Halvnakne sannheter om god presseskikk

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

En diktator har falt. Opprørerne vant til slutt. I palassene finner soldatene private bilder. Bilder av diktatoren og hans familie. Bilder som aldri var ment for publisering. Bilder hvor familie­medlemmer er mer eller mindre avkledd. Og bilder som blir delt med journalister, som publiserer dem i sine publikasjoner.

Er det greit? 

Diktator på bunnen

Onsdag 11. desember publiserte VG en slik reportasje fra Syria, laget av Kyrre Lien og Espen Rasmussen. «VG fant private bilder av Syrias tidligere diktator», innleder artikkelen. 

Brødteksten starter med:

«En soldat kommer bort til VG utenfor den tidligere presidenten Bashar al-Assads residens i sentrum av Damaskus.

I lommen har han en bunke fotografier som han legger på bakken. Det er private bilder, fra ferier i snø, i svømmebasseng og på fester.

Bilder av Assads liv verden ikke har sett før.» 

Vi får blant annet se Bashar al-Assad leke i snøen. Og vi får se ham ikledd kun en liten og lite kledelig badebukse på bunnen av et svømmebasseng, hvor han flekser sine biceps mot fotografen. 

– Ikke sett før

Da Journalisten intervjuet Lien fra Syria, fortalte han: 

– Dette var bilder vi aldri hadde sett før. Vi forstod med en gang at de private bildene viste et liv i luksus, det var et eksklusivt funn. 

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Han fortalte videre:

– Dette var bilder som aldri var ment skulle offentliggjøres. Assad brukte enorme ressurser på å finslipe sitt eget image i sine propagandakanaler og statsstyrte medier.

VG la ikke skjul på at dette var et skup, og avisen hadde oversatt artikkelen til engelsk.

Jeg har ikke hørt noen si noe negativt om publiseringen. Likevel, hva ville Pressens Faglige Utvalg (PFU) ha sagt hvis saken havnet på deres bord?

Hissig på grøten

Kort tid etter vi publiserte vårt intervju med Lien, fikk jeg følgende melding fra en redaktør:

«Spennende om VGs Assad-bilder. Får se om PFU er like hissig på grøten som de var da Dagbladet publiserte Khadaffis private bilder.»

Deretter kom en lenke, til en sak jeg helt hadde glemt.¹

I 2011 publiserte Dagbladet «Se Kadhafi-playboyens private festbilder». De tre som hadde byline på saken, var Line Fransson, Tomm W. Christiansen og Espen Røst. Hvor de to første rapporterte fra Tripoli i Libya.

I artikkelen får vi se bilder av Muammar Gaddafis femte sønn, Hannibal – og hans kone, Aline Skaf. Dagbladet hadde fått tilgang til 380 bilder som skal ha ligget på Hannibal og Alines private kamera, et kamera som ble funnet av libyske opprørssoldater da de raidet huset deres.

Det er typisk private bilder, ikke ment for publisering. Fra fester. Han kysser henne. Hun ligger på et teppe, kun ikledd bikini og med sprikende bein. 

Bildekarusellen til Dagbladet har ikke overlevd den tekniske utviklingen siden 2011, mange av de 33 bildene som ble publisert er derfor ikke lenger synlige, men flere av bildene ligger fremdeles i artikkelen. 

Felt på to punkter

Var det greit å publisere dette i 2011? 

Ikke bare i Dagbladet, men også i en rekke internasjonale medier dukket bildene opp. 

Men nei, dette var ikke greit, mente PFU, som året etter felte Dagbladet for brudd på god presseskikk på to punkter i Vær varsom-plakaten; punkt 4.1 (om saklighet og omtanke i presentasjon) og 4.3 (fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende).

Klager var Shabana Rehman, som i sin klage skrev: «For uansett hvem de var og hva de er ansvarlige for (…), har vi fortsatt med mennesker å gjøre. Mennesker som lever.»

Det var særlig tre bilder Rehman reagerte på, blant annet bikinibildet av Skaf.

Rehman fortsatte i sin klage (hentet fra PFU-databasen):

«I en tid hvor unge kvinner blir avbildet avkledd og regelrett tvunget til seksuelle krenkelser over flere år fordi de er så redd for at deres private bilder skal bli offentliggjort[,] synes jeg det er ekstra skadelige signaler som sendes ut med denne typen publisering (…).»

Nitidig kildearbeid

Videre står det:

«Er det greit å trykke privatbilder av Aline sprikende og avkledd på denne måten (…)? Er hun og hennes k[r]opp fritt vilt fordi hun er kona til Hannibal? Det er med overskriften: Se Kadhafi-playboyens private festbilder bildene er publisert. (…) Hva har dette med luksuslivet deres å gjøre? Det er ingen fest. Det er i hovedsak en mann og en kone og deres kjæledyr vi ser. Hun ser ut som en hvilken som helst norsk kvinne på fest. Har vi rett til å trykke slike privatbilder av norske kvinner uten samtykke (…)? Nei. (…) Med dette signaliserer vi at også vi er blitt en del av opprørernes likskjending.»

Dagbladet fortalte i sitt tilsvar at avisen hadde fått tilgang til de unike bildene etter flere reportasjereiser og nitidig kildearbeid. Og argumenterte for at de publiserte bildene ikke var støtende og at de ikke viste Skaf i noen nedverdigende positur.

Ikke moralpoliti

«Aline Skaf er en tidligere modell som flere ganger har stilt opp på utfordrende bilder. Hun vet nøyaktig hva som skjer og hvordan hun skal opptre foran kamera. Noen kan finne bildene vulgære, banale eller unødvendige. Men det er vanskelig å se at de kan være i strid med god presseskikk», skrev Dagbladet og la til:

«PFU skal være etisk vaktmester, ikke et moralpoliti.»

Avisen la til at slik de så det, ville det heller ikke vært et presseetisk overtramp å trykke lettkledde bilder Eva Braun, Elena Ceausescu eller Imelda Marcos. 

På sitt verste høyrøstet og litt brautende, på sitt beste tydelig og klar

Jeg fulgte ikke debatten i PFU den gang, og må støtte meg til Journalistens referat fra møtet. Ifølge det, får ikke Dagbladet mye gjennomslag for sitt syn. 

Daværende PFU-medlem, og i 2011 ansvarlig redaktør i Tønsbergs Blad, Håkon Borud, slo fast: 

– Jeg kan ikke se at noen av disse tre bildene forteller om dekadens og ekstravagant livsstil. Det er det andre bilder som gjør, men ikke disse tre. En halvnaken dame på en seng forteller ingenting om luksusliv.

Skal ikke akseptere

Camilla Serck-Hanssen, som den gang representerte allmennheten i PFU, ga ifølge Journalistens artikkel uttrykk for at det var bra at en slik klage hadde havnet på PFUs bord. Rett og slett fordi den minnet leserne om at vi ikke skal akseptere bilder av en slik karakter selv om det er av folk vi tror vi ikke liker, og fordi de befinner seg langt borte.

Og daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, ble sitert på: 

– Jeg synes det nesten er en fornærmelse mot vår forstand at de argumenterer på denne måten. 

I sin konklusjon fastslår PFU at Dagbladet «hadde en selvfølgelig rett til å omtale kritikkverdige sider ved privatlivet til Muammar Kadhafis sønn og svigerdatter, særlig ettersom deres handlinger har hatt politiske konsekvenser for Libya som sådan.» 

Må tåle mer, men...

Utvalget slår også fast at det er enig med Dagbladet i at makthavere må tåle mer enn andre når det gjelder nærgående omtale som relaterer seg til deres maktutøvelse. 

Likevel: 

«Når det er sagt, må det også i slike tilfeller finnes presseetiske grenser for hva som kan aksepteres. At en slik person tidligere, og i en annen rolle, har stilt opp leddkledd på bilder, kan for eksempel ikke skape presedens for publisering av tilsvarende private bilder av vedkommende.» 

– Ikke PFU sitt beste øyeblikk, skriver redaktøren som tipset meg om PFU-fellelsen. 

Presseetikken er hele tiden i utvikling. Stort sett til det bedre. Vårt forhold til hva som oppfattes som privat har trolig også endret seg siden 2011/2012. Jeg tror ikke Dagbladet hadde blitt felt i dag. Men derfor hadde det også vært interessant om PFU hadde måtte ta stilling til VGs publisering. Om ikke annet for å slå fast om utvalget mener dette er greit eller ikke 12 år senere. 

Sint i Moskva?

Det er forskjell på bildene av øyelege­diktatoren Bashar al-Assad ikledd badebukse og Aline Skaf, kona til juniordiktator Hannibal Gaddafi, liggende på ryggen med sprikende bein. Men det er også likheter. 

Ingen av dem som ble avbildet halvnakne hadde sett for seg at bildene skulle dukke opp i to norske aviser. Uten deres samtykke. Og kanskje være tilgjengelige på internett i all evighet, hvis ikke dagens publiseringsløsninger går ut på dato.

Når alt dette er sagt, så ser jeg ikke helt for meg hvem som eventuelt skulle klage inn VG slik PFU-regelverket er i dag, hvor en av partene må være direkte berørt av omtalen. 

Men hvem vet, kanskje sitter Assad på et hotellrom i Moskva akkurat nå – og med Google Translate forsøker å forstå den norske selvdømmeordningen.

***

Uten sammenligning for øvrig, en annen sak som skal behandles av PFU på nyåret, er en klage fra Durek Verrett mot Se og Hør. Kjendisbladet er blant annet klaget inn for å publisere et nakenbilde av Verrett. Et bilde som ifølge ham ikke var ment for offentligheten. Se og Hør forsvarer publiseringen. En avgjørelse kommer tidlig i 2025.

***

1. Etternavnet til Gaddafi-familien blir i norske og internasjonale medier skrevet på en rekke forskjellige måter. Jeg har valgt å følge NTBs mal. Men i teksten har jeg ikke endret Dagbladets skrivemåte fra 2011. Denne artikkelen, også fra 2011, tar for seg dette temaet: «Gaddafi, Gadaffi, Kadhafi og Khadaffi». Min tipser og PFU valgte også andre skrivemåter, som jeg har beholdt.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Avtalen ingen «såg komma»