har gått gjennom den 30 sider lange dommen og mener den er både grundig og velskrevet.

Harald Stanghelle, som er leder i Redaktørforeningen, har overfor Klassekampen (ikke på nett) kritisert dommen for å være for dårlig begrunnet. Han mener den ikke er i tråd med praksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Borvik er uenig og mener dommen er i tråd med EMDs rettspraksis. Sett bort fra oppreisningsbeløpet mener han at dommen også bygger på etablerte rettslige vurderinger.

– Dommen bygger på velkjente rettslige vurderingstemaer – både i praksis fra norske domstoler og fra EMD.

Borvik mener at det viktigste spørsmålet i dommen er om Dagbladet hadde dekning for de synspunktene som avisa trykket. Han støtter rettens konklusjon om at Dagbladet manglet dekning for utsagnene.

– I tillegg ble det framsatt usanne faktabeskyldninger, som at Farah ikke ble undersøkt og at han lå livløs på bakken da ambulansen forlot stedet. Slike beskyldninger framstår selvfølgelig som alvorlige ærekrenkelser når de er rettet mot helsepersonell, sier Borvik, og legger til at rasismebeskyldningene kommer i tillegg.

Stort medietrykk

Dagen etter hendelsen i Sofienbergparken ble Schjenken pålagt taushetsplikt fra sin arbeidsgiver. Han forble anonym inntil han sto fram i Aftenposten åtte måneder senere.

I et blogginnlegg skriver tidligere VG-sjef Bernt Olufsen at han mener Schjenken burde forblitt anonym. Borvik mener at den anonyme ambulansesjåføren skapte store utfordringer for mediene etter hendelsen i Sofienbergparken i august 2007.

– Hele grunntanken bak ytringsfriheten er at ytring skal møte ytring. Dersom en av partene har taushetsplikt vil ikke denne prosessen være mulig å få til. Det betyr ikke at mediene er forhindret fra å omtale slike saker, men de stiller mediene overfor svært krevende utfordringer.

– Det bør likevel nevnes at medietrykket og folkeopinionen i denne saken var av en slik karakter at det kanskje ikke hadde gjort noe særlig fra eller til om Schjenken hadde kommet til orde.

Tror på lavere erstatningsbeløp

Borvik tror ikke dommen fra tingretten vil få noen konsekvenser overhodet for pressen.

– De rettslige vurderingene er allerede velkjent i norske redaksjoner. Dommen endrer ikke rettstilstanden. Rettens vurderinger knyttet til manglende faktisk forankring er fullt ut forsvarlige, sier Borvik, men legger til at det er vanskelig å si hvordan lagmannsretten og Høysterett vil vurdere spørsmålene.

– Dersom de høyere rettsinstansene kommer til at det er framsatt rettsstridige ærekrenkelser er jeg helt sikker på at det vil bli utmålt et  erstatningsbeløp som er langt lavere enn det fra tingretten.

Kritiserer beløpet

Borvik deler synet med Dagbladet-sjefen om at oppreisningsbeløpet er altfor høyt.

– Størrelsen på oppreisningserstatningen er sterkt avvikende fra det som må kunne sies å være et «normalnivå» i norsk rett i slike saker.

I dommen begrunner tingretten oppreisningsbeløpet på en million kroner ut fra skjønn, «preventive hensyn», at Dagbladet har betalingsevne og at avisa «ganske åpenbart har tjent penger på oppslagene».

Borvik mener summen skiller seg kraftig ut fra det som har vært nivået i norske dommer. Han viser til at Høyesterett har tilkjent oppreisning i 15 ærekrenkelsessaker de siste 30 årene. Beløpene varierer fra 10.000 til 240.000 kroner med unntak av to saker.

Den første gjald en serie artikler om en plastisk kirurg som Bergens Tidende hevdet feilbehandlet pasienter. Kirurgen ble i 1994 tilkjent 1.050.000 kroner i erstatning. I den andre saken ble VG i 1987 dømt til å betale 750.000 kroner for å ha ærekrenket Akers Mekaniske Verksted i en artikkelserie om at selskapets plattformer hadde feil som kunne føre til totalhavari.

– Selv for alvorlige ærekrenkelser ligger nivået på oppreisningserstatning langt under det som Oslo tingrett tilkjente i denne saken.

– Det kan godt hende det norske erstatningsnivået i slike saker er for lavt i dag, men eventuelle endringer må skje gradvis over tid.

Schjenkens advokat, Carl Bore, er ikke overraskende uenig i at erstatningen er for høy. I en kronikk i Aftenposten viser også han til kirurgsaken, i tillegg til en sak der en mistenkt i Baneheia-saken ble tilkjent 250.000 kroner i erstatning, for å underbygge synspunktet. Bore mener at rettens utmåling er «trygt innenfor norsk rettspraksis».

– Dårlig begrunnet

Også stipendiat Anine Kierulf ved Universitetet i Oslo, som jobber med ytringsfrihetsspørsmål, mener begrunnelsen for oppreisningssummen er for svak.

– Oppreisning er vanskelig å utmåle fordi det gis en økonomisk kompensasjon for en ikke-økonomisk målbar skade. Utmålingen i denne saken avviker kraftig fra vanlig praksis, sier Kierulf.

– Både avviket og beløpsfastsettelseen må i det minste begrunnes for å være berettiget. Det er ikke gjort i tingrettsdommen, den reiser flere spørsmål enn den besvarer.

Kritiserer mediene

I et blogginnlegg kritiserer Terje Angelshaug, som er tidligere leserombud i Bergens Tidende, Dagbladet for å ha misbrukt sin makt til å «rive grunnen under livet til en anonym ambulansesjåfør». Sjefredaktør Helle avviser overfor Vårt Land at avisa har misbrukt makt.

Borvik misliker Angelshaugs ordbruk, men sier at mediene bør lese Schjenken-dommen som en påminnelse om den makten de forvalter.

– Mediene er opptatt av å være et korrektiv for dem som forvalter makt i samfunnet, men selv vil de helst ikke bli korrigert – og i hvert fall ikke av domstolene. Det har alltid framstått som et paradoks for meg, sier Borvik.

Slik dømte retten

I Schjenken-dommen drøfter Oslo tingrett fem «påståtte injurierende utsagn». Retten konkluderer på alle punktene med at avisen «uaktsomt har fremsatt en rettsstridig ærekrenkelse som ikke er beskyttet av ytringsfriheten.»

Dagbladet har gjort oss oppmerksom på at de fem utsagnene som drøftes ikke er ordrette sitater fra avisa.

Utsagn 1, som drøftes i dommen: Erik Schjenken kjørte fra Ali Farah etter å ha sett at han er en mørkhudet/afrikaner

Retten mener utsagnet i kommentaren av Marie Simonsen var en verdivurdering. Likevel slår retten fast at utsagnet var uaktsomt fordi ambulansesjåførene ikke kunne svare på beskyldningen på grunn av taushetsplikten. At sjåførene var anonyme mener retten ikke forandrer saken fordi de raskt ble gjenkjent i sine kretser.

Utsagn 2, som drøftes i dommen: Erik Schjenken undersøkte ikke Ali Farah (slik Schjenken pliktet)

Retten slår fast at det var uriktig av Dagbladet i en lederartikkel å hevde at Farah overhodet ikke ble undersøkt.

Utsagn 3, som drøftes i dommen: Erik Schjenken undersøkte ikke Ali Farah til tross for at Farah lå livløs på bakken mens ambulansen var på stedet.

Utsagnet sto på trykk i en kommentar av journalist Haddy N’jie. Ifølge dommen går utsagnet lenger enn det forrige fordi det hevder at Farah var livløs. Retten slår fast at det ikke var riktig.

Utsagn 4, som drøftes i dommen: Erik Schjenken må (som ambulansemann) ha registrert Ali Farahs alvorlige hodeskade, blant annet fordi han hadde tisset i buksa («tisset på seg»). Likevel kjørte han fra Farah

Retten tror på Schjenkens forklaring, men gir samtidig Dagbladet rett i at en kommentar av Trude Ringheim kan leses som et «innsteg i en debatt om institusjonell rasisme.» Dommen konkluderer likevel med identifiseringen er belastende og at det ikke var grunnlag for premisset om at Farah hadde «tisset i buksa».

Utsagn 5, som drøftes i dommen: Massive beskyldninger om rasisme/rasistiske motiver i hele august måned.

Det siste utsagnet stammer fra artikler som sto på tryk tre uker etter hendelsen i parken. Retten mener at Dagbladet her forsterker inntrykket av at det var rasisme som lå til grunn for behandlingen i parken.

I tillegg til de fem utsagnene legger retten vekt på at Schjenken var en erfaren ambulansemann, at offentlige tjenestemenn kan bruke et «røft» språk, at det var «forsvarlig å overlate til politiet å kjøre den skadede til legevakten» og at medieomtalen gikk sterkt inn på Schjenken.

Se også Journalistens dekning av Schjenken-dommen.

Powered by Labrador CMS