Slik fikk NRK Høyesterett til å styrke medienes innsynsrett

– Saken har stor betydning for pressens mulighet til å utøve sin funksjon som samfunnets vaktbikkje, erklærer Simon Solheim. Journalisten.no følger ham rundt i hans redaksjonelle hjemmemiljø blant reportere og vaktsjefer på Dagsrevy-desken i NRKs åpne redaksjonslandskap på Marienlyst. 

Solheims “Døden på Oslo legevakt” er et av 49 journalistiske prosjekter som konkurrerer om Skup-prisen for 2015.

Nysgjerrig på arbeidet bak noen av årets Skup-saker? Sjekk Journalistens dekning her

Hvem som vinner får vi svar på under festmiddagen på Skup-konferansen lørdag 9. april.

Langvarig kamp

25-åringen fra Florø startet i et journalistvikariat i Dagsrevyen i 2012, den gang som den yngste i redaksjonen. På tampen av året dukket hans største journalistiske utfordring til nå opp: saken om psykisk syke Erik Are Stedt som dør under en pågripelse på Oslo legevakt 29. desember 2012.

I 2013 ble Solheim fast ansatt i Dagsrevyen. Han fortsatte den langvarige kampen for å få frigitt overvåkningsvideoen fra legevakten. Et helt sentralt bevis i saken. Den viser hvordan Stedt døde av kvelning blant politifolk og ambulansepersonell.

Spesialenheten for politisaker nektet å utlevere opptaket. To år etter hendelsen allierte Solheim og Dagsrevyen seg med NRKs advokater og kjørte saken for domstolene.

Solheims metoderapport kan du lese her (PDF)

Full seier

Etter behandling i tre rettsinstanser lyktes NRK. Dommen fra Høyesterett 18. desember 2015 er viktig for hele Medie-Norge, siden den slår fast at mediene -  ifølge Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 10 - har rett på innsyn i straffesaksdokumenter.

Etter tradisjonell norsk rett har ikke mediene krav på innsyn i denne typen materiale, og politi og påtalemakt er restriktive med å praktisere merinnsyn.

I legevaktsaken avgjorde Høyesterett at mediene må ha innsynsrett når offentlige etater er involvert i så alvorlige hendelser som en dødelig pågripelse. Innsynsretten gjelder spesielt i saker som er endelig avgjort av påtalemakten uten at de har vært behandlet av domstolene.

“Dette er første gang at Høyesterett slår fast at mediene har krav på utlevering av straffesaksdokumenter som påtalemakten ikke ønsker å gi fra seg”, skriver Solheim i sin metoderapport til Skup.

Ble nektet innsyn

I flere omganger krevde han svar på spørsmål og innsyn i etterforskningsdokumenter og videoopptaket av hendelsen som førte til at Stedt døde. Da han verken fikk utlevert informasjon eller tilgang til vitnene, startet Solheim å jobbe opp mot Steds etterlatte.

– Jeg har hatt tett kontakt med foreldrene gjennom hele prosessen. Det er alltid vanskelig å nærme seg folk i en så vanskelig situasjon. Det er viktig at vi som journalister gjør dette med respekt og ydmykhet, og at vi tar hensyn. Det tok et år fra jeg fikk etablert kontakt med foreldrene til jeg laget første saken med dem, forteller han til Journalisten.

I metoderapporten beskriver Solheim en svært omfattende arbeidsprosess. Det startet med ordinært kildearbeid, fulgt av avslag på avslag på begjæringene om å få utlevert videoopptaket. NRK tapte ankene på avslaget om innsyn i både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Saken måtte helt til topps i rettsapparatet før Solheim og kollegene kunne juble.

Les også: NRK vant i Høyesterett – får se video fra legevakt

Konkluderte tidlig

I metoderapporten tar Solheim utgangspunkt i en uttalelse politimester Hans Sverre Sjøvold kom med på sitt kontor på politihuset i Oslo den 30. november 2012, dagen etter dødsfallet. Sjøvold konstaterte at politiet hadde handlet på en “korrekt og ordentlig måte”. Etterforskingen hadde bare vart i et halvt døgn.

Solheim ville finne ut mer. Han søkte på vanlig måte Spesialenheten om innsyn i overvåkningsvideoen fra Oslo legevakt. Dagen etter avslo Spesialenheten søknaden.

“Den sentrale problemstillingen var å finne ut hva som faktisk skjedde da Stedt døde. Hvordan kunne en psykisk syk mann, som oppsøkte politiet for å få hjelp, miste livet i hendene på politi og helsevesen?”, skriver Solheim i metoderapporten.

Dessuten ønsket han svar på hvorfor de som var til stede i situasjonen, og vitnene, hadde så sprikende oppfatninger om den tragiske hendelsen.

Avslag på avslag

Etter en tid fikk Dagsrevyen samtykkeerklæring fra Steds etterlatte om fritak fra taushetsplikten og innsyn i overvåkningsvideoen. Redaksjonen fikk gradvis inn informasjon, i form av vitneutsagn og utskrifter av avhør.

Solheim forteller at han likevel ble stadig mer nedtrykt som følge av de gjentatte avslagene på kravet om å få utlevert videoen. Tre ganger på ulike stadier av etterforskningen sa Spesialenheten nei, to ganger avslo Riksadvokaten. Deretter ble det nederlag i både tingretten og lagmannsretten.

I mai 2014 konkluderte Riksadvokaten med at det ikke var snakk om noe straffbart forhold og henla saken.

I samråd med NRK-advokatene Ane Stokland og Anne-Hilde Strøm fant Solheim og redaksjonsledelsen ut at den eneste fornuftige veien videre var Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) paragraf 10. NRK måtte med andre ord forsøke å heve saken over norsk lovpraksis og ty til internasjonal juss.

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Som en julegave

Så kom gladbudskapet fra Høyesterett som den reneste julegave 18. desember i fjor. Spesialenheten ble pålagt å levere ut legevaktvideoen.

– Vi fikk dommen på ettermiddagen. Jeg fikk en melding fra nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord: “Hvor er du?” Jeg satt på desken og hun kom inn og fortalte at vi hadde vunnet i Høyesterett. Det ble jubel. Jeg merket at det var en stor seier for NRK, forteller Solheim.

Skaper rettesnor

– Dette er en konklusjon som kommer til å skape presedens. Den har stor prinsipiell verdi, og det er derfor vi i Norsk Presseforbund gikk inn som partshjelper for NRK sammen med Norsk Redaktørforening, uttalte Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund, da dommen falt i Høyesterett.

Solheim tok juleferie samme dag. Han rakk å komme seg til hjemstedet Florø, men Spesialenheten var så rask med å utlevere videoen at det kun ble én dags ferie før Solheim ble kalt tilbake til Oslo for å jobbe videre.

– Jeg hadde fulgt prosessen i tre år og måtte jo ta saken i land. Så det ble et par dagers jobb før jeg fikk reise hjem og feire jul.

Legevaktvideo-saken har resultert i at Riksadvokaten nå er i ferd med å utarbeide nye retningslinjer for politiet for utlevering av opplysninger til mediene.

Skup-skolen

Tidligere i karrieren var Solheim preget av et inntrykk som nok deles av mange: Å be om innsyn og å skrive klager virker vanskelig og kjedelig. I metoderapporten beskriver Solheim en slags journalistisk oppvåkning da han lærte om offentlighetsloven på Skups graveskole i 2012 - samme året som legevaktsaken dukket opp. Et av de sentrale rådene var å aldri gi seg.

“Skup-konferansen dette året endret dette trange synet mitt. Jeg klarte å knytte innsynskrav til journalistikk”, skriver han i metoderapporten. Han bestemte seg for å finne en sak der han ikke skulle gi seg. Den dukket altså opp 30. november 2012.

Til Journalisten legger Dagsrevy-reporteren til at Skups graveskole var en slags åpenbaring.

– Før forsto jeg nesten ikke at folk gadd å bruke tiden på å grave seg ned i postjournaler og be om innsyn. Nå er jeg forundret over at ikke flere jobber med innsynssaker. Isolert sett er det jo ikke det gøyeste man kan gjøre, men det gir jo resultater.

– Hvilke hovederfaringer sitter du igjen med etter tre års arbeid med denne saken?

– Det er at man ikke skal gi seg. Det er veldig lett å gi seg i en slik sak. Men jeg hadde brent meg fast i den, det var så mange spørsmål jeg stilte meg. Da jeg hadde brukt opp alle mine muligheter med klagerett og innsynsbegjæringer, så måtte jeg gå til advokatene. Det var siste utvei og det eneste alternativ.

Uten begrunnelse

En viktig erfaring for ham selv er hvor vanskelig det er å få innsyn hos politiet. Han er forundret at det er slik i Norge at politi og påtalemyndighet kan avslå ethvert krav om innsyn i straffesaksdokumenter, uten å begrunne det. Det skjer i henhold til straffeprosessloven.

Solheim legger sarkastisk til at det motsatte ofte er tilfelle når politiet ønsker å vise fram godt politiarbeid. Da får gjerne Dagsrevyen tilgang til opptak fra narkotikabeslag eller helikopterbilder fra politiets jakt på forbrytere.

– Politiet gir innsyn etter eget forgodtbefinnende. Men når vi ber om innsyn i noe for å ettergå et arbeid, så setter de seg ofte på bakbeina.

Nysgjerrig på arbeidet bak noen av årets Skup-saker? Sjekk Journalistens dekning her

– Hva har saken gjort med ditt syn på så tunge instanser i samfunnet, altså politi, helsevesen og rettsapparatet?

– Jeg skjønner at det var vanskelige vurderinger for etterforskerne i denne saken. Når det gjelder innsynskravene, så var det utmattende arbeid. Det er ingen åpen dør hos politiet når det gjelder etterforskningsdokumenter, og det er også tungt å få innsyn hos helsevesenet. Hos andre instanser kan man bruke offentlighetsloven, noe som gjør det enklere.