Kjersti Løken Stavrum liker debatten rundt sin habilitet så lenge den er redelig

Etter tre år jobben som generalsekretær i Norsk Presseforbund forlater Kjersti Løken Stavrum jobben til fordel for direktørjobb i Stiftelsen Tinius. Et sted hvor hun fram til i dag har plass i styret. Og det ikke uten kritikk.

Egentlig har hun seks måneders oppsigelsestid, men trolig vil det bli klart under styremøtet i Norsk Presseforbund fredag i neste uke hvorvidt hun må sitte tiden ut eller blir løst fra arbeidsoppgaven tidligere.

Publisistisk ståsted

Hun forteller til Journalisten at prosessen har gått veldig fort og sier det ikke tok lang tid fra styreleder i både stiftelsen og i Schibsted Ole Jacob Sunde ringte og tilbød henne jobben. Stiftelsen ble etablert av Schibsted-eier Tinius Nagell-Erichsen for å trygge mediehusene i Schibsted. I ettertid utgjør den globale satsingen på rubrikknettsteder stadig mer av omsetningen, og journalistikken blir mindre. I forrige uke ble det klart at konsernets største avis, Aftenposten, skal kutte 40 stilinger.

Journalisten anbefaler: Restverdien må takas

– Det er åpenbart for dem som har ansatt meg at jeg har et publisistisk ståsted. Det bør de ha tenkt på da de valgte meg, sier hun til Journalisten.

Det kan være hun må legge om på noe når hun tiltrer i den nye jobben. Det kan være at hun må dempe debatten. At det ikke er like naturlig at stiftelsens direktør skal mene like mye som Presseforbundets generalsekretær.

– Jeg liker debatt og å ha meninger. Men det må være ryddig med tanke på arbeidsgiver.

Hun liker også debatt rundt sine egne roller. Altså kritikken rundt kombinasjonen generalsekretær i Norsk Presseforbund og styremedlemskapet i stiftelsen.

– Men jeg liker når det er redelighet i grunnen. Jeg er ikke overrasket over at spørsmålet ble stilt den gang. Det er i to runder blitt grundig behandlet av styret i Presseforbundet. Det er ikke alltid man kan gjøre alle til lags, sier hun.

Sterkt kritisk

– Det høres ut som et fornuftig valg av Løken Stavrum. Fordi det er uholdbart å ha en leder av PFU-sekretariatet som også sitter i et styre som kontrollerer vårt største mediehus. At hun ikke har skjønt det selv før nå, viser at hun har vært uegnet til å ha den rollen, sier Anders Cappelen. Han i lang tid vært kritisk til Løken Stavrums behandling av klager til PFU, og ment hun ikke har hatt den rette habilitet og evne til prinsipiell tenkning.

Cappelen har ved flere anledninger under Per Edgar Kokkvold også uttalt seg kritisk til PFU. I tillegg har han også utformet flere klager på medier. Deriblant hjernekirurg Per Kristian Eides omfattende klage på TV 2 og flere andre medier.

På spørsmål om han mener å kunne se tilfeller hvor generalsekretærens rolle som styremedlem i Tinius-stiftelsen har blitt tydelig i PFU - viser han til tre konkrete saker:

○ Første gangen du så tendensen var i Stanghelle-kommentaren om First House da rykket hun ut i mediene før klagebehandlingen og sa at det ikke var brudd. Dermed gjorde hun seg inhabil.

○ Og i klagen jeg selv stod bak på vegne av Per Kristian Eide. Aftenposten publiserte da en lesekommentar hvor Eide ble sammenlignet med nazi-legen Josef Mengele. Da hadde hun innstilt på frifinnelse, det snudde heldigvis PFU.

○ Et annet eksempel av ferskere karakter er DNB-direktør Jarle Mortensen klage mot Aftenposten i Panama-saken. Her var det innstilt på felling på ett punkt, men utvalget strammet til med tre punkter.

Reagerer også på ekteskap

Han mener det også har vært klart problematisk at generalsekretæren er gift med ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen. Særlig i saker som kan indirekte ha stor betydning for Nettavisen.

– Men ville denne problemstillingen vært reist om kjønnsmønsteret var annerledes - altså hun redaktør og han generalsekretær.

– Ja, det tror jeg. Det ville vært det samme.

Cappelen mener stillingen burde deles opp. En person burde være leder for Presseforbundet og ta seg av alle uttalelser. En annen være leder for sekretariatet og på den måten ikke gjøre seg inhabil gjennom uttalelser.

Sjeldent godord

– Det vanker jo sjelden noen godord derfra, skriver Kjersti Løken Stavrum i epost. – Anders Cappelen lever av å lage klager til PFU, og de klagene får ikke alltid medhold. En del av hans virksomhet har derfor alltid, også før min tid, gått ut på å kritisere enten utvalget eller sekretariatet – eller begge. Så blir vi en lynavleder opp mot kunden, kanskje.

Hun viser til at den ene klagen var rekordstor og bestod av 4.000 sider. Sekretariatet brukte nesten ett årsverk på behandlingen og måtte som følge av klagen endre reglene slik at utflytende klager kan avvises.

– Sekretariatet innstilte for øvrig på brudd – og det ble brudd på en håndfull punkter. Hvis det nå viser seg at det var ett punkt i den klagen som Cappelen mener var viktigere enn de andre 4000 punktene han mente det var brudd på, så kunne han jo laget en mer poengtert klage?

– Med hensyn på First House-kommentaren som Harald Stanghelle signerte, førte den til en viktig debatt om samtidig imøtegåelse i kommentarer som jeg ønsket å være en del av. Dermed deltok jeg ikke i klagebehandlingen, og det er en situasjon som melder seg med jevne mellomrom. At Cappelen dessuten trekker frem at PFU utvidet antall punkter de ville felle Aftenposten på i klagen fra DNB i Panama Papers, betyr i praksis at vi i sekretariatet innstilte på brudd – og det ble brudd. Dette tror jeg de fleste med litt kunnskap om presseetikk er kjent med.