Alt blir ikke brillefint

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Sjansen for at du aldri har hørt om Spider Jerusalem anslår jeg for å være ganske stor. Hvis det er tilfellet, fremstår nok bildet som illustrerer denne artikkelen helt meningsløst. Men det er en form for logikk her. Jeg lover.

Da det er plass, la oss starte med en klisjé: 

«Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat.»

Sitatet er ofte tilskrevet Albert Einstein. Om han noensinne sa eller skrev dette, er veldig usikkert. Noen mener at det var Benjamin Franklin som kom opp med formuleringen. Trolig var det heller ikke ham. 

Uansett hvem som står bak, tenkte nok ikke vedkommende på hvordan kunstig intelligens og avanserte språkmodeller en gang i fremtiden skal bidra til at det motsatte skjer. 

Som mange har oppdaget, stiller du ChatGPT eller en av de andre KI-chatbotene samme spørsmålet to ganger, får du to forskjellige svar. Eller i hvert fall varianter av svaret. Det kan være overlappinger og likheter, men du kan ikke forvente helt samme resultat. 

Så velkommen til galskapens tidsalder. Og verre skal det bli.

Usikkert veikart

Nylig la medieorganisasjonene fram rapporten «Generativ kunstig intelligens – opphavsretten og de redaktørstyrte mediene. En kartlegging av dagens situasjon og fremtidsscenarier». 

Jeg er litt usikker på hvilken type intelligens som er hjernen bak den tittelen. Man kan mistenke at noen lastet opp hele rapporten i nettopp ChatGPT og spurte den om å finne et passende navn.

Når det er sagt, rapporten består av flere interessante deler. Ikke minst blir vi presentert for ulike fremtidsscenarier. Denne delen av rapporten er skrevet av Frank Gander, som har bakgrunn fra blant annet VG, Aftenposten, NRK og Stiftelsen Tinius. 

Han påpeker innledningsvis at det er krevende å skulle lage et oppdatert veikart på et område hvor det hele tiden kommer ny informasjon – og:

«Debatten er preget av mye dystopi eller ukuelig optimisme. Dette notatet ligger nok mer på den pessimistiske siden fordi det da er enklere å starte en diskusjon på hvordan unngå de mulige nedsidene av KI-utviklingen.»

 – Strekk i laget

Selv om norske og nordiske mediehus er langt fremme når det gjelder å ta i bruk mulighetene som språkmodeller og generativ KI gir, er det stor forskjell mellom de ulike aktørene.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Da Gander presenterte en oppsummering av sine funn på et arrangement i Pressens hus, pekte han på at det er «en strekk i laget». En god del medier ligger veldig langt bak. Og de fleste, selv de beste, er i det som kan kalles «effektivitetsfasen», hvor man bruker KI til å få en bedre arbeidsflyt og i stor grad publiserer samme type innhold som tidligere.

– Man driver med hester, og så ønsker man seg bare en hest som løper fortere og som er sterkere, sa Gander. 

Fra scenen trakk han også fram at veldig få mediehus har tatt innover seg at hele forretningsmodellen kan påvirkes av endringene vi nå ser starten på. At det vokser frem en helt ny infrastruktur, med nye konkurrenter, nye nyhets­produkter og formater – og på dette området ligger mediebransjen veldig langt bak. 

En mulig utvikling han ser for seg er en hyperpersonalisert verden. En verden hvor KI-agenter, chatboter og automatiske tjenester skreddersyr dagen til store deler av befolkningen.

«Fra et publisistståsted er dette nisjepublikummets æra. Dersom innholdsvare­lageret er stort nok – og teknologien god nok – kan målgruppen som får en eksklusiv innholdsmiks være nede i én person», skriver Gander. 

Ulempen er at det blir nesten umulig å sette en felles dagsorden. Folk lever side om side i egne virkeligheter – og kan lett unngå nyheter som de ikke ønsker å konfronteres med.

 Mangfoldet forvitrer

Gander ser også for seg en mulig utvikling hvor mediemangfoldet forvitrer. At KI vil gjøre at de store, som har investeringskraft til å satse på personalisering og automatisering, vil ta større markedsandeler. At løpende nasjonale nyheter blir en overskudds­vare som har mindre og mindre egenverdi fordi «alle» har dem: 

«Vinnerne er i dette scenariet de største nyhetsorganisasjonene, og muligens de små lokale som kan tilby et bredt sett med egennyheter som er vanskeligere å kopiere i løpet av noen sekunder.» 

Noe som strengt tatt er en utvikling som også har positive trekk, i hvert fall sammenliknet med en del alternativer. 

Han tror også at det er en risiko for at det kun er de store medieaktørene som vil få muligheten til å inngå økonomisk fordelaktige avtaler med språkmodell-gigantene, som vi har sett flere eksempler på – blant annet Murdoch-familiens News Corp og det tyske Axel Springer-forlaget, som begge har sikret seg millionutbetalinger fra ChatGPT-eier OpenAI.

Søppelfjellet

Gander skriver også om risikoen for at vi i en nær KI-fremtid går inn i informasjons­søppelets tidsalder, hvor det blir stadig raskere og enklere å masseprodusere innhold: 

«Mediene pumper allerede så mye innhold ut til brukerne i løpet av et nyhetsdøgn, at publikum er i ferd med å bli overveldet. Spørsmålet blir derfor også hvordan mediene selv klarer å bli fyrtårn, veivisere og portvoktere, i stedet for å fyre opp under informasjons­overloaden.» 

Hvis man etter dette trenger mer doom and gloom, peker Gander også på et scenario hvor maskinene tar styringen:

«Maskinene tar inn informasjon som input, analyserer, pakker og versjonerer innholdet – og sender det ut til publikum som output. Maskinene og algoritmene overtar på mange måter redaktør- eller publisistansvaret, og gjør at mediebransjens og journalistenes rolle endres til å bli informasjons­innhentere og faktasjekkere.» 

Han skriver videre: 

«Med mindre direktører og redaktører selv sitter som kusker eller dirigenter for disse maskinene, så risikerer mediehusene å miste dagens direkte­forhold til brukere, abonnenter og annonsører.»

Og legger til:

«Dermed er også hele forretnings­modellen til dagens norske medier svært utsatt.»

Ganders fremtid er rett rundt hjørnet. Han ser for seg endringer som kan komme i løpet av fem til ti år. Men hva om vi hopper sånn cirka 200 år fram i tid?

Jakten på The Truth

I 1997 kom tegneserien Transmetropolitan. På norsk fikk den navnet Transmetro, og dukket opp i bladet Inferno. Jeg ble hektet fra første stripe. 

Hovedpersonen, gonzo-/outlaw-journalisten Spider Jerusalem var sterkt inspirert av Hunter S. Thompson, men en ekstremversjon av ham som hele tiden jaktet på sannheten – The Truth – og som var villig til å gjøre absolutt hva som helst for å finne den. Inkludert vold, trusler og et fiffig, pistollignende apparat som ga dem som ble truffet kraftig diaré.

Vi får aldri vite hvilke år handlingen utspiller seg, men vi får hint om at det hele foregår 200-300 år fram i tid.

I løpet av fem år ble det sluppet 60 hefter. Jeg leste dem alle, men har ikke plukket dem fram igjen de siste 22 årene. Ikke før jeg i høst leste serien fra perm til perm på nytt. 

Transmetropolitan ble skapt av Warren Ellis (tekst) og Darick Robertson (tegning)*, og særlig Ellis har fått mye skryt for at han klarte å forutse mange av endringene som har truffet mediebransjen. Det inkluderer noen som vi fremdeles må vente litt på. Nanoboter som kan smelte sammen den menneskelige hjernen med kunstig intelligens, er ikke noe vi har tilgang til – ennå.

Men overraskende mye av det han tenkte ut en gang på 90-tallet, har vært overraskede treffsikkert. Jeg lar meg fremdeles imponere.

Internett på jobben

Husk at i 1997, året Spider Jerusalem debuterte, var internett noe man først og fremst hadde tilgang til på jobben, hvis man hadde tilgang. Mens Ellis og Robertsons tegneserie­­journalist i Transmetropolitan var utstyrt med briller som både filmet og tok bilder, tiår før vi lo av Google Glass. Research og graving ble i denne fremtids­verdenen utført med kraftige søkemotorer og KI. Og nyheter ble levert via «feeds», som kunne bestå av både levende bilder og tekst. 

1997 var for øvrig også året før Google lanserte Chrome. Vi var med andre ord ikke bortskjemte med funksjonelle digitale løsninger.

Men selv om Ellis’ var langt framme, er også hans visjon preget av året Transmetropolitan ble skapt. Mobiltelefoner er mer eller mindre fraværende i serien, i hvert fall i starten.

Nå kan det være at vi ikke bruker mobiler om 200 år, men i Transmetropolitan finnes det fremdeles telefonkiosker. Aviser trykkes også på papir. Og alle røyker. Det siste er kanskje ikke så rart. For i 1997 var det fremdeles noe «alle» gjorde. Overalt og alle steder. Å tro at det skulle endre seg, ville virkelig vært science fiction. 

En raskere hest

Så i likhet med mediefolk som i dag funderer på hva KI kan og skal brukes til, er det alltid en risiko for at svaret man ubevisst ser etter er en «sterkere og raskere hest», som Gander påpekte fra scenen på Pressens hus.

Å se for seg en fremtid helt frigjort fra dagens løsninger og begrensinger, er ikke lett. Det gjelder for rapport­skrivere, tegneserieskapere og medietopper.

Men hvem vet, kanskje holder det med en raskere hest de neste fem årene. Kanskje er kunsten å ikke falle ut av salen. 

• Hele rapporten er tilgjengelig her.

Se video fra rapportfremlegging i Pressens hus:

* Darick Robertson er kanskje mest kjent for at han sammen med Garth Ennis skapte The Boys, tegneserien som er utgangspunktet for tv-serien på Amazon Prime med samme navn.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Det er mange veier inn i journalistikken. Min var en misforståelse