Makt, medier og selvskryt: For deg som ikke vil lese krim i påsken

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Årsaken er ikke at jeg har noe imot krimlitteratur, men det er så kriminelt mange andre gode bøker at det vil være nesten... ja, kriminelt å ikke lese dem først.

Min egen lille særinteresse er bøker om og fra mediebransjen. Så her kommer noen tips til deg som ikke ønsker å koble helt av fra jobben i påskedagene. Du kan også risikere å bli litt inspirert.

Trumps korte fingre

På vårparten i år kom Graydon Carter med sine memoarer: «When the Going Was Good». Carter var sjefredaktør i magasinet Vanity Fair fra 1992 til 2017.

Elsker du – eller elsket du – magasiner, er boka en hyllest til det mange mener er storhetstiden, med detaljerte anekdoter om glamour, makt og berømte navn.

Carter beskriver en tid da magasiner hadde ubegrensede budsjetter og stor kulturell innflytelse. Memoarene er også kanadiske Carters feiring av seg selv som en pioner i bransjen. En beta male ifølge egen beskrivelse, samtidig er han ikke veldig beskjeden på egne vegne.

Carter deler også minner fra årene han jobbet som journalist i ukemagasinene Time, Life, var redaktør i New York Observer – og ikke minst fra hans tid som en av tre grunnleggere av satirebladet Spy, en publikasjon som satte sitt preg på mediebransjen fra midten av 80-tallet. Det var blant annet Spy som ga Donald Trump kallenavnet «the short-fingered vulgarian», noe dagens president ikke har glemt. 

Første gang noen, i hvert fall på trykk, påpekte at Trump har korte fingre, var for øvrig i et stort portrettintervju i magasinet GQ, skrevet av Carter. 

– Se, ikke så korte

I boka forteller Carter om et brev han fikk fra Trump mange år senere, mens han jobbet i Vanity Fair (min oversettelse): 

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Trump sendte meg en revet side fra en nesten tjue år gammel magasinannonse for «The Art of the Deal». Med en tykk gullfarget Sharpie hadde han sirklet rundt hendene sine på bildet av seg selv og skrevet: «Se, ikke så korte!» Jeg beundret nesten innsatsen han la ned i sitt tapre forsøk på å vise meg feilen i mine antakelser. Jeg skrev: «Faktisk ganske korte» på et kort, stiftet det til annonsen og fikk det sendt tilbake til kontoret hans med bud. Dette utløste en ny hektisk flom av tweets.

Memoarene mangler kanskje noe på introspeksjon og dybde. Samtidig er det mye som er gøy her. 

Carter åpner med å fortelle om hvordan Vanity Fair i 2005 avslørte at Mark Felt, tidligere nestsjef i FBI, var «Deep Throat», Washington Post-journalist Bob Woodwards hemmelige kilde i arbeidet med Watergate-skandalen på 70-tallet.

Historien krevde to års arbeid, inkludert utfordringer med Felts helse, som på slutten av sitt liv hadde fått en demensdiagnose.

Carter skriver: 

Faktum var at vi ikke var 100 prosent sikre på at vi hadde den rette mannen. En feil av en slik størrelsesorden blir legendarisk og ender opp i første avsnitt av nekrologen din.

Han forteller videre at de imidlertid var 95 prosent sikre. Og de tok – heldigvis for Carter, synd for nekrologskribentene – ikke feil.

På fylla med Hitchens

Lyst til å lese mer om Vanity Fair? I 2022 kom Dana Brown med «Dilettante. True Tales of Excess, Triumph, and Disaster» om sin tid i magasinet. Brown startet som Carters assistent – han fikk jobben fordi Carter blant annet likte måten han gikk på – og endte til slutt opp som en av toppredaktørene. 

Browns tilnærming er røffere i kantene, med blant annet beskrivelser av hvordan det var å havne på fylla med en annen kontrær helt, Christopher Hitchens, som var Vanity Fair-spaltist i mange år. På jobb for magasinet testet Hitchens blant annet ut waterboarding, for å finne ut om dette virkelig var å regne som tortur.

Lyst på enda mer? Carters forgjenger, Tina Brown, utga i 2017 «The Vanity Fair Diaries: 1983-1992». Jeg er generelt skeptisk til bøker basert på dagbøker, men Brown gir et overraskende engasjerende innblikk i overgangen fra å være redaktør for et lite britisk magasin til en større verden – med store budsjetter – på den andre siden av atlanteren. Og hvordan det var å kombinere jobb og ansvar da hun og mannen (Harald Evans, en annen redaktørlegende) fikk et barn med ekstra behov.

Til sommeren kommer for øvrig Michael Grynbaum, mediejournalist i New York Times, med bok om Condé Nast, magasinforlaget som utgir blant annet Vanity Fair, New Yorker og Vogue. Den har fått navnet «Empire of the Elite: Inside Condé Nast, the Media Dynasty That Reshaped America», og er for min del allerede forhåndsbestilt.

Hodeløs forside

Orale biografier – altså en fortelling basert på kun direkte sitater fra intervjuer med ulike kilder – kan være veldig gøy når de først treffer. Så jeg tenker å anbefale to. Begge ble sluppet i fjor, og de overlapper litt, i hvert fall hvis man legger godviljen til.

Først ut: «Paper of Wreckage: An Oral History of the New York Post, 1976-2024» – med undertittelen «The Rogues, Renegades, Wiseguys, Wankers, and Relentless Reporters Who Redefined American Media», er skrevet av to tidligere New York Post-journalister, Susan Mulcahy og Frank DiGiacomo.

New York Post er USAs eldste avis, og har gått igjennom en rekke endringer, denne boka fokuserer i all hovedsak på årene hvor avisen har vært eid av Rupert Murdoch.

Gjennom intervjuer med 240 tidligere og nåværende ansatte får leserne et fascinerende innblikk i en av USAs mest kontroversielle tabloider. 

Blant mange høydepunktene er historien bak den ikoniske overskriften «Headless Body in Topless Bar», som skapte kaos i redaksjonen da man febrilsk prøvde å få bekreftet at baren faktisk var en strippeklubb. Eller at det i hvert fall var en bar med toppløsservering. 

Noe New York Post-journalistene fremdeles er litt uenige om.

Ikke like morsom, men vil man vite mer om årene før Murdoch kjøpte avisen, gir «The Lady Upstairs: Dorothy Schiff and the New York Post», skrevet av Marilyn Nissenson, et interessant innblikk. Schiff eide avisen fra 1939 til 1976, en periode hvor New York Posts ståsted var på venstresiden i amerikansk politikk. Schiff var en nær venn av president Franklin D. Roosevelt, og ifølge rykter som Schiff aldri helt avkreftet, skal de også ha vært mer enn bare venner.

Alt MAGA hater

Tricia Romanos «The Freaks Came Out To Write» forteller historien om en annen New York-avis, The Village Voice, også dette en oral biografi. Og den overlapper litt med «Paper of Wreckage» siden denne avisen en periode var eid av Murdoch.

VGs krimekspert om krim­dekning på kanten

The Voice var blant de første publikasjonene som dekket hiphop, homokamp, den avantgardistiske kunstscenen og aids-krisen med både alvor og engasjement. Medgrunnlagt av forfatteren Norman Mailer i 1955, som dog kun var involvert helt i starten, har avisen vært en plattform for en lang liste med innflytelsesrike skribenter. Avisens hardtarbeidende gravejournalist, Wayne Barrett, var også en av de første som rettet et kritisk søkelys på Donald Trump som eiendomsutvikler i New York.

Interessant i dagens politiske klima, er at The Village Voice igjennom årene har stått for omtrent alt det MAGA-bevegelsen til Trump hater. 

Denne boka fokuserer lite på starten, det gjør derimot «The Great American Newpaper» fra 1978, skrevet av Kevin Michael McAuliffe. Heller ikke ei dårlig bok, men den krever mye av leseren og fremdriften er tidvis dårlig.

Fagforeningsknuser

Krim er mer enn bøker. Trenger du en erstatning for krimseriene på TV i påsken, anbefaler jeg dokumentaren «Becoming Katharine Graham» på Amazon Prime. Pussig nok er den ikke tilgjengelig i Europa ennå selv om det er en Prime-dokumentar, tilgang krever derfor en VPN-løsning.

I amerikansk journalistikks annaler står få skikkelser så høyt som Katharine Graham, publisheren og eieren som gjorde Washington Post til et bolverk for undersøkende journalistikk under Nixon-æraen. Og også årene etter.

Pompøst formulert, men i denne settingen tror jeg det er to setninger som sitter ganske bra. 

Dokumentarfilmen starter imidlertid med et mindre ærerikt øyeblikk i Grahams liv. Trykkeristreiken i 1975. For å redde avisen, skal vi tro Graham, valgte hun å erstatte de streikende trykkerne med uorganiserte arbeidere. Fagforeningsknusing, skal vi tro dem som sto på motsatt side i konflikten. De anklaget henne også for å svikte sine liberale prinsipper.

Katharine Meyer Graham var en ufrivillig medietopp. Washington Post, som hennes far Eugene Meyer kjøpte i 1933 i en konkursauksjon, ble gitt til Katharine og hennes mann, Philip Graham, i 1948. Han fikk 70 prosent, hun 30. Men i 1963 tok han sitt eget liv, og hun ble avisens eneeier. De fleste trodde hun ville selge. Katharine Graham var introvert og veldig sjenert. Men hun bestemte seg for å beholde avisen. I hvert fall fram til et av hennes barn kunne overta.

I dokumentaren kommer det fram at det første året hun var avisens toppsjef, tok hun ikke ordet i avisens ledermøter.

– En miserabel bitch

Men om hun ikke var uredd, tok hun tøffe beslutninger.

Hennes avgjørelse om å publisere Pentagon-papirene og forfølge Watergate-skandalen, til tross for enorme politiske og økonomiske risikoer, befestet avisens rykte som en tøff forsvarer av pressefriheten.

Fra sushi til skandale: «Den sorte svane» fikk unge menn interessert i moms

Den mest interessante delen av historien, og som har klare paralleller til i dag, er opptakene daværende president Richard Nixon gjorde av alle sine samtaler i Det hvite hus. En rekke lydklipp blir spilt av i filmen. Her kommer det fram hvor sterkt Nixon hatet pressen. Og hvordan han planla å bruke makten til å straffe fiender og motstandere. Høres det kjent ut?

Nixon var ikke den første amerikanske presidenten som hadde et anstrengt forhold til pressen, og Donald Trump kommer nok ikke til å være den siste, men selv om språket er forskjellig, er det overraskende mange likheter.

Vi hører Nixon fortelle sin pressetalsmann Ron Ziegler:

– Ingen journalister fra Washington Post skal noensinne få slippe inn i Det hvite hus. Er det forstått?

– Absolutt, svarer Ziegler.

I et annet klipp kan vi høre daværende ambassadør (og selv medieeier) Walter Annenberg omtale Graham:

– Hun er en miserabel bitch.

Han gjentar det to ganger for å understreke budskapet.

Nixon svarer: – Det er riktig. Og legger til: – Hun er verre.

Trump og Nixon

Jeg vet ikke hvor sannsynlig det er for at Trump er inspirert av Nixon, dagens president fremstår ikke veldig opptatt av historie, men i likhet med sin forgjenger er han opptatt av hevn. Han forsøker også i likhet med Nixon å ramme mediene økonomisk. Enten med søksmål eller med regulatoriske tiltak, som å trekke tilbake lisenser.

Washington Post Company eide flere lokale tv- og radiostasjoner. Disse bidro med størstedelen av inntektene. Newsweek, som Grahams mann kjøpte før sin død, og særlig Washington Post, ble først senere viktige inntektskilder. Dette forsøkte Nixon å utnytte da det familieeide selskapet planla å gå på børs. Truslene fra presidenten og hans menn gjorde at aksjekursen på et tidspunkt ble halvert.

Men Graham bøyde ikke av. Noen år senere måtte Nixon gå av, mye takket være Watergate-avsløringene som startet i nettopp Washington Post.

Når noen etter hvert lager en dokumentar om dagens eier, Jeff Bezos, kan de kanskje la seg inspirere av det tidligere Washington Post-redaktør Martin «Marty» Baron skrev i The Atlantic om Bezos knefall for Trump: «Nå vet vi at Bezos ikke er noen Katharine Graham.» 

Forslag til arbeidstittel kan være «Not Becoming Katharine Graham».

Er imidlertid usikker på om den blir tilgjengelig på Amazon Prime.

Les også gjerne Jimmy Breslin i påsken, som jeg har skrevet om her:

I siste liten: Portrett av en deadline-artist

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.