Skal en ny medie­sheriff holde pressen i tømmene? Redaktør roper «ptro»

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Noen ganger får man mer enn man har bedt om. 

I 2022 satte Danmarks daværende kulturminister ned et utvalg som skulle utrede muligheten for å opprette et medieombud etter svensk modell. Et ombud som skulle gå inn i saker på eget initiativ og bidra til «en god publisistisk praksis». 

På tampen av forrige måned la utvalget fram sin innstilling. Det landet på at det bør opprettes et medieombud. Men med en tvist. Utvalget gikk vekk fra utgangspunktet om en svensk modell, hvor medieombudet er finansiert av mediebransjen, og anbefalte et statlig finansiert ombud.

Styggen på ryggen

Bare ordet «medieombud» kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på mange i mediebransjen, hvor tankegangen gjerne er at dette kan true medienes uavhengighet. I den vestlige verden, så vidt jeg vet, er det kun Sverige og Irland som har slike ordninger. Begge er imidlertid bransjefinansierte og uavhengige. 

Som det heter på den svenske Medieombudsmannens nettside, så «finns MO till för att hålla myndigheter och lagstiftare borta», slik at mediene kan fungere uavhengig av staten.

Et statlig ombud vil være noe annet – og noe ganske nytt. Noen vil også mene noe skremmende. Men det er ikke finansieringen som nødvendigvis er det som skremmer mest, selv om det er problematisk nok.

Det danske forslaget skiller seg også på et annet område fra selvdømme­ordningene vi er vant til i de nordiske landene. Det er fokuset på straff. 

Blant annet foreslås det at medieombudet skal kunne reise saker mot mediene. Gå rettens vei for å straffe. Også, slik jeg forstår det, kunne fungere som en slags aktor. Det fokuseres mye på ærekrenkelser.*

I den forbindelse foreslås det også at et medieombud bør ha jussbakgrunn. Det svenske ombudet, som ikke er statlig, er en tidligere journalist. Det var også hans forgjenger.

Nå er det ikke gitt at det blir et statlig medieombud i Danmark. Det danskene har fått er en utredning. Likevel: Kan noe tilsvarende skje i Norge?

Kynisme og demagogi

Vi har en tendens – i hvert fall i festtalene – til å peke på at den norske selvdømmeordningen er best i verden. At medier i andre land er misunnelige på oss med Pressens Faglige Utvalg, som er mer uavhengig enn tilsvarende ordninger i våre naboland.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Men det kan fort bli en hvilepute. 

Den danske løsningen som er foreslått, skal heller ikke erstatte deres variant av PFU, Pressenævnet, men komme i tillegg. 

I en verden hvor det polariserende ser ut til å få mer gjennomslag, vil det ikke overraske meg om vi får flere politikere som ønsker å markere seg mot mediene her hjemme. Det er heller ikke mangel på offentlige personer som mener at «mediene» – denne litt ubehjelpelige sekkebetegnelsen som rommer alle og ingen – gikk altfor langt i dekningen av akkurat deres sak (og noen ganger har de også rett). 

Nå vet jeg ikke hvor mye vi skal legge i akkurat det, men lederen for den danske utredningen, Søren Pind, en politiker som har vært statsråd mer enn en gang, har uttalt seg svært kritisk om dansk presse, som han mener er drevet av kynisme og demagogi. 

Har Pinds syn påvirket utvalget? Danske medieledere og kommentatorer mer enn antyder dette.

Sheriff med stjerne

– En slags mediesheriff som skal holde pressen i tømmene.

Slik beskriver Mads Brügger det danske medieombudforslaget da jeg møter ham på Hellkonferansen i Trøndelag. 

Brügger, som her i Norge trolig er mest kjent for dokumentarserien «Den sorte svane», er til daglig ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Frihedsbrevet.

Han forteller at forslaget om et statsutpekt medieombud er noe som bekymrer ham, og han reagerer også på straffefokuset. 

Om det med straff, sier han:

– Man kan si at det er en skandale i skandalen. 

Brügger reagerer også på at ikke flere av representantene fra mediebransjen som satt i utvalget, har protestert høylytt. Kun ett utvalgsmedlem har tatt dissens: Stig K. Ørskov, tidligere journalist, nå administrerende direktør i mediekonsernet JP/Politikens Hus. 

– Det er helt vilt at ikke flere sier at dette vil vi ikke finne oss i.

Brügger mener at forslaget er helt uhørt i et hypermoderne skandinavisk samfunn som Danmark. 

– Jeg frykter at det på sikt vil føre til en servil og underdanig presse. Så er det folk i Danmark som vil bedyre at det aldri vil skje, og at det bare er fint og bra at staten holder øye med bransjen og så videre. Men det tror jeg rett og slett ikke på. Dette vil i hvert fall føre til et mentalitetsskifte. 

Ute av kontroll

Her hjemme har Aps Trond Giske ved flere anledninger tatt ordet medieombud i sin munn. Mest konkret tilbake i 2008, da han pekte på dette som et mulig tiltak. Året etter satte han også ned et ekspertutvalg for å vurdere denne løsningen.

Fanget i fossen: Hvordan nettavisene vanner ut sin egen journalistikk

Utgangspunktet var at han mente nettdebattene var ute av kontroll, men flere medieprofiler mer enn antydet at de trodde at dette var en unnskyldning for å snikinnføre et omstridt ombud.

Da Giske i 2021 ikke fikk medhold i PFU etter å ha klaget inn tre medier, uttalte han – kanskje mest i affekt – at debatten om et medieombud igjen ble aktualisert. Med utgangspunkt i at PFU ikke gjorde jobben sin.

Høsten 2008 skrev Terje Angelshaug, som på dette tidspunktet var såkalt leserombud i Bergens Tidende, en kommentar om Giskes medieombud-tanker. 

Her skriver han blant annet: 

«Jeg tror ikke et statlig oppnevnt ombud er veien å gå for å gjøre norsk journalistikk bedre. Men jeg håper skremmeskuddet fra Giske bidrar til at både bransjen og den enkelte redaksjon tar på alvor at publikums tillit til medier flest er liten og at den sviktende tilliten skaper politisk grobunn for utspill som dette fra statsråden.»

Latterlig mildt

Angelshaug skriver også: 

«I det norske system med kontrollinstanser for likt og ulikt, og bøter i fleng for stort og smått, har pressen frihet til å velge sitt eget kontrollorgan (Pressens Faglige Utvalg), men dette organet har ingen fullmakt til å ilegge mediene noen form for straff. Det eneste de må gjøre er å offentliggjøre utvalgets uttalelser når redaksjonen får kritikk eller blir 'dømt' for brudd på god presseskikk. Lesere/seere oppfatter dette til tider som latterlig milde reaksjoner på journalistiske overtramp som kan ha kostet mennesker dyrt.» 

Han legger til:

«Selv pressens argeste kritikere erkjenner forhåpentligvis at mediene må ha en fri stilling for å kunne opptre som uavhengig 'vaktbikkje'. Jeg tror de aller fleste erkjenner det, men når angrepene nå synes å bli sterkere, oppfatter jeg det som et tegn på at mange ikke har tillit til måten pressen forvalter sin frie stilling på.» 

Fire råd til pressen

Helt til slutt kommer Angelshaug med noen konkrete råd.

«Jeg tror det haster litt å få gjort noe med grunnlaget for denne mistilliten blant publikum», skriver han og foreslår fire tiltak:

1. Pressen bør gi fra seg flertallet i Pressens Faglige Utvalg (PFU).
2. Nettutgaver bør overføre fra møter i PFU.
3. Sjefredaktører bør gå i dialog med lesere/seere og vise evne til å kritisere journalistikk de selv står ansvarlig for.
4. Redaksjonene må bli åpne om egne verdier, metoder og prioriteringer. 

• Les hele Angelshaugs kommentar her.

Det har skjedd en del siden 2008. Noe medieombud har vi ikke fått i løpet av de snart 17 årene som har gått siden teksten ble publisert, men flere av punktene er fremdeles verdt å diskutere.

PFU til folket

PFU-møtene strømmes i dag. En oppgave Journalisten først tok på seg, før Norsk Presseforbund overtok noen år senere. Strømmingen er tilgjengelig for alle, og kan blant annet følges hos Journalisten og Medier24. Men kanskje kunne NRK, som allmennkringkaster, tatt på seg å få sendingen ut til flere? 

På punkt 1 har det ikke vært noen utvikling, og en endring vil nok være mest symbolsk. Det er ikke nødvendigvis mellom allmennheten og de redaksjonelle at skillelinjene går i PFU. 

På punkt tre har det vært bevegelse. Mediene er flinkere til å innrømme feil og beklage, selv om det fremdeles er mye å gå på. 

På punkt fire har det skjedd en liten omveltning. Og den som har gått lengst på dette området og fremstår som flinkest i klassen, er trolig VG, under ledelse av Angelshaug stesønn, Gard Steiro. 

Kanskje har denne utviklingen bidratt til at kravet om et statlig medieombud aldri har fått gjennomslag i Norge. Men det vil garantert bli lansert på nytt. Uavhengig av hva rød pølse-spiserne litt lenger sør etter hvert lander på.

---

* Det bør også nevnes at det foreslåtte medieombudet også er tiltenkt en tilsvarende rolle overfor danske influensere, bloggere og andre «medieprodusenter» som ikke er tilsluttet de redaktørstyrte mediene.

• Mer om Mads Brüggers syn på journalistikk og mediebransjens utfordringer kommer i en egen spalte om kort tid.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

LOs Dagsavisen-planer lukter Trump