Mads Brügger mener den største trusselen mot mediene begynner med bokstaven «p»

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Det er dem som mener at Mads Brügger er en klovn. Kanskje ikke bokstavelig talt, men at det han holder på med er vel så mye underholdning som journalistikk. For å gi eventuelle kritikere litt rett, kan det jo nevnes at Brügger, kjent for «muldvarper», ulike stunt og bruk av skjult kamera både i Danmark og internasjonalt, en gang gikk undercover som nettopp klovn.

Selv har han omtalt reportasjen som bonzo – en form for gonzo­journalistikk med rød nese.* 

Jeg hadde imidlertid ikke tatt turen til Trøndelag for å snakke med Brügger om hans tid som klovn. Det er tross alt over 20 år siden reportasjen ble skrevet, og den var ikke årsaken til at den danske medieprofilen denne lørdagen befant seg midt i Norge, på Hellkonferansen.

Alt er stort

Noen mennesker oppleves mindre når man møter dem i virkeligheten, Brügger er motsatt. Det føles som om han troner over meg, selv om vi sannsynligvis er omtrent like høye. 

Han møter meg i hotellresepsjonen ikledd dobbeltspent svart dress. Slipsknuten er tilnærmet perfekt og bærer preg av at dette er en mann som har knytt noen tusen knuter. 

Brügger er heller ikke ukjent med at det innimellom blir noen knuter på tråden i hans mange prosjekter. Noen som løser seg opp, andre som blir sittende. 

Alt er stort på Brügger. Ikke uproporsjonalt stort. Ting står i forhold til hverandre. Likevel: Det glattrakede hodet. Skoene. Klokka. Og på høyre hånd en kopi av hodeskalleringen til Fantomet. Det onde merket. Ingenting er smått eller diskré. 

Stilen må kunne betegnes som rimelig plettfri, hvis vi velger å overse et lite fingeravtrykk på det ene brilleglasset.

Brügger er nettopp ankommet fra København, og har så vidt hatt tid til å sjekke inn. Litt senere på dagen skal deltakerne på Hellkonferansen få høre ham dele erfaringene fra arbeidet med dokumentarserien «Den sorte svane». Men først har han satt av tid til en prat om journalistikk og om mediehuset Frihedsbrevet, hvor han er gründer og ansvarlig redaktør. 

Men vi skal også innom en kjempestor bæsj og hva den sveitsiske psykiateren og psykologen Carl Gustav Jung har å gjøre med det hele. 

Gullalder og brytningstid

– Journalistikken er jo i en...

Brügger nøler et øyeblikk. 

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

– Vel altså... Den er i hvert fall midt i en brytningstid. Hvor paradoksene står i kø. Vi lever i en journalistisk gullalder i den forstand at det aldri har vært enklere å drive journalistikk. Altså tilgang til data, kilder, muligheten for å reise billig. Også utdanningsnivået blant journalister har økt betraktelig. Journalister kan mye mer i dag enn de kunne for 20 år siden. Det er jo vidunderlig.

Alt dette resulterer ofte i noen oppsiktsvekkende journalistiske produkter, sier Brügger, men påpeker samtidig: Forretningsmodellen har kollapset. 

Slik han ser det er det også en annen modell som har kollapset.

– Elon Musk skriver: «You are the media», og det er jo Marshall McLuhan i ytterste potens. Men det har gjort at det, i hvert fall i visse kretser, er et grasserende pressehat, som jeg er bekymret over. Altså en grunnleggende motvilje mot journalistikk. Mot redaktørdrevne medier. Noe som dessverre vinner innpass.

Likevel er ikke dette den største faren, slik Brügger ser det.

– Dette er et press som kommer, hva skal man si, nedenfra. Men samtidig er det et press ovenfra. Fra stater. Vi skal være klar over at den største trusselen mot journalistikk og fri presse, den kommer fra politikerne.

Nei til pressestøtte

– En ting er Musk, men han er jo fortsatt en forretningsmann. Jeg er for eksempel veldig bekymret over de tankene som nå er i ferd med å bli utmyntet i Danmark, hvor det er foreslått et statsfinansiert, statsutpekt medieombud. Noe som jeg synes er veldig, veldig urovekkende. Spesielt fordi dette medieombudet vil ha mandat til å rettsforfølge medier, fortsetter Brügger. 

– Så ender man plutselig med noe som er veldig giftig, hvor man har et medielandskap hvor staten enten direkte eier eller understøtter stort sett alle medier i Danmark, og samtidig skal staten utpeke og finansiere en slags mediesheriff som skal holde pressen i tømmene.

• Det danske medieombud-forslaget, og Mads Brüggers kritikk av det, har jeg skrevet om her.

Alle koblinger mellom staten og mediene er noe man børe være ytterst skeptisk til, mener Brügger. 

Frihedsbrevet, hvor Brügger er ansvarlig redaktør og administrerende direktør, har valgt en hardcore-tilnærming til dette.

– Så langt det går, bør man sørge for å gjøre seg så uavhengig av staten som mulig. Slik at man ikke er sårbar i forhold til hva politikerne kan finne på. 

Med dette som grunnprinsipp mottar ikke Frihedsbrevet noen form for pressestøtte. Annonser er også valgt bort. Alt finansieres av abonnentene, eller medlemmene som Brügger kaller dem.

Brannskadet barn

Personlige erfaringer er en viktig årsak til dette valget. 

– Jeg er jo et brannskadet barn, forteller han.

«Skaden» han refererer til er perioden da Brügger var kanalsjef for Radio24syv. En lisensfinansiert radiokanal med private eiere, som blant annet skulle bidra til at Danmarks Radio (DR) skulle få økt konkurranse, lansert i 2011.

Fanget i fossen: Hvordan nettavisene vanner ut sin egen journalistikk

– Stikk mot all forventning endte det med å bli en kjempesuksess – en bred, folkelig suksess. 

Utfordringen, ifølge Brügger, var politikerne.

– Når de holder festtaler, så sier politikerne ofte at de elsker kritisk politisk journalistikk. De sier også at de elsker politisk satire. De kan til og med finne på å si: «Hvor ble det av den politiske satiren?» Og det fikk de med Radio24syv. I rikt monn. 

Brügger beskriver mye av det som ble laget som veldig grovkornet, sviende politisk satire. 

– Det likte de ikke, oppsummerer han. 

Fikk sparken

Tiden som radiosjef var ikke uten konflikter. På et tidspunkt fikk han sparken, men ble gjeninnsatt etter én måned. 

I 2019 ble Radio24syv lagt ned. Det skjedde etter at politikerne bestemte at radiostasjonen måtte sende fra et annet sted enn hovedstaden. 

– Hovedkvarteret måtte flyttes fra København til Jylland, slik at vi kunne komme i kontakt med «de ekte danskene». Det er jo provinspopulisme. Og det er i tillegg feil, fordi nøyaktig halvparten av Radio24syvs lyttere bodde i Jylland. 

Hendelsen fikk Brügger til å få et nytt og mer kritisk forhold til statlig finansiering og styring av mediene. 

– Så langt det er mulig må jeg finne et sted å jobbe hvor staten ikke fra det ene øyeblikket til det andre kan vri om nøkkelen. Det var en traumatiserende opplevelse.

Dette samme med andre utspill fra politikerne, hvor det er kommet mer eller mindre konkrete trusler om å fjerne statlig støtte til mediene hvis de ikke følger politiske pålegg, har gjort at Brüggers konklusjon er at løsningen må være å klare seg uten.

Brügger om Brügger

Selv om tilnærmingen må kunne sies å ha innslag av pragmatisme. Frihedsbrevet mottar ikke støtte, men han har sagt i intervjuer at han ikke avviser støtte til egne dokumentarfilm­prosjekter, fordi det ikke er mulig å finansiere dem i Danmark uten støtte. 

Det er gjerne i disse Brügger-dokumentarene hvor enkelte mener at det kan bli mye Brügger.

Nordmenn som bare kjenner ham fra Brennpunkt-programmene «Den sorte svane» og «Muldvarpen», sistnevnte hvor en tidligere kokk går undercover for å avsløre nordkoreansk våpenhandel, vil kun ha sett Brügger i mindre roller på skjermen. Og roller som i det store og det hele minner om den tradisjonelle programlederen.

I andre prosjekter er rollen alt annet en tradisjonell. 

Med falsk pass

For eksempel i dokumentarfilmen «Ambassadøren», hvor han kjøper seg diplomatpass via noen lyssky «meglere» og utgir seg for å være liberisk diplomat på oppdrag i Den sentral­afrikanske republikk. Offisielt er han der for å starte en fyrstikkfabrikk, men målet hans er å smugle ut bloddiamanter. Alt filmet med skjult kamera.

I filmen «Cold Case Hammarskjöld», hvor handlingen også utspiller seg i Afrika, er Brügger ikledd hvit safaridress og tropehjelm mens han forsøker å finne ut om den tidligere FN-generalsekretæren Dag Hammarskjöld ble drept i daværende Rhodesia i 1961.

I begge disse filmene inntar Brügger selv hovedrollen foran kamera. 

Om dette sier Brügger at han velger å bruke virkemidlet når det er nødvendig for historien.

Han påpeker at innimellom, hvor det kanskje ikke er helt avklart hva som skal skje, så kan han ved å være foran kamera selv påvirke hva som faktisk skjer. 

– Noen ganger er det den eneste muligheten for å sette fart i handlingen. Og så liker jeg ærligheten i at fortelleren er synlig. Motstykket er jo fluen på veggen, som jeg som metodebetraktning har dyp beundring for, men det krever ofte også enorm tålmodighet. 

I tillegg, legger han til:

– Jeg liker at hvis det går skjevt, så er det veldig synlig hvor man skal rette kritikken. 

Bare en sigar

Det er ikke kun i filmene Brügger er veldig til stede, metoden er like fremtredende i flere av hans bøker. Enkelte av dem, for eksempel «11.11.11», handler vel så mye om Brüggers jakt på sannheten som selve sannheten.

Historien i «11.11.11» er kanskje ikke like rystende som den han forteller i «Den sorte svane», men den er nesten like sprø. Her forsøker Brügger over flere år å finne ut hva som egentlig skjedde da danske Pierre Flensborg ble arrestert i Mexico. Etter hvert viser det seg å være en historie om et mulig forsøk på å smugle en av Muammar Gaddafis sønner til Mexico.

Underveis får vi vite mye om Brügger egne utfordringer, både mentalt og fysisk. Ikke minst sliter han med et øye etter at han skader en hornhinne i Mexico, og fra et hotellrom i Houston beskriver han en scene som jeg ikke klarer å glemme.

Han skriver (min oversettelse fra dansk):

«Jeg kjører hjem til hotellet og spiser en hamburger og drikker to store fatøl til. Så går jeg opp og skriver om Pierre Flensborg. Jeg faller i søvn med fjernsynet på. Senere, klokken tre om natten, våkner jeg fordi jeg må bæsje. Jeg tror jeg har diaré, men når jeg ser ned i doskålen ligger det en avføring på lengde med en arm. Det er den største jeg noensinne har laget. Når jeg skyller ned, brekker den i tre like store stykker.» 

Jeg skal innrømme at jeg lo av scenen, men jeg tenkte også: Hvorfor? Hvorfor er dette med? 

Jungiansk opplevelse

– Det er nok noen som mener at det er for mye. Men det er jo også med fordi det faktisk er en jungiansk opplevelse, sier Brügger, som så minner meg på en drømmescene som også er nevnt i boka.

– Natten før har jeg hatt en drøm som involverer en enorm pytonslange. Og jeg ser en sammenheng mellom denne gigantiske bæsjen og drømmen om slangen. Akkurat som med Jung, som har en pasient i terapi som snakker om en skarabé. Han går så bort og åpner vinduet, og så kommer det en skarabé flyvende inn og lander i hånden hans. Det er synkronisitet. 

– Så i stedet for å være en klovn, har du egentlig en dypere tanke bak?

– Noen ganger er en sigar bare en sigar, sier Brügger med et smil. 

Med eller uten sigar, ting går ofte galt for Brügger. Eller som han selv sier, litt skeivt.

– Jeg har stor glede av å være involvert i selve gravingen, selv om det tilnærmet på forhånd er sikkert at det mislykkes. At det ikke blir avslørt en rykende pistol eller at jeg får adgang til et hemmelig kammer. Det er fordi jeg er veldig prosessorientert. Jeg gleder meg over selve undersøkelsen. Kommer man fram til noen håndfaste konklusjoner, er det bra, men jeg er mer interessert i hva som fører til det. Det som skjer underveis, alle hindringene, motstanden. Det er jo også det som gir den mest interessante fortellingen.

Flere av prosjektene som er blitt til filmer og bøker, er også ting han har jobbet med over lang tid. 

– Jeg involverer meg gjerne i veldig volatile, skjøre prosjekter. Ting som lett kan falle fra hverandre, men også temaer som krever enorm grundighet og tålmodighet. Det å kunne jobbe med noe over flere år i strekk, det kan være enormt givende. 

Fra nyhetsbrev til lyd

I Frihedsbrevet går ting litt fortere. Men ikke så fort. Også her er målet å gå bak nyhetene og komme opp med noe nytt. Grave fram nyheter som ingen andre har. Enkelte dager blir det publiserte flere artikler og podkastepisoder, andre dager er det ganske stille.

Lover flere PFU-fellelser hvis han blir ny NRK-sjef

Men flere av avsløringene har fått oppmerksomhet. Blant annet artiklene om metoo og trakassering i det danske forlaget Lindhardt og Ringhof. Selv er jeg fascinert og blitt fast lytter av podkasten «Prins Henriks krig», en historie som også har skapt litt oppstandelse i Danmark.

Så langt har det kommet syv episoder, men Brügger avviser ikke at det kanskje kan bli nærmere 30 før de gir seg. Med redaktøren selv som en av to programledere, ser redaksjonen nærmere på danske prins Henriks rolle som fransk soldat under frigjøringskrigen i Algerie. Den nå avdøde ektemannen til dronning Margrethe avtjente sin verneplikt der, men har opp igjennom årene delt lite om hva han faktisk var med på under den brutale krigen.

Siden starten i 2021 har Frihedsbrevet så langt levert røde tall, men Brügger har et håp om at dette kan endre seg i år. 

– Ja, men vi får se. Vi har hatt et godt 2024. Jeg håper og tror at vi nærmer oss break-even til sommeren, men jeg kan ikke si det med sikkerhet. Men vi er kommet veldig langt på 3,5 år.

Cirka 12 journalister jobber i redaksjonen, pluss fast tilknyttede frilansere. Hele mediehuset består av nærmere 20 ansatte. 

Stadig mer lyd

I starten var ideen å bygge Frihedsbrevet rundt nyhetsbrev, blant annet inspirert av amerikanske Axios og Puck, forteller Brügger, men underveis har strategien endret seg. Nå gjenstår kun to nyhetsbrev, og i dag er app-en blitt stadig viktigere – både for publisering av tekst og lyd.

– Hvis man bare utgir nyhetsbrev, blir det veldig definerende for ens journalistikk. Vi bestemte oss også ganske tidlig i forløpet for at vi er nødt til å lansere en app, og i en app passer ikke nyhetsbrev så godt inn. Så det ble en gradvis endring. Vi oppdaget også at folk i stor grad betrakter oss som et lydmedium, så vi flytter oss mer og mer i retning av fortellende journalistikk og podkast.

I tillegg har Frihedsbrevet fått en liten avlegger med egen redaksjon på Færøyene.

– De er veldig dyktige, og er veldig nærme svarte tall. De har blitt Færøyenes største abonnementsbaserte medium allerede. 

Brügger utelukker ikke lansering i flere land. Danske Zetland, som i likhet med Frihedsbrevet forsøker å gå bak nyhetene og fortelle andre historier, planlegger lansering i Finland og ser også på de andre nordiske landene.

– Det kan godt være at vi lanserer i flere land, sier Brügger. 

– Og hvis et av de landene blir Norge...? 

– Du blir den første jeg ringer!

---

* «Jeg kaller denne journalistiske sjangeren bonzo. Definisjonen av bonzo er total ærlighet, ingen bruk av båndopptakere eller kameraer, selvpåført søvnmangel og enormt forbruk av alkohol.»

Fra Brüggers klovnereportasje, gjengitt i boka «Klovnekrigen: En humørplatte med reportager og portrætter» (2013), første gang publisert i Black Box Magazine (2003).

• Lurer du på hvordan man kan intervju Mads Brügger uten å snakke om «Den sorte svane»? Det kommer snart en egen spalte hvor fokuset er på dokumentarserien. 

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

LES OGSÅ:

Skal en ny medie­sheriff holde pressen i tømmene? Redaktør roper «ptro»