Leif Welhaven: – Jeg er usikker på hva bransjen vår vil med sporten framover

• Få nyhetsbrev fra Journalisten. 

«EN MAGISK REISE NÆRMER SEG SLUTTEN. JEG TAR SLUTTPAKKE I VG.»

Den caps locks-stilerte meldingen som dukket opp på Leif Welhavens Facebook-side i midten av mars, var ikke til å ta feil av. Etter 23 år i Akersgata, der de siste 15 har vært i sportsjournalistikkens korridorer, er sportskommentatoren snart ferdig.

Om noen måneder sier han farvel til VG og til sporten. 

Det blåser motvind i den norske sportsjournalistikken i disse dager. Det er godt over ett år siden VG la ned sitt karakteristiske rosa bilag, Dagsavisen og Aftenposten følger på og legger ned sine sportsredaksjoner – og nå, med nyheten om en av Norges mest profilerte sportskommentatorers sorti, lyser varsellampene.

Ved et veiskille

Welhaven er en smule forsinket til intervjuet. Det har gått i ett siden han fortalte verden om sin «Exit Akersgata». Egentlig har han ikke tid til å møtes denne fridagen mellom Trondheim og ski-VM og Sandnes og Ingebrigtsen-rettssaken, men han setter likevel av en liten halvtime til å svare på Journalistens eksistensielle spørsmål:

Hva skjer egentlig med sportsjournalistikken?

Selv om Welhaven avdramatiserer valget om å ta sluttpakke – han har rett og slett bare valgt å finne på noe annet enn VG – er han mer urolig for fremtiden til sportsjournalistikken generelt.

Premier League, ski-VM og håndballkvinnene, det er lite som er så samlende som en seier over Brasil i fotball-VM. Tusenvis av seere og et til tider umettelig behov for Erling Braut Haaland. Likevel, sier Welhaven, sportsjournalistikken er nå ved et veiskille.

Det store spørsmålet, det de fleste mediene i landet nå stiller seg selv, er hva sporten skal være fremover, sier Welhaven. For skal den behandles som et journalistisk fagfelt på lik linje med alle andre, eller blir det ikke plass til de samfunnsmessige perspektivene? Blir sporten ren og skjær underholdning? Og hvor mange aviser skal ha en sportsavdeling i årene som kommer?

– Sport har alltid vært viktig som en underholdningsfaktor i folks liv, samtidig tikker sport på alle nyhetskriterier. Det handler om mye penger og makt, sier Welhaven.

Hevet perspektivet

I lang tid var sportens samfunnsmessige side et underdekket område i journalistikken, men de siste ti årene har nærmest vært som en gullalder å regne for denne delen av faget, mener Welhaven.

Flere redaksjoner har hevet perspektivet forbi tabeller og underholdning, mål og premieutdelinger, til samfunns- og maktstrukturer.

Dagbladet gravde i omfanget av forstyrret spiseatferd og spise­forstyrrelser i skisporten. TV 2 avslørte hvordan kunstgressavfall dumpes ulovlig og NRK gikk VM i Qatar etter sømmene.

– Og VG hadde et veldig godt prosjekt om overgrep i idretten, men vi har også gransket økonomi og åpenhet i idretten i tillegg har vi hatt et viktig prosjekt om forskjeller i fotballen. Det har vært en forløsende æra der flere har satt sport i en større sammenheng

Plutselig vant sportsjournalister priser både her i landet og internasjonalt.

– Samtidig var det også flere og flere redaksjoner som fikk kommentatorer som vektla de idrettspolitiske sidene. Det ble satset mye på sport i en sammenheng i mange redaksjoner, sier han. 

Presset fra alle kanter

Det som etter hvert blir tydelig i løpet av intervjuet, er at Welhaven snakker om sportsjournalistikkens gullalder i fortid. 

Han snakker om en æra som har vært og som han frykter er i ferd med å gå over i en ny, ikke fullt så gullbelagt periode.

– Det jobber veldig mange dyktige journalister i norske sportsredaksjoner, og vi får garantert servert mye god journalistikk i fremtiden også. Men det blir interessant hvor mye handlingsrom det blir for å lage de mer tidkrevende prosjektene i en presset tid.

Det har vært tøffe tider i mediebransjen de siste årene, nærmest ingen redaksjoner er spart for kuttrunder og nedskjæringer. Samtidig sammenfaller presset på bransjen med at sporten blir mer og mer kommersialisert rundt de største stjernene.

– Den uavhengige sportsjournalistikken krever tid, penger, ressurser og prioriteringer. Jeg er usikker på hva bransjen vår vil med sporten framover. Vil det være et rom for det undersøkende og uavhengige blikket på sport i fremtiden også? Hvilket rom er igjen til sporten, som ikke alltid står først i køen?

Den klassiske intervjusituasjonen er også under press, sier Welhaven.

Han viser til Premier League som et skrekkens eksempel. Der journalister knapt får tilgang på stjernene med mindre intervjuene er 100 prosent regissert av klubbene selv.

– Fotballen spiser alt

Selv om vi ikke er helt der i Norge nå, ser Welhaven tendenser til at også norske utøvere i større grad bruker sine egne plattformer til å dele informasjon, der de selv kan styre premissene og der PR-apparatene til utøverne holder i regien.

– Syv og en halv uke vi gjerne skulle vært foruten

I tillegg er også vektingen mellom de ulike idrettsgrenene, det vil si det polariserende forholdet mellom de små og de store, med på å utfordre sportsjournalistikken, tror Welhaven.

– Altså, fotballen spiser alt, for å overdrive litt, men parallelt har vi de mindre idrettsgrenene med veldig dyktige utøvere som lever fra hånd til munn, og som virkelig sliter med å bryte gjennom lydmuren nå. 

Han fortsetter: 

– Det har en selvforsterkende effekt for jo større fotballen blir, desto mindre oppmerksomhet får de andre.

Radikale forandringer

Selv om de mindre idrettene sliter med å nå igjennom, finnes det likevel unntak.

Welhaven forteller om en basketball-landskamp han var på for et par uker siden, der mesteparten av publikum besto av ungdom.

– Det var kidsa som dukket opp, de som ser NBA på sosiale medier. Basket har klart å knekke ungdomskilden, det er kjempeinteressant.

Welhaven er ikke i tvil om at vi kommer til å se ganske radikale forandringer i hva som dekkes av sport i løpet av neste generasjon.

– Altså, finnes kombinert i Norge om ti eller tyve år, spør han.

– Sannsynligvis ikke, svarer han selv.

– Det kommer til å bli interessant å se om hvordan mediene vektlegger det fremover. Hvor mye skal de forandre og hvor fort? Skal de La Tiktok-generasjonen og deres behov styre? Og hvordan bli tilstrekkelig relevant for dem uten at de fremmedgjør seg fullstendig fra kjernesportsleserne som i dag er godt voksne menn?

– Der står sporten i dag.

Samtidig som redaksjonene får mindre ressurser, profesjonaliseres apparatene rundt utøverne. Som et resultat av det flyttes mer av makten fra journalistene til kildene, frykter Welhaven.

– Jo mer økonomisk presset mediene kommer til å bli, desto mer utfordrende blir det å få lov til å vise idrett til folket, sier han og peker på enda et dilemma: Rettigheter.

Dilemmaene står i kø

TV 2 har blant annet rettigheter til å sende fotball, NRK sender OL og ski, og Viaplay håndball. Det koster penger, mye, mye penger. Ofte snakkes det om milliardavtaler.

– Hvordan balanserer de som rettighetshavere markedsføringsønsker opp mot ivaretagelsen av journalistfaglige hensyn, spør Welhaven før han fortsetter:

– Og hvis du ikke har rettighetene, prioriterer du det da vekk fordi noen andre har rettighetene?

– Her står dilemmaene i kø. Dette begynner å bli vanskelig. Det ligner mer og mer på en budkamp. Enten er du innenfor eller så er du utenfor. Hvor blir det av rommet for kritisk og uavhengig journalistikk rundt sporten?

Besseberg-dekningen:

– Journalistene var veldig fascinert av prostituerte

– Hva tenker du? Er vi vitne til sportsjournalistikkens endelikt? Vil den ende opp som kulturjournalistikken, nedprioritert, tilsidesatt og stemoderlig behandlet?

– Det kommer til å bli laget mye bra i fremtiden også. Det er viktig å understreke at det er veldig mye positivt. Samtidig har både sport og kultur tidvis slitt med å få journalistfaglig anerkjennelse på linje med andre felt, selv om det finnes mange unntak fra dette. Samtidig tror jeg det er noen forskjeller på sport og kultur. Kultur har et mer fragmentert interessefelt, mens de store sportshendelsene favner veldig vidt, svarer Welhaven, og legger til:

– Noen er interessert i opera, noen er interessert i teater, noen i den eller den idretten. Her vil det alltid være interesse for det som skjer. Men spørsmålet er om det vil forbli rom til å gå bak, undersøke, grave, avdekke.

Bekymret

Welhaven gjentar at faget står ved et veiskille, men selv om fremtiden for sportsjournalistikken for tiden virker litt ullen, er han helt sikker på at den i en eller annen form vil bestå.

– Mediene konkurrerer mot alt mulig annet i samfunnet, og sporten konkurrerer mot alt mulig annet innenfor mediene. Selv om det er usikkerhet på absolutt alle punkter: Sport kommer aldri til å forsvinne.

Forsvinne har Welhaven heller ikke planer om. Hva han skal gjøre etter at han slutter i VG vet han ikke ennå, men han er optimist.

I Facebook-innlegget, det som startet med store bokstaver, forsøker han å oppsummere karrieren så langt. Den lange kjærlighetserklæringen til faget beveger seg fra tsunamidekning, terrorangrep og krig til Premier League, OL og VM. Det er ikke lite han har vært med på det siste kvarte århundret.

Men det han er mest stolt av:

– Jeg føler at jeg kanskje har vært en liten pioner på å prøve å se sammenhenger og hvordan sporten henger sammen med andre mekanismer i samfunnet, sier han før han oppsummerer: 

– Den dagen jeg er ferdig med yrkeslivet mitt kommer jeg alltid til å se tilbake på tiden i VG med sånn enorm stolthet, på hvordan ikke bare vi, ikke bare jeg, men mange klarte å forandre posisjonen, synspunktet og rollen til et felt som betyr så mye for så mange. 

– En dreining til å gi faget en dypere journalistfaglig dimensjon, i tillegg til den viktige underholdningsfaktoren idrett alltid vil ha for folket.

LES OGSÅ:

Aftenposten kutter i sport: – Mange er lei seg