Makt til å ødelegge

En utmerket journalist sa følgende til meg for noen år siden: “Jeg er redd for makten jeg har”. Pressens makt er mye diskutert. Hvor mye makt har den, og hvilken type makt snakker vi om? Meningene kan sprike om mangt, men ett er sikkert; pressens makt til å skade enkeltmennesker er nærmest ubegrenset. Jeg lurer ofte på om journalister og redaktører er seg tilstrekkelig bevisst dette farlige faktum.

Erik Schjenken har opplevd pressens destruktive makt. Fra folk som kjenner ham har jeg hørt hvordan presseoppslagene i den såkalte ambulansesaken kastet Schjenken ned i livets mørkeste dal. Den dalen noen aldri kommer ut av. Men Schjenken har reist seg. Det er noe av et eventyr, og i alle fall en imponerende prestasjon, at denne ambulansesjåføren, hånet av rikspressen, har slått tilbake mot makthaverne i det offentlige rom. I årevis har han kjempet for å gjenvinne sin tapte ære. Hatten av for Schjenken!

Han har vunnet i retten mot Dagbladet, men dommen er anket og blir neppe stående. Ytringsfrihetens forkjempere sørger nok for at millionen Schjenken fikk i tingretten blir krympet i neste rettsinstans. Ja, kanskje vil retten si at fordømmelsen Schjenken ble utsatt for, uansett hvor urettferdig den viste seg å være, er en pris vi må betale i et samfunn med pressefrihet? Så får det våge seg at mange undres over at journalister som knuser et enkeltmenneske som slett ikke har søkt offentlighet, skal slippe unna i ly av ytringsfriheten. Jeg har lest kommentarene fra pressen etter dommen i tingretten og jeg undres ikke over folks mistillit til mediene. Redaktørene er opptatt av ytringsfirheten og ikke av Schjenken. Dagbladets redaktør er opprørt over dommen, selvsagt ikke over at avisens omtale av ambulansesjåføren drev ham til randen av selvmord.

Jeg forstår verdien av ytringsfriheten. Den er umistelig. Men når en makthaver som Dagbladet bruker sine privilegier og sin makt til å rive grunnen under livet til en anonym ambulansesjåfør, ser vi et eksempel på grov misbruk av makt. Hvordan skal samfunnet slå ned på denne formen for maktmisbruk? Skal den alltid vernes av ytringsfriheten? Øker det respekten for denne friheten som journalister og andre dør for i mindre privilegerte deler av verden?

Pressen mener at Dagbladet ikke bør dømmes for sin fordømmelse av Schjenken, uansett om den bygde på falske premisser. Og kanskje vinner de frem? Er det da en seier? En seier for det frie ord, eller en seier for pressens frihet uten ansvar? I stedet for å møte Schjenken i retten kunne kanskje Dagbldet ha erkjent at kritikken hans var berettiget, at de hadde fordømt ham på sviktende grunnlag, at han fortjente og hadde krav på, en unnskyldning? Kanskje Dagbladet og norsk presse hadde stått seg på det? Men det skal styrke til å innrømme feil.