Så mange bøker må en anmelder lese i året

– Det er skrekkelig mange bøker, og ikke da bare å lese, men også å ta innover seg for å skrive noe klokt om. Det virker komplett umulig.

Det sier frilanser og leder av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Marta Breen.

244 bøker i året

Hun snakker om det antall bøker en anmelder må lese i løpet av et år for å få samme inntekt som de øvrige journalistene i de norske avisene der vi har fått tilgang til honorarsatser. I Dagbladet må en kritiker i dag anmelde 244 bøker, i VG 220, i Aftenposten er det 184 mens er en så heldig å være i honorartoppen i Morgenbladet kan en nøye seg med 104 bøker i året.

I sistnevnte er det imidlertid bare få år siden tallet var 275. En musikkanmelder i Morgenbladet kommer derimot ikke like godt ut av det ennå. Hele 207 plater må lyttes til og skrives om. Med forbehold om økte satser holder det for en kunstskribent i Dagens Næringsliv å gjøre 167 kunstkritikker.

Satsene for andre sjangre varier så mye at det er vanskelig å legge frem eksakte tall. Men skal du leve av skrive nyhetsreportasjer for Klassekampen må du gjøre rundt 220 artikler for å komme på nivå med de fast ansatte, mens du kan klare deg på i underkant av 170 kronikker i VG.

Frekke avtaler

Når du må lese så enormt mye under et slikt tidspress, sier det seg selv at noe er helt galt. En forfatter kan bruke fem år på en bok, og så bruker anmelderen fem timer, sier Breen oppgitt.

Hun mener det er et tap både for samfunnet og litteraturen at den profesjonelle kritikken gis slike betingelser. I de fleste avisene er det også mer eller mindre tradisjon for eksklusive avtaler, om enn Dagbladet har myket litt opp på praksisen. Disse avtalene har Breen uansett lite sans for. 

– Jeg skjønner at avisene ønsker å bygge profiler. Men det er ganske frekt å kreve at du ikke skal skrive for andre når de samtidig tilbyr smuler og lite plass. Da tar de fra folk levebrødet.

Hun tror at årsakene til den lave honoreringen henger sammen med medienes stadige kostnadskutt. Samtidig vil hun ha et oppgjør med dem som utviser holdninger der skribentvirksomheten sees på som en hobby og noe en bør vøre takknemlig for å få gjøre.

Jeg misliker sterkt den retorikken når folk sier: «dette er jo din lidenskap» og mener at du derfor bør være glad til bare du blir publisert. Det er en nedvurdering av et fagmiljø og en profesjonell yrkesgruppe så vel som den viktige rollen kritikken spiller i den offentlige debatt.

Flytende frilansbegrep

Dette støttes av nestleder Sindre Hovdenakk i Norsk Kritikerlag, som også understreker hvor urealistisk det er å gjøre kritikk på heltid med dagens satser «med mindre man har en rik eller snill ektefelle».

Flertallet av Kritikerlagets rundt 400 medlemmer er da heller ikke fulltidskritikere, men gjerne forfattere eller akademikere. Han er imidlertid overbevist om at det er mange medlemmer som gjerne skulle sett at det var annerledes. Samtidig ser han utfordringer i et flytende frilansbegrep der det er lettere å trekke på skuldrene av lav betaling når man har trygt annet arbeide, noe som igjen øker behovet for klarere definerte vilkår.

– Det er ingen fast ansatte kritikere i norsk presse lenger. Kritikerlaget har derfor diskutert om det skal innføres veiledende satser og en form for standardavtale. Det er jo mest med tanke på frilanserne, men vil også være en fordel for arbeidsgivere.

Hovdenakk mener videre at dersom man ønsker en kvalifisert profesjonell kritikk i offentligheten er dette også et politisk ansvar. Han tar til ordet for å øke antall arbeidsstipend til kritikere. I år får fire kunstkritikere stipend fra Kulturrådet. Det tallet ser han helst at øker til minst 10.

– Det er et rimelig krav. Regjeringen snakker høyt om frihetsreform i kulturlivet, og da burde det være en naturlig konsekvens at de støtter de frie stemmene.

Frilansere har sjelden fri

Marta Breen er for øvrig selv frilanser. Hun er imidlertid uvillig til å snakke for mye om egen karriere fordi hun ikke lenger representerer den jevne frilanser. Hun vil nemlig ikke lenger skrive om annet enn de sakene hun selv brenner for, og må derfor spe på inntektene på annet vis. På generelt grunnlag trekker hun imidlertid frem hvordan magasinene aldri har kommet seg helt etter kneika under finanskrisene. Her var satsene etter hennes erfaring høyere før 2008.

– Det å skulle produsere så mye som man er nødt til for å komme opp i et akseptabel årsinntekt, krever gjerne at du ikke har andre forpliktelser. Du må være en i livsfase hvor du kan jobbe dag, kveld og helg. Frilansere har sjelden helt helgefri.

Journalisten følger situasjonen til frilanserne. Les også disse sakene:

• Frilansere opplever sosial dumping

• «I hvilken annen bransje er avt budsjett gangbart argument for underbetaling?

• Foreslår at frilanserne jobber mer

• Morgenbladet øker frilansbudsjettet, men det drypper ikke like mye på alle