Innimellom blir jeg spurt om hva
jeg, som redaktør for Journalisten, synes om at det publiseres så mye dårlig
journalistikk. Mitt svar pleier å være at hovedutfordringen ikke er mengden
dårlig journalistikk, men at det publiseres altfor mye middelmådig
journalistikk. Og at den gode journalistikken drukner i strømmen av alt det som
er «midt på treet».
Dette gjelder alle formater, men det er særlig på nettavisenes forsider det
gjør seg gjeldende.
Optimaliserer for fåtallet
Denne måneden publiserte den
anerkjente danske medieanalytikeren Thomas Baekdal en analyse av forsidene til
14 nettaviser. Blant disse var det også to norske: NRK og Aftenposten.
Baekdal har sett på hvordan
artiklene beveger seg på forsidene, og hvor lang tid det tar før de forsvinner
helt ut.
Han spør også om mediehusene
«underutnytter» mange av artiklene de publiserer.
«Et av problemene jeg støter på
hele tiden, er at avisene er for raske til å gå videre til neste sak», skriver
Baekdal i sitt nyhetsbrev.
Tempoet i redaksjonene gjør at
store deler av publikummet aldri får sjansen til å se de aktuelle artiklene, er
en av konklusjonene han trekker i sin analyse.
Sjefredaktør i VG, Gard Steiro,
var innom noe av det samme da jeg intervjuet ham i fjor.
– En ganske stor utfordring vi
har i dag, er at vi lager nettaviser som oppdateres så hyppig og har en profil
der vi hele tiden optimaliserer for superbrukernes medievaner. Og det gjør at
de journalistiske valgene vi tar, spisses mer og mer inn mot noen brukere, noe
som jeg tror er veldig uheldig, sa Steiro.
Annonse
Kaotisk personalisering
VG-sjefen ser på personlig tilpasning av forsiden som
én løsning for dette. Noe VG så langt har gjort lite av på sin nettavis, i
motsetning til Aftenposten, som personaliserer en god del.
I Baekdals analyse
kan man nok se noen utslag av dette.
Om forfatteren
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Mens artiklene i flertallet av
avisene i analysen (VG er ikke med) beveger seg raskt nedover, fremstår
Aftenposten-resultatene mer «kaotiske». Det samme kan man se hos danske
Jyllands-Posten, som også satser på personalisering. Sakene hopper hos disse to
avisene mer rundt på fronten, før de også raser nedover. Tilsynelatende raskere
hos Aftenposten enn hos danskene, men det kan kanskje ha med mengden
personalisering å gjøre.
Jeg tror disse avisene tjener på
å tenke annerledes.
Der VG er blitt stedet man
stikker innom for å se om det har skjedd noe nytt, opplever Aftenposten at en
stor andel av deres faste abonnenter kun er innom én gang om dagen – og de mest
ivrige kanskje fire ganger. Det viser tall som Aftenposten tidligere har delt selv.
Kun ett besøk
Under et seminar arrangert av bransjeorganisasjonen
NONA senhøsten i 2023, fortalte Schibsteds produktdirektør Karl Oskar Teien at siden
dagens første besøk ofte også er det eneste, må man derfor lykkes med å treffe
disse brukerne der og da.
Da er det ikke sikkert at en
siste hendelse i nyhetsbildet plassert prominent i toppen på nettavisen, er det
som lokker flest til å lese videre.1
Han pekte også på at det lages så
mye journalistikk at det egentlig ikke er plass på forsiden.
En avis som ikke er med i Baekdals
analyse, er New York Times. Årsaken er at forsiden er så komplisert at det
var vanskelig å måle hvordan en artikkel beveger seg med samme script som
han brukte på de andre nettavisene.
Jeg har ikke funnet noen gode og
oppdaterte tall på hvor mange artikler NYT publiserer i løpet av ett døgn, men
som abonnent er det vanskelig å få oversikt. Selv er jeg først og fremst
opptatt av deres dekning av mediebransjen. Noen av USAs aller beste
mediejournalister jobber for NYT, men jeg finner nesten aldri artiklene deres
på fronten. Jeg finner dem via seksjonssiden «media», som strengt tatt er en
underseksjon for «business». Dette kan umulig være den beste måten å få denne
journalistikken ut til leserne?
En ting er at artiklene raser
nedover fronten, men hva når journalistikken aldri er innom? Med over ti
millioner abonnenter er det kanskje mange nok som går til seksjonene, men
dette virker ikke som en optimal presentasjon.
Annonse
Ramlet i fossen
Men tilbake til den danske
medieanalytikeren:
Baekdal peker på det han kaller publish and forget-syndromet. Vi skynder oss å få nyheter ut, før vi deretter
lar dem seile nedover forsiden uten å tenke så mye mer over det. Artikler som kanskje,
hvis de hadde fått litt mer kjærlighet fra frontsjefene, kunne ha nådd flere
lesere. Lesere som ikke nødvendigvis har vært innom de første timene etter at
saken fikk seg en tur innom toppen.
For flertallet av nettavisene
Baekdal har sett på, viser analysen at fronten fungerer etter det han kaller «fossefall»-prinsippet.
En artikkel som blir publisert på
nrk.no, starter typisk på toppen av fronten, eller veldig nær den. Så fyker den
den nedover siden, med litt rykk og napp. Og etter et visst antall timer er
den borte. Så er det noen unntak; noen saker blir løftet på nytt og noen saker
kommer inn igjen på fronten etter at de har gått ut.
En artikkel med to skrivende journalister og en fotograf på byline er
borte fra NRK-fronten etter 14,5 timer. I tillegg til disse tre har også
redaksjonelle ledere vært involvert i produksjonen.
Er dette riktig utnyttelse
av ressursene – og kunne man fått mer ut av dette arbeidet, spør Baekdal.
Raser mot bunnen
50 prosent av NRK-artiklene er
borte fra fronten etter ett døgn. Hos The Guardian er 50 prosent borte etter ti
timer. Hos Aftenposten er også 50 prosent borte fra fronten etter cirka ett
døgn.
Hos Dagens Nyheter er nesten 90
prosent borte etter ett døgn.
Et annet eksempel han fant i Sverige, men som han helt sikkert kunne ha sett andre steder også:
Dagens Nyheter publiserer en artikkel ved halv tolv-tiden på kvelden. Denne
blir liggende på topp i cirka syv timer, på et tidspunkt hvor få ser den. Men
da morgenen kommer, og leserne kommer tilbake, flyttes den langt ned på
forsiden.
Hvis den var viktig nok til å være toppsak hele natta, burde
den kanskje også være viktig nok til at morgenleserne i hvert fall fikk se den,
undrer Baekdal.
Alle nettaviser har ikke fri flyt
– eller fossefall. Britiske The Guardian har en forside med noen toppsaker og
deretter en rekke seksjoner, for eksempel klima og kultur. Med denne typen
inndeling skulle man kanskje tro at sakene blir liggende lenger på fronten, men
det motsatte er tilfellet.
Siden produksjonen er så stor, raser en artikkel raskere gjennom de få plassene som er satt av til for eksempel kulturstoff, enn
en tilsvarende artikkel i en avis som har fossefall-flyt på fronten.
I hvert fall hvis vi skal bruke disse 14 avisene som en fasit.
Går for å dø
Baekdal peker også på at en del
aviser har en artikkelkirkegård helt nederst på forsiden, hvor artikler går for
å dø. De ligger så langt ned at veldig få scroller ned til dem, men frontsjefen
føler tydeligvis en viss sympati med dem, så de blir ikke fjernet helt.
Jeg kan kjenne igjen denne
tankegangen her på Journalisten. Artikler som vi synes er litt for gode til å
fjerne helt fra fronten, blir liggende litt ekstra i bunnen. Uten at de nødvendigvis leses der.
Baekdals undersøkelse er
gjennomført over en periode på tre uker, med de svakhetene det medfører. De
ulike avisene kan også ha ulik strategi – og ulik strategi for ulike artikler.
Noen havner på toppen fordi det er den viktigste nyheten der og da. Andre saker
løftes kanskje fordi man antar at de vil utløse flest abonnementsalg. A- og
b-testinger av titler og vinklinger kan sikkert også påvirke. Og som tidligere nevnt: Personalisering.
Likevel viser undersøkelsen at
det tenkes veldig likt. Kanskje for likt. At det trolig produseres for mye.
Og at vi kanskje ikke alltid klarer å ta vare på den beste journalistikken som lages. Så bør det presiseres at Baekdal i denne analysen ikke har vurdert innholdet i artiklene, kun hvor raskt de beveger seg nedover nettavisfronten.
Nå
er heller ikke fronten det eneste stedet leserne finner journalistikken, men for flertallet er det – i hvert fall inntil videre – der de finner den.
«Flood the zone with shit»
Kunstig intelligens (KI) kan
bidra til enda bedre personalisering – og bedre utnyttelse av artiklene. Trolig
også med versjonering av innholdet med tanke på ulike kanaler og målgrupper.
Men mye tyder også på at KI vil bidra til at det blir ekstremt lett å produsere
uhorvelige mengder innhold.
Vi har kanskje ikke sett så mange
tilfeller av det i Norge ennå, men internasjonalt er det nå flere medier som
har som mål å mangedoble produksjonen ved hjelp av KI. Ikke bruke KI som et
verktøy for å forbedre journalistikken, men til å pøse ut innhold. Gjerne sitatsaker basert på andre sitt arbeid.
Jeg skulle gjerne vært optimist
og sagt at det derfor blir enda viktigere med originalitet, og at det blir enda
viktigere å løfte fram det som virkelig er bra. Trolig blir det også det. Samtidig er det ikke sikkert det hjelper å være flinkest til å svømme hvis en tsunami først treffer.
Strømmene drar deg trolig under uansett.
For å ta et Steve Bannon-sitat
litt ut av kontekst: Her risikerer vi at mediene med åpne øyne går inn for det
som den tidligere Trump-rådgiveren omtalte som «to flood the zone with shit».
Da er det ikke lenger all «midt
på treet»-journalistikken som er utfordringen. Og jeg må kanskje begynne å
svare at jeg faktisk er bekymret for all den dårlige journalistikken som spys
ut.
***
1. I denne artikkelen publisert på
nettsiden til bransjeorganisasjonen The
International News Media Association (INMA), ser vi at Aftenpostens
personalisering også gir flere kvinnelige lesere.
«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.
