I noen år sto skrivepulten til Tom
Wolfe plassert like ved arbeidsplassen til Jimmy Breslin. Det var mens de to jobbet
for nå nedlagte New York Herald Tribune.
Selv om begge hadde gjort seg
bemerket i spaltene, var stjernestatusen de etter hvert skulle få fremdeles
noen år fram i tid. Wolfe som forfatter med internasjonal suksess, og Breslin
som verdensberømt i New York.
Å se Breslin jobbe var litt av et
skue, ifølge Wolfe.
Breslin var normalt ute
mesteparten av dagen for å dekke en sak til sin faste spalte i avisen. En
spalte han leverte tre dager i uka, i tillegg til en litt lengre sak til
helgeutgaven.
– Når han satte seg ved
skrivemaskinen, krøket han seg sammen til en form som lignet en bowlingkule.
Han begynte å drikke kaffe og røyke sigaretter til damp begynte å stige opp fra
kroppen hans. Han så ut som en bowlingkule drevet av flytende oksygen, ifølge
Wolfe.
Fakta
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Og så begynte han å skrive. Eller
mer å hamre løs på skrivemaskinen med to fingre. Ark etter ark ble krøllet
sammen og kastet. Stadig nye rettelser, mens deadline kom nærmere og nærmere –
og redaktørenes blikk ble mer intense.
Men ofte ble resultatet ganske så
enestående.
– Jeg har aldri sett en mann som
kunne skrive så godt mot en daglig deadline, oppsummerte Wolfe.
Eller som Breslin selv ofte
uttrykte det etter å ha gått igjennom teksten en siste gang:
– Beautiful!
Fortalte sannheten
Beskrivelsene er hentet fra boka «Jimmy
Breslin: The Man Who Told the Truth», skrevet av Richard Esposito, en
prisvinnende tidligere journalist som jobbet sammen med Breslin i både New York
Daily News og New York Newsday.
Boka ble sluppet for en drøy uke
siden. Ei bok jeg gledet meg til skulle komme. Det er mye bra å si om den. Og noe
som ikke er fullt så bra. Men la oss komme tilbake til akkurat den biten.
Første gang jeg leste om Breslin
må ha vært på midten av 90-tallet. Jeg oppdaget ham via Tom Wolfes antologi
«The New Journalism» (utgitt i 1973). Antologien inneholder ingen bidrag fra Breslin,
men han er nevnt i Wolfes essay med samme navn som boka, som en av dem som
bidro til å skape sjangeren «new journalism» – litt forenklet journalistikk
hvor man tok skjønnlitteraturens virkemidler i bruk. Selv mente Breslin at
betegnelsen bare var tull, det handlet kun om å fortelle historier så bra som
mulig.
Senere kjøpte jeg
artikkelsamlingene «The World of Jimmy Breslin» (utgitt 1967) og «The World According to
Breslin» (utgitt 1984), hvor noen av de beste tekstene fra hans karriere er med.
Men den kanskje aller beste samlingen kom i år og heter «Jimmy
Breslin: Essential Writings», som i
tillegg til utvalgte spalter fra 1962 til 2004 og noen litt lengre magasinartikler,
også inneholder to av hans bøker: «How the Good Guys Finally Won» og «The Short
Sweet Dream of Eduardo Gutiérrez».
Her får man høydepunktene i
kronologisk rekkefølge. Og man ser hvordan stilen utvikler seg.
Annonse
Gravde JFKs grav
En av hans aller beste og mest
berømte spalter, handler om en kirkegårdsarbeider. Om mannen som gravde graven
til John F. Kennedy:
Clifton Pollard var ganske sikker
på at han skulle jobbe på søndag, så da han våknet klokken 09.00 i sin treroms
leilighet på Corcoran Street, tok han på seg den khakifargede kjeledressen før
han gikk inn på kjøkkenet for å spise frokost. Hans kone, Hettie, laget bacon
og egg til ham. Pollard var midt i måltidet da han mottok telefonsamtalen han
hadde ventet på. Det var fra Mazo Kawalchik, som er formannen for graverne ved
Arlington National Cemetery, der Pollard jobber for å tjene til livets opphold.
«Polly, kunne du være her innen klokken 11 i formiddag?» spurte Kawalchik. «Jeg
antar du vet hva det gjelder.» Det gjorde Pollard. Han la på røret, fullførte
frokosten og forlot leiligheten sin for å tilbringe søndagen med å grave en
grav for John Fitzgerald Kennedy.
(«It's an Honor», publisert i New York Herald Tribune. Mitt forsøk på å oversette til norsk.)
Denne innledningen oppsummerer
kanskje hele Breslins metode. Han gikk bak nyheten og fortalte historien gjennom
øynene til dem som var til stede. Og han fortalte historien via scener.
Det finnes andre skribenter som
kunne gjort noe av det samme. Hvis de fikk nok tid på seg. Men Breslin hadde sjelden
mye tid. Han skulle levere sine tre spalter i uka. Ofte var deadline samme dag.
Drapet på Lennon
Da John Lennon ble skutt 8.
desember 1980, var Breslin raskt på stedet, tipset av sin sønn som jobbet for
en lokal tv-stasjon. De dødelige skuddene hadde blitt avfyrt like før klokka
23.
Bare noen få timer senere, i tide til sisteutgaven av New York Daily News gikk
i trykken, var spalten skrevet og levert.
I artikkelen gjenforteller han
hva som skjedde via to av politimennene, Tony Palma og Jim Moran, som var blant
de første på drapsstedet:
En bil sto der foran dem ...
«Hvor er mannen skutt?» sa Palma.
«I ryggen», sa en av
politimennene.
Palma gikk gjennom portene inn i
Dakota-gården ... En mann i rød skjorte og jeans lå med ansiktet ned på gulvet.
Han snudde mannen over. Blod kom ut av munnen og dekket ansiktet. Brystet var
vått av blod ...
Palma tok tak i armene og
Frauenberger tok beina. De bar mannen ut på gaten. Noen ba dem legge kroppen i
en annen patruljebil.
Jim Morans patruljebil ventet.
Moran er fra South Bronx, fra Williams Ave., og han vokste opp med Tony
Bennett-plater i jukeboxene. Da han ble politimann i 1964, ble han satt til å
patruljere og vokte Beatles på hotellet deres. Jenter skrek og dyttet, og Moran
lo. En gang var alt moro.
Idet Moran begynte å kjøre bort,
hørte han folk rope: «Det er John Lennon!».
(«Cops Hear the Song Die on Streets of New York», publisert i New York Daily News. Igjen mitt forsøk på å oversette.)
Annonse
Mannen på gata
Alt Breslin dekket var selvsagt
ikke like dramatisk. Han startet som sportsjournalist og skrev et par bøker i
sportssjangeren før han ble plukket opp av New York Herald Tribune. En avis med sterk politisk slagside mot høyre, dette var republikanernes avis i New
York, men Breslin, som i stor grad representerte mannen på gata og
arbeiderklassefolk bosatt i storbyens mindre pengesterke områder, fant seg til
rette.
Da avisen ble nedlagt, fortsatte
han videre til New York Post, New York Daily News, New York Newsday – og etter
at han pensjonerte seg, et comeback som mer sporadisk bidragsyter i Daily News.
Han var også med på å etablere magasinet New York som en frittstående publikasjon. New York var opprinnelig helgemagasinet
til Herald Tribune.
I fremtoning fremsto Breslin nesten
som en parodi på en storbyjournalist. Høyrøstet og argumentativ. Alkoholinntaket
var høyt, sigarføringen like så. Og med et ego som kun hans nærmeste kunne
elske.
Han stjal som en ravn til
spaltene sine. Stjal med øynene. Fra kollegaer som hadde informasjon han kunne
bruke. Fra fiender, som det ble stadig flere av. Men også venner. Og familie.
Alle dukket de opp i spaltene hans. En del ble faste gjengangere, inkludert en
del småkriminelle karakterer som hang rundt i barene Breslin frekventerte.
Ikke oppdiktet
En New York Times-redaktør var
overbevist om at disse personene var oppdiktet. Han oppsøkte derfor noen av
ølbulene. Og til sin store overraskelse fant han dem der. De var ikke fantasifigurer,
men mennesker av kjøtt og blod, selv om Breslin nok karikerte enkelte trekk hos
dem.
Breslin hadde også en egen evne
til å enten være til stede når de store begivenhetene skjedde, eller sørge for
å komme seg dit veldig raskt etterpå. For så å finne sin helt egne vri på
historien. Som spalten om kirkegårdsarbeideren. Eller spalten om kirurgen som
forsøkte å redde livet til den samme presidenten på et operasjonsbord i Dallas.
Andre store saker med Breslins
byline var drapene på Martin Luther King og Malcolm X. Borgerrettighetskampen
og svartes rettigheter. Opptøyer i Harlem. Vietnam. Drapet på Robert F. Kennedy, hvor han
var så tett på at han visstnok forsøkte å holde fast morderen etterpå.
Var absolutt alt han skrev sant?
Sannsynligvis ikke. Men de som kjente ham, mente at han ofte var veldig nærme.
– Jeg vet ikke hva objektivitet
er. Det er sannheten som er viktig, fastslo Breslin.
Møte med tidsånden
Men stilen som gjorde ham til en
superstjerne og en latterlig godt betalt spaltist – med en lønn på mer enn 13
millioner kroner i storhetstiden – hadde også sine begrensninger. Og Breslin
var ikke alltid så god til å tilpasse seg verken omgivelsene eller tidsånden.
I 1990 skrev han en spalte som
omhandlet sin kone, som på det tidspunktet var lokalpolitiker i New York. Han
skrev at han hatet kvinner som tok på seg den typen verv. Målet var å være
morsom. En yngre kvinnelig kollega reagerte ikke med latter. Hun mente teksten var sexistisk,
og hun sa ifra hva hun mente.
Breslin eksploderte. New York
Newsdays store stjerne skjelte ut kollegaen sin. Hadde han stoppet med det, ville han
kanskje reddet seg inn igjen, men han pakket i stedet inn skjellsordene i en
rasistisk tirade med klar henvisning til kvinnens koreanske bakgrunn.
Mannen som noen tiår tidligere
hadde dekket borgerrettighetsbevegelsen og de svartes rettigheter, fremsto som en ekkel
rasist.
Suspendert fra jobben
Han ble suspendert i to uker. En
unnskyldning ble trykket. Men det er uklart om han noensinne satte sine bein i
redaksjonslokalet igjen. Han fortsatte imidlertid å skrive. Fortsatte å levere
sine tre spalter i uka, men nå skrev han hjemmefra. Og avisens sjefredaktør
snakket han aldri med igjen så lenge han levde.
Han fortsatte å levere sine
spalter fram til 2. november 2004. Da ble leserne møtt med: «... I quit.
Beautiful.»
Han skrev sporadiske spalter også
etter dette. Etter hvert byttet han tilbake til New York Daily News. Men
storhetstiden var over. I boka «Essential Writings» er ingen spalter fra denne tiden tatt med.
Hva så med boka «Jimmy Breslin:
The Man Who Told the Truth»? Er den verdt å lese? Svaret er ja. Utfordringen er
at den er skrevet av en mann som så opp til Breslin, som jobbet med ham og
lærte av ham.
Richard Esposito kan absolutt skrive,
men han er ikke Jimmy Breslin. Da burde han kanskje heller ikke forsøke å være
det. Muligens hadde det vært bedre med en helt streit biografi, som fortalte
historien fra a til å. Om en mann som på tross av at han hadde et stort hjerte,
også kunne opptre ganske hjerteløst.
***
I tillegg til alle bøkene nevnt i
denne teksten, sjekk også ut HBO-dokumentaren «Breslin and Hamill: Deadline
Artists», hvor Breslin blir intervjuet sammen med sin kollega og venn Pete Hamill.
Dokumentaren ble sluppet i 2019, to år etter at Breslin døde.
«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.
